PT

Jeg som alltid har hatet å trene har jo som sagt plutselig syntes det er gøy. Det å trene i studio hatet jeg virkelig, å jogge ute var bare kjedelig, og tanken på å ta en saltime grøsset jeg over. Mest av alt fordi jeg ikke ville at alle skulle se hvor dårlig jeg var. Jeg har virkelig elendig koordinasjon, er relativt svak og har kondis som en innrøyka 60-åring. Ja, jeg har astma, men jeg har også dårlig kondis i tillegg.

Og jeg har lenge lurt på hva det er som gjør at jeg nå plutselig drar frivillig for å trene på en lørdagsmorgen. Helt til for litt siden. Da jeg meldte meg inn på studioet fikk jeg tilbud om gratis PT-time, men tenkte at det ikke var noe for meg. Men jo mer jeg tenkte på det, jo mer lurte jeg på hvorfor jeg ikke skulle benytte meg av tilbudet. Hvorfor ikke takke ja til at en person hjelper meg med å nå mine mål, og skreddersyr et program for meg? Og ikke minst viser meg hvordan jeg skal bruke apparatene 😛 Jo, det var den der komfortsonen. Den er så behagelig. Og det er ikke behagelig å ha en fremmed fortelle meg hvordan jeg skal komme meg i form og si at nei, nå har du helt feil holdning og skyt ut brystet og hold inn magen… Spis sunnere og løp raskere.

Men da jeg så en annen bekjent hadde hatt sin første time, tenkte jeg: «Nå gjør jeg det! Hvis ikke nå, så kommer jeg til å feige ut.» Så som sagt, så gjort, og for noen uker siden satte jeg meg ned og fortalte en person jeg aldri har møtt før, mine mål og hva jeg ønsker ut av treningen. Ikke skummelt i det hele tatt! Og jeg som i det siste hadde hatt litt dalende treningsgiv (etter å ha vært på ferie, feiret 17. mai og hatt mann på sykehus) ble igjen kjempegiret. Anbefales på det sterkeste altså!

Trening for store og små

Treningsglede

Jeg har aldri likt å trene. Aldri! Først på grunn av astmaplager, så på grunn av sykt dårlig kondis. Ond sirkel det der… Etter jeg ble eldre prøvde jeg å trene for å holde meg litt i form, og klare jobben min litt bedre. Mye tunge løft, mye ståing, mye jogging i gangene… Jeg hadde lyst til å henge med. Etter vi fikk hus kjøpte jeg tredemølle siden jeg en gang har vært støttemedlem på treningssenter, og hadde ingen planer om å være det igjen. Det gikk relativt bra. Jeg kom meg på mølla mye i starten, men så kom barnehagevirus hjem og så døde den lille given jeg hadde.

Da jeg gikk gravid sist bestemte jeg meg for at etter dette svangerskapet skulle jeg komme meg ordentlig i form. Jeg hadde hatt et år med stress, skole og jobb, og nesten et helt år med enten kvalme eller bekkenvondt, så formen har kanskje aldri vært så dårlig før. Men etter de deilige 6 ukene med treningsforbud var over, klarte jeg ikke helt å motivere meg. Jeg prøvde å trene på ellipsemaskin, men det var jo bare SÅ kjedelig. Og treningssenter var liksom helt utelukket.

Så hørte jeg om Mor og barn-trening, og tenkte at jeg ville være med på det. Dessverre så hadde de satt opp prisen på drop in, og jeg ble demotivert igjen. For det å betale 500,- for et medlemsskap var helt uaktuelt. Men så skulle det ha seg sånn at jeg ble tilbudt et mye billigere medlemsskap via teamet i Forever Living, så da hoppet jeg på.

Og jeg ble faktisk så gira at jeg spurte om å få starte dagen før medlemsskapet mitt skulle aktiveres. Plutselig skjedde det noe med meg! Jeg har skulka trening én av de planlagte gangene, med god grunn, for jeg fikk besøk av FineLine, men jeg har til gjengjeld vært på trening i helga, og jeg går ofte til og/eller fra barnehage og skole med barna, som på en dag vil være rundt 7 km. Det verste er jo at jeg synes det er gøy! Jeg som alltid har hatet å trene, som synes det er megaflaut å være på gruppetime, tropper opp alene (om jeg må) og gjør ting jeg ikke kan. Jeg fikk nesten hele barselgruppa til å melde seg inn, så vi er en gjeng mødre som svetter sammen. Her om dagen var vi to stykker som spontant kastet oss på en Step-time, og herregud, det var ille. Ikke nok med at vi var slitne, men vi klarte jo ikke å henge med i det hele tatt. Her snakker vi Monica Geller på steppetime, men det verste var at det var jo ikke veldig flaut heller. Ja, vi så helt dust ut, men hva så?

Jeg har gitt meg dette året til å komme i så god form som jeg aldri har vært før (det skal kanskje ikke så mye til :oh: ), så får vi se hva som skjer 😀

Treningsglede

Vondt i muskler jeg ikke visste jeg hadde

Da jeg våknet i går hadde jeg vondt over alt. Det tok et halvt sekund før jeg huset hva som hadde skjedd dagen før…

Jeg hadde non chalant svippet innom et av de lokale treningssenterne, fordi jeg hadde fått en bra deal på trening sammen med mennesker jeg faktisk kan trene sammen med, og hoppet i det. Jeg trente styrke. La meg bare minne dere på at jeg ikke har trent eller beveget meg hurtig på to år. Bokstavelig talt. Eller, jeg løp ganske heftig da jeg trodde jeg hadde mistet toget mitt i London, på vei til Budapest, men jeg tror ikke det teller som en treningsøkt engang.

Før julen var over bestemte jeg meg å starte mitt nye og bedre liv etter nyttår. Som så mange andre feilet det bare fullstendig, spesielt siden jeg går hjemme om dagene, og ikke alltid får spist når jeg er sulten, så da tyr jeg innimellom til det nærmeste i kjøleskapet eller skuffen. Men så ble jeg plutselig giret igjen, og i forrige uke startet jeg prosjektet «Få tilbake kroppen», altså sånn jeg var før jeg ble gravid. Første gang. Ikke at det var så mye å skryte av, men den var bedre enn nå 😉

Så jeg troppet opp på Mor og barn-trening, uten å vite akkurat hva jeg gikk til. Full av pepp og pågangsmot! Selv ikke da jeg møtte en annen mamma utenfor som kunne fortelle at treningen var for det meste styrke, mistet jeg spiriten, og det sier litt. Hvor tungt kunne det vel være for nybakte mødre? Hvis du skulle lure, så er svaret: Au.

Jeg klarte sånn delvis å holde tritt, men var helt kjørt etterpå. Og dagen derpå var vond. Det var vondt å kle på seg, av seg, hjelpe barna med å få på seg sine klær… La oss bare si at jeg er overrasket over at vi kom oss avgårde i normal tid.

Så hva gjorde jeg for å lindre smertene? Jo, jeg meldte meg like godt på yogatime.

For at tanken var liksom at litt stretching skulle gjøre godt for de vonde musklene. De andre på timen måtte vel tro at jeg var verdens stiveste menneske sånn som jeg krøkket meg rundt, men men.

Så i dag har jeg faktisk enda mer vondt… Og jeg tror jeg skal ta det litt med ro resten av denne uken, men jeg er fortsatt giret!

Det skal ikke stå på treningsviljen...

Ingen skal i alle fall si noe om treningsviljen!

Savnet: Hanna

Jeg har alltid kjedet meg de første tre månedene med baby. Det er kanskje slemt å si, men dagene går liksom bare i ei smørje av byssing, amming og skifte bleier. Denne gangen har livet vært litt lysere, og jeg har slått meg til ro med at den klesvasken bare må vente til kvelden, og oppvaskmaskinen må tømmes på ettermiddagen, og det å brette klær blir gjort til helga. Og det har gått fint. Men når jeg har sittet og underholdt baby eller spist brunsjen min i superfart har jeg ofte tenkt at: «Åh, jeg skulle ringt legen» eller «Jeg skulle jo stoppet det hullet i den genseren» og «Jeg skulle strikket den lua ferdig», og «Jeg skulle ha Skypet med besteforeldrene», og så videre. Men så tar liksom dagens gjøremål over, så når barna endelig har fått mat og er ligger i sengene sine, så må man bare rydde litt og vaske litt klær og ordne ditt og datt. Og så skal jeg være sosial med mannen min, og så våkner babyen, og plutselig er det natt. Og så starter neste dag, mer eller mindre lik den forrige.

Og det er ikke det at jeg ikke koser meg hjemme, men jeg føler at jeg aldri får gjort noe av det jeg skulle ha gjort for meg selv. Som å lese den boka, eller strikke mer, eller andre små DIY-prosjekter. Og jeg skjønte det egentlig ikke før i dag, at det var det jeg savnet. Litt meg-tid. Så nå skal jeg faktisk ta litt kontroll og prøve å sette av litt tid for bare meg 🙂

Selv om denne babyen er fryktelig søt, altså, så føler jeg at jeg mister meg selv litt i denne babybobla.

Sovebaby

Forkjøla

I hele forrige uke hanglet Mannen fra noe som lignet Man Flu, men det gikk plutselig helt over til helgen (kjekt siden vi hadde planer om å rydde loftet). Men på mandag våknet jeg med innsnørpet hals, og i dag er jeg så tett at jeg ikke kjenner noen som helst smak annen enn salt eller søtt. Så håper jeg at minstemor har nok antistoffer til å sloss mot mine bakterier, for det er ikke behagelig å gå rundt å være så tett som jeg er.

Heldigvis sendte jeg en bestilling tidligere i uka på varer fra Forever, så nå tripper jeg etter å prøve de essensielle oljene som er relativt nye i sortementet. Peppermynte skal være supert å inhalere ved tette neser, så det første jeg skal gjøre når jeg har fått pakken er å fyre opp et vannbad med litt olje i, og kose meg under et håndkle 🙂

Forever Essential Oils Tripak

Vi var på helsestasjonen i går, og lillemor har vokst nesten etter normalen. Vi har fått en oppfølgingstime om to uker for å se hvordan det går, og jeg krysser fingre for at jeg kan fullamme til hun er 6 måneder 🙂

New me!

Hei 2016!

Ja, det er jo en klisjé å starte det nye året med å trene, spise sunt og bli superfit, men 2015 har virkelig vært det året jeg har bevegd meg minst, muligens i hele mitt liv. Det startet med krampelesing til eksamen, før jeg ble slått ut av kvalme som viste seg å være en liten reke som hadde flyttet inn. Etter kvalmen ga seg kom bekkenvondter, så jeg har rett og slett bevegd meg så lite som overhode nødvendig 😉

Nå er jo både de 6 restutisjonsukene over, og julematen er fortært, så da passer det fint med å bli sunn og sporty (heh)! Jeg lovte meg selv at jeg skulle bevege meg mer og spise sunnere så snart jeg kunne, så da får jeg bare gjøre det.

Mitt mål er å få mer energi, men også å komme ned i pre-babyvekt. Først fra før nr. 3, men aller, aller helst det jeg var før jeg ble gravid med storesøster. Aller helst skulle jeg hoppet på C9 for å få en kickstart, men siden jeg ammer må det heller vente. Så spørsmålet mitt er egentlig hvordan jeg skal gjøre det. Akkurat nå står jeg mellom å gjøre det helt selv, med trening i kjelleren når baby sover, gå turer, spise sunnere, og kanskje komme meg på Mor og barn-trening innimellom. Alternativet er F.I.T.-programmet til Forever Living (jeg har blitt forhandler til eget forbruk). Da får jeg treningstips, kosttilskudd og kostråd i 30+30 dager, og det skal hjelpe meg på veien til et nytt og bedre meg — en livsstilsendring. Jeg må si at det høres lokkende ut, men jeg er veldig redd for å falle av lasset hvis jeg ikke får mulighet til å gjennomføre alt helt etter programmet. Noen som har erfaring med det?

Det som i alle fall er viktig for meg er å ha en treningsbuddy som kan pushe meg til å stå på. Så om du også trenger en buddy, så send meg gjerne et pip 🙂

New me

2016-meg skal sparke rumpa til 2015-meg 😀

Brev fra fortiden

I går fikk jeg en e-post fra fortiden. Det var et brev jeg hadde skrevet for ti år siden, til meg selv:

Kjære Hanna!

The following is an e-mail from the past, composed on November 18, 2005. It is being delivered from the past through FutureMe.org

Det er nå 10 år siden du skrev denne beskjeden, og forhåpentligvis har du det bra. For ti år siden begynte du på dyrepleierutdanningen, og nå har du jobb som dyrepleier? Du har en Jack Russell Terrier og en pen leilighet, en snill kjæreste, kanskje mann, og du har kommet over at alt rosa må kjøpes.
Du er fremdeles god venn med x, x, x, x og x. Du har også kontakt med x og x, og kanskje fler fra dyrepleierklassen.
Kanskje har du fremdeles waddledee.net? Du har kanskje klar å slutte med lypsyl som du var så avhengig av? Og husmessig har du kanskje det filmrommet og biblioteket du ønsket deg?
Føler du at du gjør noe nytte for verden? Nå, i 2005 jobber du som frivillig på Kattehuset, gir blod og er medlem av Amnesty, WWF og Dyrebeskyttelsen. Du liker Harry Potter og prøver å komme deg gjennom alle de klassikerne som Moby Dick, The Hunchback of Notre Dame og The Count of Monte Cristo.

Uansett, så håper jeg du har det bra, for akkurat nå er det bare en hund og en kjæreste som kunne gjort deg mer lykkelig =D

Så, kjære Hanna i 2005!

Om ti år har du det bra. Du har utdannet deg til dyrepleier og fått gode venner gjennom studiet. Du har ennå kontakt med S og K, og flere av de andre du studerte sammen med (også de du ikke kjente så godt da du skrev brevet). Du har jobbet i åtte år på en flott arbeidsplass som utfordrer deg og gjør deg bedre, som gjør at du konstant må holde deg oppdatert. Du har to hunder, men ingen av de er Jack Russel terriere, for den ble avbestilt da Aurora dukket opp i livet ditt. Du har hatt en pen leilighet, men har nå flyttet til et hus, for å få plass til både mannen din, dyrene, og de tre barna dine. Du har ikke et filmrom eller bibliotek, men du hadde bibliotek i leiligheten. Life goal completed! Rosaperioden din er dessverre ikke helt over, men du går ikke bare i rosa klær i det minste 😉

Dine barndomsvenner ser du faktisk relativt ofte. Du skulle ønske du så de litt oftere, men sånn er livet som flerbarnsmødre 🙂 waddledee.net er ikke ditt lenger, for du byttet domene, men her er du altså, skriver en mammablogg 😀 Du har sluttet med Lypsyl, men gått over til Carmex, haha.

Jeg føler nok ikke at jeg gjør noen spesiell nytte for verden, dessverre. Tiden og pengene går for det meste til familien (du hadde ingen anelse hvor mye det koster å ha barn!), som igjen betyr at du leser aaaltfor lite.

Men du har det bra, og du er lykkelig. Og det er dette som er livet: Bleieskift, varme klemmer, haugevis av kunstverk, kjøring til dans og idrett, holde hender mens man snakker om vonde ting, tannpuss og å slokne på sofaen når man egentlig skulle hatt kvalitetstid med mannen.

Og en annen ting: Man får mer overskudd når barna blir litt større 😀

Hanna i november 2005

Hanna i november 2005

Snart er det jul!

Når julemarsipanen dukker opp i butikken i oktober sukker jeg, og kanskje til og med bemerker at det er alt for tidlig. Radiokanalen jeg hører på i bilen begynte å spille julesanger 24/7 for en måned siden, og utstillingene i butikker begynner sakte, men sikkert å få julestemning. Jeg himler med øynene.

Men inni meg bobler jeg.

For jeg elsker jul! Og selv om det er en smule tidlig med Josh Grobans «I’ll be home for Christmas» midt i oktober, så er det et sikkert tegn på at min favoritthøytid snart er her.

Se, så søt en nisse!

Se, så søt en nisse!

Jeg elsker stemningen rundt jul, luktene, tradisjonene, hemmeligehetene. Og i år har jeg faktisk fått delt ut noen av julegavene allerede, så jeg skal prøve å få gjort unna det meste tidlig sånn at det ikke blir noe stress når det endelig blir jul 🙂 I år har jeg valgt å gå for ferdige adventskalendere til barna også. Siden jeg er hjemme i permisjon hadde jeg tenkt å lage pakkekalender som i fjor, men med en baby som mer eller mindre hele tiden vil være på armen blir byssing og kos prioritert 😉

Kommer pynten til å få henge i fred i år? Erfaring sier: "Nei".

Kommer pynten til å få henge i fred i år? Erfaring sier: «Nei».

Vi har ikke hatt en liten baby i jula før, begge de to andre er jo født like etter jul, og har vært ganske store under julefeiringen, så det blir en ny erfaring. Bruker man liksom å kjøpe julegave til to måneder gamle babyer? Barna vil gjerne gi noe til lillesøster, så hun får i alle fall noe av de 🙂

Siden leveringstiden på den nye bilen vår har blitt forsinket med tre måneder kommer vi oss ikke noen steder hele familien, så det blir absolutt ingen utflukter denne julen. Vi får besøk av mine foreldre til jul, og svigers kommer til storesøsters bursdag og nyttårsaften, så det blir koselig.

Bare 38 dager igjen!

Til og med hundene gleder seg! Eller?

Til og med hundene gleder seg! …Eller?

Me-time med Netflix

I anledning lansering av den nye Netflix-serien Unbreakable Kimmy Schmidt ble jeg og flere andre foreldrebloggere invitert til litt egenpleie i går. Jeg var jo på jobb, så jeg kom litt senere, og tok med meg Mona 🙂

Vi ble først guidet til Artesia spa på Grand Hotel, der vi fikk nakke-, ansikts- og fotmassasje. Så fikk vi servert mat på Etoile Bar med masse deilig dessert, mens vi så to episoder av den nye serien. Jeg klarte så klart å ikke ta et eneste bilde fra dagen, men maten var virkelig lekker, og dessertene nesten for fine til å spise 😉

Me-time med Netflix

Jeg har vært veldig sliten den siste tiden, så kveldene mine har faktisk vært tilbrakt på sofaen med Kimmy. Og jeg har faktisk snart sett hele sesongen — bare fire episoder igjen! Den er bare utrolig morsom 🙂 Serien handler om Kimmy Schmidt som ble kidnappet for 15 år siden av en dommedagssekt, og etter at hun har blitt sluppet fri fra bunkeren i Indiana bestemmer seg for å flytte til New York. Vi møter en haug fargerike, klisjérike karakterer, og serien er rett og slett bare herlig fargerik og sprø.

Det var kjempedeilig med litt egentid i hverdagen (skulle ønske jeg kunne kommet litt før og utnyttet tiden litt bedre 😉 ), men det var utrolig stas å komme hjem til to soveklare barn som bare knakk sammen i latter av skumfingrene jeg fikk med til de.

Et bilde publisert av Hanna (@drommeland)

Aldri igjen…

…det var det jeg sa til meg selv da siste eksamen på studiet var over. Hjem og brenne bøker, lese skjønnlitteratur og bare slappe av og ha det gøy!

Men man kan jo ikke brenne bøker. Og å lese skjønnlitteratur er man jo altfor trøtt til når man kommer fra jobb — det får holde å lese i ferien.

Og så kom jo det suget etter å lære mer, bli flinkere, utvikle seg, gjøre jobben bedre, kunnskap, kunnskap, kunnskap. Og plutselig så skal jeg ha eksamen om en måned!

Hva skjedde?

Så dette er hverdagen min for tiden…

Eksamen

Er jeg ikke på jobb, så er jeg faktisk på jobb likevel, men bortgjemt på et kontor for å panikklese.

—-

Og mamma, det har visst hjulpet å stemme på meg til årets mammablogg! Her er nemlig en oversikt over alle stemmene. Jeg er i det store kakestykket! Riktignok med 56 andre bloggere, men stort kakestykke! (Nevnte jeg at jeg ikke leser til matteeksamen?) Mblogg53 til 2012 hvis du vil hjelpe mamma. Det koster 3,- pr melding og da er du med i trekningen av fine premier.