Emeline skravler som bare det for tiden. Det er veldig morsomt, for vi skjønner jo mer og mer hva hun sier. Og det er fint for henne, for hun får mer respons og vi kan snakke om ting.
For noen uker siden begynte hun plutselig å si “slaaane, slaane”, mens hun gjorde en type sirkelbevegelse i luften. Vi skjønte ingenting, og gjentok “slaane”, noe hun nikket bekreftende til, og fortsatte med “slaane, slaaane”. Så gikk det en uke uten at hun nevnte det igjen, før hun plutselig gjorde det samme. Vi vridde hodene våre, men kunne ikke skjønne hva det var, for ut av sammenhengen (vi satt ved frokostbordet) var det ikke logisk.
Så, mens vi leste om Apes Supersmoothie, pekte Emeline på slangen i fortellingen. “Slaane!” Så klart! Hun snakket om Ormen Lange (krøp som en slange, under et gjerde, tok seg en pære, delte den i to – Vær så god!) som de sier i barnehagen før de skal spise. Og der kom også sammenhengen med frokostbordet…
De har også begynt med tegn til tale i barnehagen. I forgårs da jeg skulle legge henne begynte hun plutselig å si “didde”, mens hun gjorde bevegelser som om hun holdt i to stenger. “Didde?” spurte jeg forsiktig. “Didde!” svarte hun og gjorde de samme bevegelsene. Jeg spurte Mannen om han visste hva det var, men var som meg, helt blank. Så skjedde det igjen i dag, men da var det “dydde”, og det var mens vi ryddet på rommet hennes før hun skulle legge seg. “Rydde!” ropte jeg, overlykkelig for at jeg skjønte det, og det stemte jo så klart med tegnspråk som jeg hadde lært da jeg gikk på barneskolen (og som jeg av en eller annen grunn kun husker tegnet for å rydde). Smilet som bredte seg over ansiktet hennes, og gleden over at jeg skjønte hva hun mente var ubetalelig, og vi var begge så glade at vi måtte klemme ekstra mye. Ah. Små mammagleder i livet, altså!
Og her om dagen da vi var i butikken kom en dame med en 3-4 år gammel jente i en vogn forbi. Emeline utbrøt: “Bitte beibiii!” (“liten baby”) og pekte på jenta i vogna, for alle som er i vogn er jo en baby… Jeg svarte litt stille at, nei, det der var jo en liten jente, ikke en baby, hvor da moren sa at det egentlig skulle vært en baby i vogna. Og like bak kom pappaen med en baby på armen. “Beibi?” spurte Emeline og pekte igjen. “Ja, det der er en baby!”
Søteste jenta mi!
Lignende innlegg:
Flinke skjønne skravlemor….vi skal skravle mye når vi kommer:))
Ja de er ei hærlig tid når de begynner å la skravla gå.) Takker for at du deltar på mitt julekalenderlotteri og for at du tok turen innom meg:)
Så utrolig koselig med skravling! Jeg gleder meg til Brage lærer seg å snakke :-)
Phoebe siste blogginnlegg: Det er ikke bare kjipt å bli et år eldre <3