Det begynte med at vi våknet en time for sent. Herlig. Men selv om jeg glemte å ta med telefonen min, vi klarte å komme oss til busstoppet for å ta bussen en halv time senere enn normalt. Helt til Mannen kom på at han hadde glemt vesken sin hjemme. Så han måtte løpe tilbake for å hente den, og i samme øyeblikk kom bussen rundt svingen… Men siden jeg stod der alene med Emeline og en barnevogn, tok det litt tid for oss å komme oss på, så han klarte å ta oss igjen.
Greit nok, tenkte jeg, å komme 30 minutter senere enn normalt etter å ha forsovet seg en time burde man vel være fornøyd med. Men nei da, siden det var 30 minutter senere på dagen var det VELDIG mye mer trafikk, og bussen brukte 30 minutter ekstra. Så, en time forsinka til jobb, og bare LITT stressa, var jeg fremdeles ganske så fornøyd med at vi hadde klart det såpass bra som vi gjorde.
Så var det turen hjem fra jobb da… Jeg var i barnehagen med god margin for å kunne slippe å stresse for å rekke den bussen vi egentlig skal ta, men alltid misser siden jeg alltid sitter litt for lenge på jobb. Men da jeg kom til barnehagen hadde de ikke spist fruktmåltidet som de normalt er godt i gang med når jeg henter, så Emeline hadde ikke fått skifta bleie, og sto på stolen sin og maste etter mat da jeg kom. Haha, veldig søt, men akk, ikke akkurat det jeg trengte akkurat da.
Likevel kom vi oss ganske greit fra barnehagen, men like før busstoppet kom bussen susende forbi. Uæææ. Så vi måtte vente på neste buss. Som heldigvis kom 5 minutter senere. Men det betydde at vi ikke rakk bussen som vi skulle med videre fra der vi hadde planlagt, så jeg håpet på at den ville bli litt forsinket sånn at jeg kunne ta den på et senere stopp. Så da hoppet vi av bussen, løp inn på trikken, løp av trikken, løp til et stopp lengre opp i bakken mens jeg febrilsk prøvde å gjøre tegn til bussen at vi gjerne ville på. Og heldigvis skjønte han det og stoppet for oss.
Herregud, gravid og løpende med barnevogn i oppoverbakke… Ja, jeg har visst lagt på meg 10 kg nå. Jeg kjenner det. Godt.
Så hesblesende kom vi oss på bussen, og mens jeg låser vogna og henter frem vesken min, spør bussjåføren om jeg ikke skal komme fram for å vise reisebevis. Over høyttaleranlegget i bussen. Hrmf. Tusen takk for den, kjære bussjåfør. Hva tror du jeg driver på med egentlig? Men takknemlig som jeg var for at han faktisk hadde tatt oss på, smilte jeg forsiktig og takket masse ta jeg kom fram, rød som en tomat og nesten uten pust.
Og endelig, endelig hjemme, i rimelig tid og med en søt og blid unge skjønner jeg til min store fortvilelse at jeg har glemt husnøkkelen i den andre jakken. OH NOES! Og ikke hadde jeg telefon med for å ringe Mannen og be han komme hjem tidligere sånn at vi kunne komme oss inn før det ble mørkt og kaldt, og ikke kjenner vi noen her, og hundene gikk bananas da jeg sjekket om jeg kanskje hadde glemte å låse verandadøren…
Så jeg bestemte meg for å ringe på hos naboen for å høre om jeg kunne låne en telefon der.
Og det var historien om hvordan jeg ble kjent med verdens søteste nabo, som har ei jente på fire, og en baby i magen. Vi fikk komme inn og vente der. Og hun lagde pannekaker til middag til oss, og Emeline fikk leke med dukkene til dattera, og jeg fikk låne telefonen, og jeg tror egentlig at det var meningen at alt dette skulle skje sånn at vi ble kjent 
Lignende innlegg:
Må nesten le…ser deg for meg,men huff for en dag da. Grei mæte å bli kjent med naboene på:) Heretter er det dobbel sjekk av alt regner jeg med. Ha en super dag :))
Dagen endte jo i det minste bra da
Lotta siste blogginnlegg: Vi håper på sol 