Tobarnsmor

Som jeg har nevnt mange ganger har min største bekymring rundt dette å få nummer to vært hvordan Emeline kom til å takle det. Hun er jo bare to år, så hun er jo fremdeles lillejenta vår, men på den andre siden kan det jo være en fordel å ikke ha vært alene med oss i mange, mange år før det kommer en som tar ganske mye av tiden.

Da Emeline besøkte oss på sykehuset hadde hun sovet i bilen og var ganske mutt. Men jeg løftet henne opp, og hadde henne på fanget, snakket med henne og koste litt, før jeg viste henne lillebror. Hun ble litt stille før hun sa: “Bebi?” Og så spørrende på den lille gutten som lå i senga. “Bitte bebi!” For han var jo faktisk bitte, bitte liten. Så gikk hun bort til han og tok han på hånden. Og klemte den hardt. Var det virkelig en baby? Og Leon bevegde litt på seg, men sov videre, og Emeline slapp hånden hans. Så satte vi oss på sengekanten, og snakket om hva hun hadde gjort den dagen. Og da kom pappa med pakken som Leon hadde tatt med seg. “Mine sin?” spurte storesøster forventningsfullt. Joda, det var hennes, så det var bare å åpne. Og som vanlig var hun veldig påpasselig med dette at papiret og gavebåndet skulle kastes i søpla. Og inni pakken var en veske med stelleutstyr til dukken hennes. Mye mer enn vi hadde trodd da vi kjøpte den, for det virket som hun dro ut uendelig med ting som hun lurte på hva var. “Dukke sin?” Og skoene måtte på, og bleien måtte på, og tåteflaskene måtte testes ut, og lekeklossene måtte bygges. Og etter at pakken var pakket ut, var det ikke engang interessant at hun hadde fått en lillebror, og det var jo kanskje like greit.

Leon gjør ikke så mye ut av seg. Han spiser og sover, og det er egentlig bare misnøye like før han får mat. Det er veldig deilig, for da kan vi konsentrere oss mer om storesøster. Så vi har lekt masse, og kost oss, og hvis hun hører at bror gråter setter hun fingeren til øret og spør: “Beo? Beo våkki?” Ja, Leon er våken

Vi prøver å sette henne først sånn at hun ikke skal bli altfor sjalu. Det er mulig det kommer etter hvert, men foreløpig går det veldig bra. Det har vært noen episoder der hun har vært litt sutrete og vil sitte ekstra på fanget, eller at hun vil at en bestemt av oss skal hjelpe henne, og da får hun det som hun vil. Ikke vet jeg om det er det riktige, men vi har valgt å sette henne litt først nå sånn at overgangen til fra å være enebarn til å bli storesøster ikke skal bli så stor.

Hun er veldig god mot lillebror. Hvis hun har vært ute og lekt, løper hun bort til han og skal klappe og kose, og kjenne på fingrene hans. Når hun drar i barnehagen eller skal legge seg får han klemmer og klapp, da også. Og i dag da vi fortalte at når Leon blir større kan dere leke sammen, ble hun stille, tenkte litt over det, men uttrykket hennes sa at hun ikke egentlig trodde at den lille babyen kunne bli stor, før hun smilte bredt og så forventningsfull ut.

Herlighet, jeg har blitt tobarnsmor!

!!!

Vær sosial, del:

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Lignende innlegg:

1. Tilvenningsdag #2
2. Tilvenningsdag #3
3. Tilvenningsdag #1
4. Planlegging
5. Black Swan