Nyoperert

I går, tidlig på morgenen dro du og jeg inn til sykehuset. Vi hadde i flere uker fortalt deg hva som skulle skje, men det virket ikke å bry deg. Noen ganger lurer vi på om du skjønner hva vi sier, men kanskje du rett og slett bare ikke tar det så tungt, for da vi kom fram visste du akkurat hva som skulle skje: Legen skulle titte i halsen din, og kanskje i ørene, og lytte på hjertet ditt, og så skulle du få en ting på hånden din som legen kunne gi deg medisiner i, og så skulle du puste i en maske. Og når du våknet skulle mamma og pappa være der sammen med deg.

Du skulle fjerne adenoider, eller falske mandler/polypper som det også kalles. Du har slitt mye med sykdom, og sover sjeldent gjennom hele natten. Du puster ofte med åpen munn og har litt problemer med væske i ørene. Men nå håper vi at du slipper det mer. I alle fall for en stund.

Vi dukket opp til tiden, men det ble flere timer med venting før det ble din tur, og i mellomtiden hadde du spurt fire ganger om vi kunne spise snart, og om vi ikke skulle dra hjem igjen. Det var nok litt kjedelig å vente på det lille venterommet, men vi så på film, spilte litt spill og leste bøker. Men aller morsomst syntes du det var å løpe rundt i gangen og kjøre Finn McMissil. Han er yndlingsleken din for tiden, og er med over alt.

Da pappa hadde levert storesøster i barnehagen kom han også på sykehuset, og siden vi måtte vente så lenge, hadde vi enda ikke gått inn til operasjonen før han kom. Heldigvis for meg, for det er rimelig kjipt å sitte å vente alene når barnet sitt blir operert…

Da vi endelig fikk komme inn, var legen kjempehyggelig, og veldig flink til å få deg til å føle deg vel. Du fik to ballonger før du måtte puste i en maske — først bare med luft, og så med anestesigass. Det er nok både en forbannelse og lettelse å vite litt om anestesi selv, for det føles veldig trygt å se på at ting ligger klart, og se at du sovner relativt fint (litt ekkelt med alle bevegelsene like før du sovner, men det ble vi advart om), mens det var veldig ekkelt da storesøster skulle legge inn dren i ørene, og jeg så mengden de brukte i forhold til det jeg selv er vant til på dyr.

Men du sovnet så fint, og da måtte jeg og pappa gå ut av rommet. Alle mammafølelsene hyler ut når man ser barnet sitt ligge der, og så må man bare forlate, men jeg stoler jo på at helsepersonellet vet hva de gjør. Pappa hadde tårer i øynene der vi stod og smugspiste siden ingen av oss hadde spist tidligere. Og så var det bare å vente. Og vente. Og vente enda litt til.

Til vi fikk komme inn på postop og se at du lå der, helt stille, med oksygen og pulsoksymeter og væske intravenøst. Og brystkassen din gikk jevnt opp og ned. Opp og ned. Jeg fikk ikke lov til å ta på deg, for de var redd du skulle våkne brått, så vi satt der i en time og bare så på ryggen din.

Lillegutt nyoperert

Og da du våknet ville du på fanget, før du sovnet igjen. Det var samme tid som du bruker å sove i barnehagen, så det var nok sikkert derfor du var så trøtt. Søstra di sluttet å sovne for et halvt år siden i barnehagen, da hun var på din alder, og vi har lurt litt på hvorfor du trenger så mye søvn. Men nå har jeg skjønt at det ikke er så rart siden du er våken så mye på natten. Det blir man uopplagt av, og da er det greit å sove litt i barnehagen.

Venekateter

Alle barna får is når de er våkne etter operasjonen, og da du fikk tilbudet slo du øynene opp og nikket ivrig. Damen hentet is til deg, og du spiste to biter før øynene gled igjen. Så liten og trøtt! Pappa spiste opp isen, og vi lot deg sove på fanget en time til. Da du våknet igjen fikk du en ny is, men klarte ikke å spise den heller, så da var det på tide å komme seg hjem.

Du sov nesten hele dagen, og spiste litt is og en banan før du sovnet igjen. Og i dag har du bare sett på barne-TV og spist en yoghurt, is og masse mais. Du er ikke helt deg selv ennå, men jeg passer på deg, lille venn. Håper det er som alle andre forteller: At du blir mye mindre syk og får sove om natten. Og at vi slipper å gjøre det igjen.

God bedring, Knerten!

Kommentarer

  1. Karin skrev:

    Å du lille Knerten….mommofølelsan velte på her,synd du er så langt borte for vi har lyst å gi deg en megaklem. Håper mamman din overbringer den. Masse god bedring til den tøffe lille mannen vårres 🙂

  2. Åå, stakkars lille <3 håper han er i toppform snart igjen 🙂

    • Hanna skrev:

      Det tok to dager, så var han ganske seg selv igjen. Tror nok det var greit at han var litt redusert de første dagene, ellers hadde jeg hatt store problemer med å holde han i ro :sweat: :faint:

  3. Ellinor skrev:

    Uff stakkar… vi har jo og nettopp vært på sykehuset. Det er ikke noe kjekt!
    Men min baby forstår jo ikke noe av det enda.. må være verre når de skjønner mye, men likevel lite.
    God bedring til lille gutten din ihvertfall 🙂 HÅper han blir fort frisk

  4. Lotta skrev:

    Jeg håper dette hjelper han og at alt blir bedre!
    Tenker på dere 🙂

  5. Serena skrev:

    Dakar liten ! God bedring til han 🙂

Din kommentar

*

*

CommentLuv badge