Bestevenner

Vi sitter med frokostbordet og lillebror mumler noe.
«Hva sa du, lille venn?» spør jeg forsiktig, for det virker som han egentlig ikke vil si det.
Han mumler igjen med munnen full at mat, men jeg hører ordet «bestevenn».
«Jeg skjønner ikke hva du sier når du har så mye mat i munnen,» sier jeg mens jeg prøver å vri hjernen om hva han egentlig sier.
Så stille han klarer å si det uten å hviske, hører jeg: «Mamma, du er bestevennen min.»
«Åh, du er bestevennen min også!» svarer jeg fort, for av en eller annen grunn syntes han dette er vanskelig å si. Og smilet som brer seg over hele ansiktet og løsner opp den lille kroppen er helt ubeskrivelig.

Og så klemmer vi. Bestevennene.

Bestevenn

Utdatert Lillemorordbok

Jeg har jo holdt en liten ordbok med de ordene Lillemor kan, men siden hun nå snakker så bra, har det blitt litt for mye å oppdatere den. Det som er så morsomt i denne fasen er alt hun lirer av seg. Her er noe av det som har skjedd siden sist:

I sommerferien merket vi at hun ble flinkere og flinke å snakke med hele setninger, og nå gjør hun ikke annet. Men det andre vi merket var at hun tok mer og mer etter det vi sa. Eller måten vi snakker på. Setningene våre flyter jo lett, og hun har merket at vi kan ramse opp ting uten å måtte tenke oss om. Så det nye var at hun begynte å ramse opp så ofte hun kunne. For eksempel hvis jeg spurte henne hva hun ville ha å spise kunne svaret være: «Eeeehmm, jeg vil ha bøsette (brødskive) ooog… møøj (smør)… oooog… mekeost (baconost)… ooog… eeeehmm… mek (melk).» Og i begynnelsen ble det for mye å tenke på, så da avsluttet hun setningen med babling som skulle forestille en ferdig setning. Hehe. Så skjønn.

For en stund siden hadde hun et myggstikk som klødde veldig, da jeg spurte hva som var galt, svarte hun: «Det er så ubehagelig!» Det ble stille i et sekund der jeg så på henne, overrasket over at hun kunne ordet, og hun så på meg, før vi begge brast ut i latter.

En morgen da Mannen kom fra soverommet, trøtt og gjespende, skled t-skjorta opp slik at man kunne se magen. Det fanget oppmerksomheten til Lillemor som kom med kommentaren: «Pappa har skjegg på navlen.»

Da vi var i Tyskland på besøk hos svigers satt jeg og Lillemor og lekte, da hun plutselig sa: «Mamma har humpepupper!» Eh. Hæ? Ikke fikk vi svar på hva det skulle bety, og ikke har hun nevnt det senere. Mannen, derimot, har nevnt det opptil flere ganger.

Herlige snuppemor!

En god morgen

I dag, etter å hatt en tung natt med en litt for våken Knerten, ble jeg vekket av at Mannen spurte meg hvilken buss jeg hadde tenkt å ta til jobb. «Den vanlige, vel,» svarte jeg litt småirritert, hva var vel vitsen med å vekke alle for å spørre om det?

«Den rekker du jo ikke,» hørte jeg han si. Jeg sperret opp øynene og myste mot klokken. 10 minutter til bussen skulle gå.

Jeg løp ut av senga og ned på badet, og da jeg kom opp igjen, i trusa og t-skjorte, hørte jeg en liten stemme som sa: «Mamma? Maaammaaa? Hvoj ej du?» Stressa fordi jeg ikke fant buksa mi, kom jeg til spisestua, og der satt Lillemor og lekte med Play-Doh. Hun var så blid som jeg ikke har sett henne på morgenen før, men da hun så meg spurte hun forsiktig: «Hva gjøj du, mamma?» Jeg kysset henne på hodet mens jeg løp forbi: «Jeg skal på jobb, jenta mi».

«Men mamma, du kan ikke gå naken!»

Den jenta, altså! :heart:

Lillemor

Jeg fant buksa, rakk bussen, og i dag skal jeg skru opp lyden på vekkingen.

Hvis du var et dyr…

Jeg bruker å ha litt rare samtaler med Lillemor, bare for å høre hva hun svarer. Kanskje ikke så normalt, men morsomt er det.

I går spurte jeg henne hvilket dyr pappa var. Hun tenkte seg litt om før hun sa: «Ekorn.» Pappaen så ut som han veldig gjerne ville vite hva som lå bak det svaret, men jeg fortsatte. «Hvilket dyr er du da?» Hm. «Pijaff.» Og mamma? «Pijaff også.» Så jeg er mammagiraffen og du er babygiraffen? «Ja.» Hva med Knerten da? «Tigergutt.» (AWWW!) Enn Aurora? «Løve!» Hun har skjønt det. Aurora tror i hvert fall at hun er en løve. Og Pippi? «Tigergutt også.»

Da var det avklart.

Min barndoms leker

I dag da jeg og Lillemor lekte med Playmobil, kom jeg på at et eller annet sted i rotet vårt stod det en kasse med mine gamle leker. De har vært pakket ned siden det er så mange små deler der, men siden hun nå leker med vanlig Playmobil (og ikke bare 1.2.3), tenkte jeg at jeg like godt kunne finne de fram. Og det var trillrunde øyne og hvin da jeg tømte ut innholdet på stuegulvet. Barbiedukker, hester, Keypers (rosa snegle), og et originalt My Little Pony hårpyntskrin. Syns både ponniene og alle mine Sylvanian Families antakeligvis har havnet på søppelfyllinga da foreldrene mine flyttet sist.

Men alle disse lekene ble brått kastet i gulvet da posen med 80-talls Playmobil ble funnet fram. Jeg husket ikke at jeg hadde originalt kjøkken, eller så mange figurer, men operasjonssalen, den husker jeg godt. Kanskje det er derfor jeg har havnet i den jobben jeg er i? 😉

Mens vi gikk gjennom alle tingene begynte Lillemor å sette opp kjøkkenbord, dekke det og sette figurene på plass.

Hva har du der da, lille venn?

«Mommo og Moffa!»

Og for de som ikke vet hvordan de ser ut:

Gjett om vi lo!

Lille venn

«Bille bo sitte der?» Storesøster ser forventningsfull ut, og peker på den ene barnestolen som står på rommet hennes. Hun har lyst til å lage lekemat til Lillebror.
«Lillebror er nok litt for liten til å sitte på en sånn stol», prøver pappa, som har lillebror på armen, å forklare.
«Kom’a, bille venn», prøver hun seg likevel, og drar han i fingrene.

SMELT! :love:

Snakkesalig

Det er så moro med Lillemor for tiden. Hun snakker som sagt som bare det, og det er så mye hun sier og så mye nytt at jeg klarer ikke oppdatere Lillemorordboken lenger.

Noe av det komiske er for eksempel hvis jeg må på offentlig do når jeg er alene med Lillemor (og det skjer ganske ofte at jeg må på do nå som jeg ser ut som jeg prøver å gjemme en badeball under genseren), og hun må være med. Jeg hater i utgangspunktet å gå på offentlig do og prøver så godt jeg kan å unngå det, men må man, så må man, spesielt når man får små knyttnever i blæra med jevne mellomrom. Og mens vi er på do da, så snakker Lillemor ganske så høyt. «Mamma bæsje!» Først ler jeg bare litt forsiktig, men hun gir seg ikke, den jenta. «Mamma bæsje do!» «Neida, mamma må bare tisse litt. Snart ferdig, søta…» Og da skulle man tro at hun kanskje kunne tatt et hint, men neida: «Mamma bæsje oppi der!» Så da er det bare å gjøre seg ferdig så raskt man kan sånn at ikke alle tror at mamma faktisk bæsjer oppi der, for det er jo noe man helst vil unngå 🙂

Og så roper hun «MANN!» og peker på alle mennesker, også damer. Så vi satt der på bussen, og Lillemor ropte «MANN!» og pekte på damen foran oss. Sønnen hennes, som var 9-10 år snudde seg, og så på Lillemor. Og Lillemor var ikke så beskjeden som hun bruker, og ropte «MANN!» og pekte på gutten. Så jeg forklarte henne forsiktig at det var en dame og en gutt, hvor hun spurte forsiktig: «Dame?» Og jeg bekreftet at det er en dame. Og så var vi heldigvis ferdig med den saken.

Så jeg spurte henne i går om mamma er en mann eller dame. Hun tenkte seg om en stund før hun svarte: «Dame.» Og da kom jo det selvfølgelige oppfølgingsspørsmålet om pappa er mann eller dame, hvor hun svarer: «Pappa dame.» Ikke skal man le av disse små, men noen ganger klarer man ikke å holde seg. Herregud, hun er så herlig!

Adventskalenderen slo forresten virkelig an, og hun gleder seg veldig til å åpne en ny pakke om morgenen. Vi har hatt litt problemer med å få henne til å sove på kvelden, selv om hun må opp en time tidligere enn før, og da bruker det å hjelpe å lokke med at når hun våkner neste morgen kan hun åpne en ny pakke i kalenderen. «Peppe tate?» kommer det søvnig fra sengen. «Ja, i morgen får du en ny pepperkake…» Men så tok det akkurat 4 dager før det ble mistenkelig stille fra kroken der kalenderen henger. Og du vet akkurat det øyeblikket hva som skjer rundt hjørnet, men at det allerede er for sent… Og der stod hun da, med glasur rundt munnen og skyld i blikket. Og «pepper tate» nummer 17, 19, 21, 23 og 24 var halvspiste… Men jeg kunne jo ikke bli sint, for de hang jo i spisehøyde, og hun elsker jo pepperkaker. Så vi hadde bare en alvorsprat om at hvis hun hadde lyst på pepperkaker så kunne hun heller spørre, for vi har jo så mange i kakeboksen, og disse var jo spesielle og var til hver dag. Og det skjønte hun, for hun har ikke rørt de siden.

Nå har hun også begynt å forme setninger. I dag ved middagsbordet når vi fortalte om dagen vår, spurte jeg hva de gjorde i gymsalen. «Sang. Bønen såder.» («Sang Bjørnen sover») Og vi ble så imponerte at det nesten kom en tåre i øyenkroken. Det er ikke så ofte hun forteller om ting som har skjedd, det er mest ting som hun ser eller hun vil ha, ting som skjer der og da.

Herlighet, hun begynner å bli stor jente!

Søndagstur med Lillemor

Etter å ha vært hele lørdagen i huset for å rive kjøkkenet med resultat i at jeg fikk supervond rygg, Lillemor klisset sjokolade i den nye sofaen og ellers en altfor sen kveld for lillemor (og derfor veldig sure miner to timer etter leggetid), bestemte jeg meg for å holde meg i byen i dag sammen med Lillemor. Da kunne Mannen og svigers, som har kommer helt fra Tyskland for å hjelpe, jobbe i fred og lengre enn i går, sånn at det er håp om å bli ferdig før vi skal bo der.

Så jeg tok lillemor med på loppemarked for å se etter en Tripp Trapp-stol (vi har så veldig lyst på en billig i Cherry), og for første gang skulle vi gå dit uten vogn. Vi kom oss nesten 200 meter før vi møtte en mann som bar på en gutt på samme alder som Lillemor. Hun så lenge på de da de kom mot oss, for så å snu seg mot meg og si «Åppe!», som betyr at hun vil opp på armen. Jeg løftet henne opp mens de gikk forbi, og mannen kommenterte at det kanskje var smittsomt, og Lillemor så på gutten og sa: «Beibii».

Men jeg kunne jo ikke bære henne hele veien, så hun ble pent nødt til å gå. Og det gikk overraskende bra. I parken så vi på fugler, hunder, trikker, biler og «MANN!», som hun så beskjedent ropte ut, og så fikk hun pølse som vi satt på en benk og koste oss med. Så gikk vi hjem igjen (ingen Tripp Trapp-stol i dag heller), og der så vi en «mau mau» (katt) som ikke ville hilse.

Da vi kom hjem ville hun ikke sove, men leke titt tei og tulle. Så mammaen la seg på sofaen, og lillemor koste seg til det plutselig ble stille. Jeg sjekket på rommet vårt, for jeg trodde hun hadde lagt seg i senga vår, men der var hun ikke. Så jeg sjekket rommet hennes, og der fant jeg henne:

Skravlemor

Lillemor skravler som bare det for tiden. Det er veldig morsomt, for vi skjønner jo mer og mer hva hun sier. Og det er fint for henne, for hun får mer respons og vi kan snakke om ting.

For noen uker siden begynte hun plutselig å si «slaaane, slaane», mens hun gjorde en type sirkelbevegelse i luften. Vi skjønte ingenting, og gjentok «slaane», noe hun nikket bekreftende til, og fortsatte med «slaane, slaaane». Så gikk det en uke uten at hun nevnte det igjen, før hun plutselig gjorde det samme. Vi vridde hodene våre, men kunne ikke skjønne hva det var, for ut av sammenhengen (vi satt ved frokostbordet) var det ikke logisk.

Så, mens vi leste om Apes Supersmoothie, pekte Lillemor på slangen i fortellingen. «Slaane!» Så klart! Hun snakket om Ormen Lange (krøp som en slange, under et gjerde, tok seg en pære, delte den i to – Vær så god!) som de sier i barnehagen før de skal spise. Og der kom også sammenhengen med frokostbordet…

De har også begynt med tegn til tale i barnehagen. I forgårs da jeg skulle legge henne begynte hun plutselig å si «didde», mens hun gjorde bevegelser som om hun holdt i to stenger. «Didde?» spurte jeg forsiktig. «Didde!» svarte hun og gjorde de samme bevegelsene. Jeg spurte Mannen om han visste hva det var, men var som meg, helt blank. Så skjedde det igjen i dag, men da var det «dydde», og det var mens vi ryddet på rommet hennes før hun skulle legge seg. «Rydde!» ropte jeg, overlykkelig for at jeg skjønte det, og det stemte jo så klart med tegnspråk som jeg hadde lært da jeg gikk på barneskolen (og som jeg av en eller annen grunn kun husker tegnet for å rydde). Smilet som bredte seg over ansiktet hennes, og gleden over at jeg skjønte hva hun mente var ubetalelig, og vi var begge så glade at vi måtte klemme ekstra mye. Ah. Små mammagleder i livet, altså!

Og her om dagen da vi var i butikken kom en dame med en 3-4 år gammel jente i en vogn forbi. Lillemor utbrøt: «Bitte beibiii!» («liten baby») og pekte på jenta i vogna, for alle som er i vogn er jo en baby… Jeg svarte litt stille at, nei, det der var jo en liten jente, ikke en baby, hvor da moren sa at det egentlig skulle vært en baby i vogna. Og like bak kom pappaen med en baby på armen. «Beibi?» spurte Lillemor og pekte igjen. «Ja, det der er en baby!»

Søteste jenta mi!

Bode-bode

«Bode-bode!» Lillemor stod i stua med skuldrene hevet og håndflatene opp, med et spørrende uttrykk i ansiktet.
Jeg, Mommo og Pappa gikk bort til søta og spurte hva som var borte.
«Bode?!» var svaret vi fikk.
Jeg spurte igjen: «Hva er det som er borte, Lillemor?»
Hun bablet noe uforståelig tilbake. Så la hun seg på kne og så under sofaen.
«Er det noe under sofaen?» spurte jeg og kikket under.
Og jammen meg lå det en Playmobil-dame der.
«Oi, der er det jo en dame!» utbrøt jeg, og Lillemor klappet i hendene og lo.

Mamma og Mommo fikk tårer i øynene.

Ah, så herlig det er å være mamma!