Ja, alt må jo deles, eller hva? Denne historien er langt fra så ille som Emelines, så jeg tror den også kan leses av de litt sartere sjeler

Den siste tiden hadde jeg hatt på følelsen at fødselen kom til å skje før terminen, bare kanskje litt tidligere enn to dager før… Selv om jeg var veldig lei, og veldig klar for å ikke være gravid lenger, var det absolutt en fordel å være ferdig med jula, Emelines bursdag, og det å få svigers på besøk sånn at vi hadde hjelp med de som måtte bli igjen hjemme når jeg skulle på sykehuset. Emeline var jo bare helt i skyene etter Bestefar, noe som hjalp meg veldig med tanken på å for første gang måtte reise fra henne.

Den siste uken fikk jeg veldig vondt i bekkenet, noe jeg tenkte var et tegn på at babyen hadde sunket lengre ned i fødselskanalen, og at nå måtte vel fødselen være nær. Men det var ingen andre tegn til at noe skulle skje. Ingen kynnere, ingenting. Selv om mamma sa at jeg var gal, og svigers var lettere bekymret, dro jeg og Mannen til Sverige på søndag for å se etter vugge. Vi hadde nemlig fått penger i julegave av foreldrene min til å kjøpe ei, men var ikke helt fornøyd med utvalget her på Landet. Eller her i landet, for den saks skyld.

Dagen begynte med at (sorry, her kommer antakeligvis det verste med hele historien) slimproppen gikk. Eller, jeg trodde det var den, men jeg har jo aldri sett en, så hva visste vel jeg. Med litt konsultasjon av mine venninner som har født, ble jeg ganske sikker på at det var den, men den kan gå alt fra en uke til timer før fødselen, så vi dro til Sverige likevel.

I Sverige (og vi fant en vugge som var mye billigere enn de vi hadde sett i Norge), begynte kynnerene å bli mer regelmessig, og ikke bare en her og en der. Men fremdeles ikke sånn at det var antydning til rier. Vi var hjemme igjen i syv-åtte-tiden, og fikk lagt Emeline før vi alle puslet med våre egne ting. Sånn mot klokka elleve holdt Mannen på å sette opp vugga, og jeg informerte han om at nå trodde jeg det var i gang, for nå var det relativt regelmessig og mer vondt. Svigerfar begynte å traske rundt i huset og lurte på hvordan hundene skulle luftes, og om Emeline skulle i barnehagen.

Jeg tenkte hele tiden at jeg bør bare legge meg, få så mye søvn som mulig, og egentlig få i meg noe mat, men jeg var ikke sulten, og da klokka var tolv krøp jeg opp i senga med kynnere som ikke var kynnere lenger…

Mannen, stakkar, var så trøtt at han bare slukna, så da lå jeg der, med en App som telte rier, hvor lang de var og hvor lenge det var mellom de. Og klokka halv to vekket jeg Mannen og sa at nå var det fem minutter mellom. Han spratt opp og skulle ringe sykehuset, men alle har jo hørt skrekkhistoriene om avvisninger eller det at man kommer inn og blir sendt tilbake, så jeg ville at han i det minste skulle vente til vi visste at det var regelmessig, og ikke bare de tre siste gangene. Men han ringte etter neste rie, og de sa at vi bare skulle komme med én gang.

Jeg hadde fremdeles ikke så vondt at det gjorde noe, så vi brukte egentlig god tid på å komme oss til sykehuset, for de registrerte oss inn der i kvart over fire. Hm. Jeg brukte muligens en halvtime å komme meg inn den lange gangen som endte i ei låst dør, og Mannen sto og hamret på den til ei stakkars dame kom løpende og låste oss inn…

Men så kom riene ganske så tett, så jeg fikk fødestue med én gang. Samme som sist. “Haha, husker du dette rommet, eller?” spøkte jeg til Mannen, som var blek og trøtt, stakkar. Jeg ble sjekket, og hadde 4 cm åpning. Jeg hadde håpet på minst 5, men men..

Og da jeg kom meg i senga ble det lengre tid mellom riene, og jeg tenkte at nå kommer jeg til å ligge her i 12 timer igjen. Ikke vet jeg hvor tiden ble av, men plutselig var klokken seks, og jeg følte at det var en evighet siden vi kom inn. Riene var ganske så vonde nå, men jeg hadde ikke mer enn 6-7 cm åpning.

Fra da mistet jeg helt begrep av tid. Jeg husker jeg var kjempesliten, og ville bare sove, og håpet at jeg skulle føde før jordmoren vi hadde måtte av vakt. Hun var så søt og hyggelig, selv om jeg for det meste bare lå der med lukkede øyne og ba Mannen ikke telle riene så brått, hehe. Og så gikk de Vonde Riene over til Ganske Mye Verre Rier, og jeg måtte presse. Det føltes helt feil, så det tok litt tid før jeg bare hørte på kroppen min og presset med. Det kom en ny jordmor og diverse andre mennesker som jeg bare registrerte sa hva de het, men jeg åpnet ikke øyene ett sekund, så jeg hadde ingen anelse om hvordan de så ut.

Og mens jeg lå der, på siden og kroppen presset av seg selv, tenkte jeg på da jeg var med på Auroras første fødsel, uttrykket og pressingen hun gjorde, og tenkte, “Jasså, så det var sånn det føltes, stakkar…” Og jordmoren begynte å gi instrukser på hva jeg måtte gjøre på neste rie, og jeg ba henne bare gjenta det når det skjedde, for jeg kom ikke til å huske noe av det hun sa

Det var en stund der jeg tenkte at jeg måtte være gal som sa nei til noe som helst smertelindring, og at jeg ikke kom til å klare det hvis det skulle ta mange flere timer, og at jeg nesten mistet motet da jeg hørte de kommenterte at “babyen ligger fremdeles ganske høyt” og litt tisking og hvisking der nede. Men så tenkte jeg at nå må han vel være ute snart, og jordmoren sa at jeg hadde 10 cm åpning (HVA?! Har jeg ikke hatt det sånn ca. siden jeg kom inn, liksom?!!), og jeg presset som kroppen sa jeg skulle, og så begynte jeg å kjenne at hodet var nært åpningen. Og da jordmoren sa at de kunne se hodet, kunne jeg bare lagt meg ned og grått, og det var en sånn lettelse! Men jeg visste jo at det verste var ikke over — jeg skulle jo få hodet ut også…

Så jeg presset og presset, så mye at jeg ikke fikk puste og måtte gispe etter luft mellom pressene. Og de syntes visst at jeg ikke hadde lange nok rier, så jeg fikk drypp. Og mot slutten der, da jeg kjente hodet presse mot, og glippe inn igjen når jeg sluttet å presse, ventet jeg ikke på riene til å hjelpe meg å presse engang, og presset kun på viljen, og den lille styrken jeg hadde igjen. For da var jeg så utslitt at jeg var redd jeg ikke skulle klare det. At jeg rett og slett ikke skulle få han ut de siste centimeterne. Men så begynte Mannen å motivere meg med at det bare var litt til, og plutselig kjente jeg bare et “svopp”, og jeg hadde lyst til å si som Emeline: “Tate det!”, men gjorde det litt mer voksent, med et: “Oi, han er ute!”

Og så var det sånn vi hadde sett det for oss første gang. Babyen skreik, Mannen fikk klippe navlestrengen, Leon ble lagt til brystet og begynte å ta pupp med én gang, og vi satt der, alle tre, alene og bare smilte og snakket om hvor ille en fødsel egentlig er, selv når alt går som det skal.

Og sist ble vi fire dager på sykehuset, men da hadde jeg fått nok, så nå dro vi dagen etter fødselen, og et døgn etter jeg hadde presset en baby ut av meg stod jeg på kjøkkenet og laget brød. Helt surrealistisk.

Leon ble scoret 9/10/10 på APGAR, i motsetning til Emeline som fikk en score på 3/6/9. Så da vi så det, fikk vi begge tårer i øynene og måtte klemme litt ekstra på både hverandre og lille Leon.