Etter å ha vært hele lørdagen i huset for å rive kjøkkenet med resultat i at jeg fikk supervond rygg, Emeline klisset sjokolade i den nye sofaen og ellers en altfor sen kveld for lillemor (og derfor veldig sure miner to timer etter leggetid), bestemte jeg meg for å holde meg i byen i dag sammen med Emeline. Da kunne Mannen og svigers, som har kommer helt fra Tyskland for å hjelpe, jobbe i fred og lengre enn i går, sånn at det er håp om å bli ferdig før vi skal bo der.
Så jeg tok lillemor med på loppemarked for å se etter en Tripp Trapp-stol (vi har så veldig lyst på en billig i Cherry), og for første gang skulle vi gå dit uten vogn. Vi kom oss nesten 200 meter før vi møtte en mann som bar på en gutt på samme alder som Emeline. Hun så lenge på de da de kom mot oss, for så å snu seg mot meg og si “Åppe!”, som betyr at hun vil opp på armen. Jeg løftet henne opp mens de gikk forbi, og mannen kommenterte at det kanskje var smittsomt, og Emeline så på gutten og sa: “Beibii”.
Men jeg kunne jo ikke bære henne hele veien, så hun ble pent nødt til å gå. Og det gikk overraskende bra. I parken så vi på fugler, hunder, trikker, biler og “MANN!”, som hun så beskjedent ropte ut, og så fikk hun pølse som vi satt på en benk og koste oss med. Så gikk vi hjem igjen (ingen Tripp Trapp-stol i dag heller), og der så vi en “mau mau” (katt) som ikke ville hilse.
Da vi kom hjem ville hun ikke sove, men leke titt tei og tulle. Så mammaen la seg på sofaen, og lillemor koste seg til det plutselig ble stille. Jeg sjekket på rommet vårt, for jeg trodde hun hadde lagt seg i senga vår, men der var hun ikke. Så jeg sjekket rommet hennes, og der fant jeg henne:
Lignende innlegg:
Herlige snuppa. Det nyttet ikke å stritte mot “ole lukkeøye” han kommer til slutt:o)
Hørtes ut som dere har hatt en fantastisk dag.
Irene siste blogginnlegg: Lykken er