Det er så moro med Emeline for tiden. Hun snakker som sagt som bare det, og det er så mye hun sier og så mye nytt at jeg klarer ikke oppdatere Emelineordboken lenger.

Noe av det komiske er for eksempel hvis jeg må på offentlig do når jeg er alene med Emeline (og det skjer ganske ofte at jeg må på do nå som jeg ser ut som jeg prøver å gjemme en badeball under genseren), og hun må være med. Jeg hater i utgangspunktet å gå på offentlig do og prøver så godt jeg kan å unngå det, men må man, så må man, spesielt når man får små knyttnever i blæra med jevne mellomrom. Og mens vi er på do da, så snakker Emeline ganske så høyt. “Mamma bæsje!” Først ler jeg bare litt forsiktig, men hun gir seg ikke, den jenta. “Mamma bæsje do!” “Neida, mamma må bare tisse litt. Snart ferdig, søta…” Og da skulle man tro at hun kanskje kunne tatt et hint, men neida: “Mamma bæsje oppi der!” Så da er det bare å gjøre seg ferdig så raskt man kan sånn at ikke alle tror at mamma faktisk bæsjer oppi der, for det er jo noe man helst vil unngå

Og så roper hun “MANN!” og peker på alle mennesker, også damer. Så vi satt der på bussen, og Emeline ropte “MANN!” og pekte på damen foran oss. Sønnen hennes, som var 9-10 år snudde seg, og så på Lillemor. Og Lillemor var ikke så beskjeden som hun bruker, og ropte “MANN!” og pekte på gutten. Så jeg forklarte henne forsiktig at det var en dame og en gutt, hvor hun spurte forsiktig: “Dame?” Og jeg bekreftet at det er en dame. Og så var vi heldigvis ferdig med den saken.

Så jeg spurte henne i går om mamma er en mann eller dame. Hun tenkte seg om en stund før hun svarte: “Dame.” Og da kom jo det selvfølgelige oppfølgingsspørsmålet om pappa er mann eller dame, hvor hun svarer: “Pappa dame.” Ikke skal man le av disse små, men noen ganger klarer man ikke å holde seg. Herregud, hun er så herlig!

Adventskalenderen slo forresten virkelig an, og hun gleder seg veldig til å åpne en ny pakke om morgenen. Vi har hatt litt problemer med å få henne til å sove på kvelden, selv om hun må opp en time tidligere enn før, og da bruker det å hjelpe å lokke med at når hun våkner neste morgen kan hun åpne en ny pakke i kalenderen. “Peppe tate?” kommer det søvnig fra sengen. “Ja, i morgen får du en ny pepperkake…” Men så tok det akkurat 4 dager før det ble mistenkelig stille fra kroken der kalenderen henger. Og du vet akkurat det øyeblikket hva som skjer rundt hjørnet, men at det allerede er for sent… Og der stod hun da, med glasur rundt munnen og skyld i blikket. Og “pepper tate” nummer 17, 19, 21, 23 og 24 var halvspiste… Men jeg kunne jo ikke bli sint, for de hang jo i spisehøyde, og hun elsker jo pepperkaker. Så vi hadde bare en alvorsprat om at hvis hun hadde lyst på pepperkaker så kunne hun heller spørre, for vi har jo så mange i kakeboksen, og disse var jo spesielle og var til hver dag. Og det skjønte hun, for hun har ikke rørt de siden.

Nå har hun også begynt å forme setninger. I dag ved middagsbordet når vi fortalte om dagen vår, spurte jeg hva de gjorde i gymsalen. “Sang. Bønen såder.” (“Sang Bjørnen sover”) Og vi ble så imponerte at det nesten kom en tåre i øyenkroken. Det er ikke så ofte hun forteller om ting som har skjedd, det er mest ting som hun ser eller hun vil ha, ting som skjer der og da.

Herlighet, hun begynner å bli stor jente!