Pippilotta

Verdens snilleste hund måtte forlate oss for en uke siden… Tirsdag for to uker siden fant jeg en stygg masse i buken hennes. Selv om jeg har sett mange kuler i mitt liv skjønte jeg at dette ikke kunne være en lett sak å fikse. Jeg tok henne med til klinikken samme dag og fikk sjekket og målt den. Så fikk jeg time hos onkologen to dager senere, som tok masse prøver, røntgen og ultralyd. Dessverre var vurderingen av alle prøvene slik at vi enten kunne prøve medisinering og kanskje ha henne til jul, eller uten medisinering kanskje bare en uke. Operasjon var ikke mulig. De tre dagene som gikk etter vi fant kulen hadde den allerede nesten doblet seg i størrelse, og vi visste at hvis vi valgte å prøve med medisiner var det kun vår egen del. Og så egoistiske kunne vi ikke være. Som med Aurora valgte vi å la henne sovne inn hjemme i stua vår, sånn at hun skulle slippe å være stresset og redd den siste tiden av livet sitt. Dessuten kom den første snøen akkurat i tide, så hun lekte og hadde det gøy som det siste hun gjorde. Det var en veldig fin seanse, synes jeg, tross alt. Pippi sovnet på fanget til pappaen sin, og merket ikke noe da hun fikk den siste sprøyta. Barna var også med, og lurte på om hun bare sov, så fredelig var det.

Det er rart med hvor vant man blir til å ha dyrene rundt seg… Pippi lagde så mye lyd at man alltid visste hva hun gjorde. Hun stønnet når hun løp, lagde koselyder når hun ble klødd på magen, pustet høyt når hun lekte, snorket når hun sov, smakket med leppene når hun drakk vann. Vi tar oss enda i det, at det ikke er noen som venter på oss når vi kommer hjem, at ingen skal ha den siste tisseturen før vi legger oss, ingen som spør om å få restene som ligger på gulvet etter vi har spist middag, ingen som snorker så høyt at det er vanskelig å følge med på TV.

Men Pippi vil bli husket som verdens snilleste hund. Den eneste gangen vi hørte henne brumme i hennes nesten 11 år lange liv var da vi hadde gått en hel dag i Köln og han mannen inne på sportsbutikken stod og nistirret på henne. Jeg hadde også knurret om han hadde stirret på meg, for å si det sånn. Hun prøvde å få alle til å leke med seg, selv de som helt klart sa i fra at de ikke ville — og hun vant alle over. Hun var den eneste som skjønte seg 100 % på sære Aurora som ikke likte noen andre enn henne. Og Rora var den eneste som klarte å roe ned separasjonsangsten hennes sånn at hun ikke spiste på alt hun hadde tilgang til. Hun fikk flerra opp øret sitt av venninna si, Java, over en matbit langs Akerselva, men var like glad for å se henne neste gang de møttes. Hun trodde hun var mye mindre enn hun var, og prøvde gang på gang å komme seg gjennom små passasjer hun egentlig ikke passet gjennom. Som den hjulbente mannen i skogen som hadde et mellomrom mellom beina som bare ropte om å få bli løpt gjennom 😂😅 (Kan ikke si nok beklager til han stakkars mannen.)

Pippi

Hun var en helt spesiell hund, umulig å ikke bli glad i. Lydig og stødig, elsket barn, elsket mennesker, elsket andre hunder.

I graven fikk hun med seg en av yndlingslekene hennes, en snøball og en tegning fra storesøster.

Aurora <3

Etter mange år med allergiplager som vi ikke har fått til å behandle bra nok lot vi vår lille Aurora slippe på lørdag. Det var en supertung avgjørelse, men det føltes riktig etter samtale og rådgivning med veterinær.

Vi var veldig åpne med barna om hva som skulle skje, men lillebror skjønte nok ikke hva det innebar. Jeg tror ikke han har skjønt helt konseptet med døden ennå, men storesøster gråt sammen med oss, og Aurora fikk kos helt til siste hjerteslag, og døde i armene mine. Vi valgte å avlive henne hjemme, sånn at hun skulle slippe turen til veterinær og alle luktene der, og siden vi ønsket å gravlegge henne i hagen var det hele en fin løsning.

Det føles veldig rart at hun er borte nå. Hun har vært sammen med meg lengre enn noen andre i familien nå, så det er absolutt tungt. Hun var en skrulle, men også veldig snill. Hvis jeg var lei meg var det alltid hun som kom løpende for å legge hodet sitt i fanget mitt. Da vi tok til oss Ylva for syv år siden, gikk hun mellom henne og en annen hund som prøvde å angripe Ylva. Det resulterte i at Aurora ble bitt, og etter det var hun ikke den samme hunden lenger. Hun ville ikke hilse på andre hunder og ble redd hvis de kom nært. Men hun hadde trøst i Pippi som alltid har vært stødig med andre dyr, og Pippi, som hadde separasjonsangst, hadde masse trøst i Aurora. De var bestevenner og det har aldri vært noen konflikter mellom de, selv ikke da Aurora hadde valper.

Auroravalp

Selv om vi var litt bekymret for hvordan hun skulle være med baby, barn og besøkende barn har det aldri vært noe problem. Selv da nummer tre kom luktet hun bare på henne, og gikk tilbake til sitt.

Det er et tomt hull der en gæern hund skulle bjeffet manisk så snart noen nærmet seg huset, og ingen kappløper med Pippi mot matskålen. Ingen ligger og nistirrer på meg når jeg lager mat på kjøkkenet, og ingen kommer bort til meg når jeg ligger på sofaen, bare for å si hei. Og kanskje tigge litt hvis vi har noe mat der. Eller prøve seg på å klatre opp for å ligge som en prinsesse.

Aurora og lillesøster

Kjære lille skrullehund! Innerst inne håper jeg at det er et liv etter døden, og at du løper rundt i skogen og gnir deg i all bæsjen du kan komme over, spiser så masse kebabrester du bare orker, og holder utkikk etter både fugler og hjort. Du er savnet, Aurora Belize!

Aurora 9 år

På tirsdag hadde Aurora bursdag og ble hele 9 år. Jeg ble fôrvert for henne da hun var rundt 6 måneder, og jeg selv var student. Hun var del av et forskningsprosjekt på høyskolen og trengte et hjem. Jeg hadde lenge tenkt på å få meg hund etter jeg var ferdig med studiene, og øverst på lista var Jack Russel Terrier, men da jeg fikk se henne falt jeg bare pladask. Hun var den i flokken som holdt seg litt for seg selv, mens de andre var mer frampå, og så skilte hun seg ut i utseende også. Da jeg hentet henne på landet for at hun skulle flytte inn i leiligheten i storbyen, ble hun bilsyk, så pølsen som jeg prøvde å bestikke henne med hjalp fint lite.

Inne i leiligheten gikk hun usikkert rundt, men løp logrende bort da hun så sitt eget speilbilde inne på rommet mitt. Awwww. Skuffelsen var stor da hun skjønte at det ikke var en annen hund…

Aurora har alltid vært en merkelig skrulle, med rare påfunn og en kosegris utenom det vanlige. Det ser dessverre ikke ut som hun kommer til å være hos oss så veldig mye lengre nå, for hun sliter mye med allergi som vi ikke får gjort noe med utenom å behandle symptomene.

Hver bursdag feires med hundekake, og hver gang ser Aurora like fortvilet ut siden hennes «kake» står i brann, mens Pippis er helt fin. Pippi selv er alltid like anspent siden hun må vente til vi har tatt bilde av begivenheten, og hun er jo tross alt en Labrador… 😉

Barna sang i alle fall bursdagssang, mens Aurora så skuffet på bålet som brant på kaken hennes:

Et bilde publisert av Hanna (@drommeland)

Etter litt brannslukking, med hjelp av brannmester lillebror, fikk alle dyrene spise 😀

Aurora 9 år

Gratulerer med dagen, Roramora!

Vi har fått en ny venn

For en liten stund siden traff jeg noen av naboene som lurte på om jeg kjente til en katt som gikk rundt i området. De trodde ikke han hadde et hjem, og hadde lusket rundt en lang stund nå. Jeg hadde sett han, men hadde aldri tenkt at han ikke hadde en eier.

Noen dager etter traff jeg han, og han var ukastrert, ikke id-merket, hadde innvollsorm og var kjempesulten. Så vi hørte rundt i nabolaget, og alle kjente til katten, men ingen visste om den hadde en eier. Så vi tok han inn en helg for å se hvordan det gikk med han og hundene, og det gikk overraskende bra. Så mandagen etter tok jeg han med på jobb der vi kastrerte, id-merket han og ga han ormekur.

I utgangspunktet tenkte jeg at hvis han ikke var så tam (han er ikke superglad i å bli håndtert, men det har kommet seg veldig), så kunne han i alle fall i ikke lage små kattebabyer, og så kunne han bli fôret av oss, siden han åpenbart ikke fikk nok mat andre steder. Han hadde tidligere rotet i en søppelpose hos oss, og antakeligvis lurt til seg mat av de naboene som har katter.

Vi holdt han inne i to dager etter kastrasjonen for å kunne overvåke eventuelle komplikasjoner, og han storkoste seg! Da han fikk lov til å gå ut, kom han hjem etter en kort stund, og nå ligger han og venter på oss når vi kommer hjem fra jobb.

Vi har visst blitt katteeiere! :sweat:

Møt Cedric! (Det var navnet som var på topp to over navn jeg ønsket å kalle lillebror, men det var ikke på pappaen sin liste, haha.)

Cedric

Aurora 6 år

På lørdag ble Aurora 6 år. Da var det gaveutdeling (Lillemor kastet en Squeezz Dumbbell etter henne) og kake, så klart.

Som vanlig hadde hun det uttrykket: «Det er noe som brenner på kaken min…» og så lengtende bort på Pippi sin. Pippi så som vanlig anstrengt ut, for: «VÅTFÔR!!! DET ER SAUS PÅ MATEN MIN!», så jeg tror ikke hun fikk med seg røykutviklingen som kom av at Mannen hjalp til å blåse ut lysene. Hun er nemlig veldig redd røyk, og hadde derfor litt problemer i storbyen når man skulle over gangfelt om vinteren. Eksos er veldig skummelt… Søte er de nå 🙂

Gratulerer med dagen som var, Roramora!

En smak av sommer

Endelig ble det ordentlig varmt, og vi fikk en smak av sommer. Dagen har hittil blitt brukt til å luke og prøve å få hagen litt mer i orden, og jeg har fylt en trillebår med løvetenner, mose og pinner etter hundene.

Aurora har jaktet på mus, Knerten har sovet, og Lillemor har kommandert besteforeldrene sine rundt. Pippi har diltet etter, som hun pleier, og angret i ettertid:

…Men søte er de 🙂

Vinter eventyrland

Jeg er ikke noen fan av snø, men da den kom i forgårs var det utrolig deilig. Det har vært så kaldt og vått her nå, og folk begynte å snakke om at det kanskje ikke kom til å bli noe som helst snø til jul, og jeg trenger virkelig julestemning! Er så sinnsykt lei av å være gravid, og skulle gjerne født for flere måneder siden (bortsett fra at det medisinsk kanskje ikke hadde vært så ideelt)…

Hundene elsker snøen, og de leker masse ute. Aurora vil helst bare ha godbit, mens Pippi inviterer til lek hele tiden. De er som små unger når de er ute, og aker og herjer og kaster seg rundt. Herlig å se på 🙂

I helga satte vi opp et nyinnkjøpt fuglehus, og Lillemor var kjempeinteressert, og bablet i vei om «fuun spiser» og pekte «oppi der», og vi prøvde å forklare at fuglen ikke vil spise når vi står så nært, så vi måtte prøve å følge med i vinduet for å se om noen turte å komme på besøk. Så det første Lillemor gjorde da vi kom inn var å skyve stolen bort til kjøkkenvinduet for å kikke ut. Hun ble veldig skuffa da det ikke var kommet fugl, så jeg måtte fortelle henne at vi kanskje måtte vente til det kom snø sånn at fuglen ikke fant mat på bakken lenger.

Og i går kom de første fuglene. Lillemor var dessverre i barnehagen, så hun har ennå ikke sett fuglen spise, stakkar. Man holder seg faktisk ung med barn — alt er så spennende for henne, og det er så moro å dele sånne små gleder 🙂

Første søndag i advent

Så var det første søndag i advent. Jeg som har klaget over at tiden har gått så sakte med graviditeten, men det kom likevel ganske overraskende på meg at vi faktisk er inne i adventstiden nå 🙂

Deilig med litt ekstra pynt, selv om det bare er i form av en adventsstake 🙂 Vi tente lys ved frokostbordet, og Lillemors reaksjon var «varmt!» :love: Hun var nemlig litt ivrig på et lys her om dagen, men var så rask i reaksjonen at hun tok på det, ropte «varmt!» og trakk til seg hånden før vi fikk gjort noe som helst.

Og siden vi nå har kommet oss såpass i orden her at det ikke er så mye vi gjøre, så tok Mannen med Lillemor og hundene ut i hagen for å leke mens jeg fikk ta en liten blund. Har vært kvalm i bølger i det siste, og må bare ta en time-out innimellom. Men etterpå tente vi opp et lite bål på den lille bålplassen i hagen vår, og grillet pølser.

Veldig koselig! Lillemor storkoste seg, og hundene så med lengselsfulle blikk på maten vår… Nesten litt synd at Aurora har allergi og ikke kan spise kjøtt.

Nå var det egentlig meningen at vi skulle bake pepperkaker, men Lillemor har bestemt seg for at hun ikke skal ha noen formiddagshvil, så jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå… 🙂

Gratulerer med 5-årsdagen, Aurora!

I dag ble Aurora 5 år. Som tiden har gått! Dagen ble feiret med «hundekake» og lys som vanlig. Lillemor syntes det var veldig rart…

Ellers har jeg blitt 100% sykemeldt denne uken etter jeg slet ut ryggen min i går. Supert. Jeg er nødt til å tenke mer på hva jeg gjør framover… Det er ikke mye morsomt å gå hjemme hele tiden heller.

Og så pakker vi så smått ennå. I dag ble den store gi-bort-dagen, og vi klarte å kvitte oss med en del ting til venner via Facebook, og andre ting til fremmede via FINN. Føles godt å gi ting man ikke bruker bort til folk som trenger det 🙂

Nå er det egentlig bare å få valgt flyttebyrå, så har vi det meste i boks til selve overtakelsen og overflyttinga, så får vi hjelp fra Svigers til å ordne kjøkkenet før vi flytter inn permanent. Yay!

Auroraen min

Siden Aurora fikk sine første valper har vi visst at hun har spondylose i ryggraden. Det fant vi ut ved en tilfeldighet da vi så på røntgenbildene som ble tatt for å telle valper. Hun har i mange år vært i fin form, helt til våren da hun plutselig begynte å krype opp trappen etter kveldsturen. Jeg skjønte jo hva det var, så jeg fikk tatt CT på jobb som beviste akkurat det. Så jeg snakket med kirurgen vår som er flink på ryggoperasjoner, og diskuterte litt fram og tilbake om behandling. Det har seg jo sånn at hun ikke egentlig er min, jeg er bare fôrvert for henne, for hun er en forskningshund. Lang historie kort: De tester genetikken ved å ha sette kull på tispene som er med i prosjektet. Men med den ryggen Aurora bør hun absolutt ikke ha flere kull, både på grunn av at ekstra vekt ikke vil gjøre godt for ryggen, men også på grunn av at det å føde disse valpene kommer til å gjøre veldig vondt. Operasjonen som jeg hadde diskutert med kirurgen har ikke forskerne råd til å gjøre, så i går endte det opp med at hun ble tatt ut av prosjektet, og hun er offisielt min!

Så hun ble satt opp til operasjon samme dag, og mammaen var jo så klart superstressa på jobb. Jeg synes jo rygg alltid er skummelt å operere, men jeg jobber jo heldigvis med så dyktige folk at det så klart gikk bra, så hun overnattet en natt på klinikken og kom hjem i dag.

Mønsterpasienten var frisk som en fisk dagen etter — i dag — og jeg klarte så vidt å roe henne ned da vi skulle ut på luftetur på morgenen for hun ble helt spinnvill da hun så meg. Så det kan jo se ut som om operasjonen har gjort godt. Og nå er det bare å holde henne i ro i fire uker og håpe på at hun har fått det litt bedre 🙂 Det var nemlig ikke alt som kunne gjøres noe med, men det virket heller ikke som det plaget Roramora.