Du er her: Blogg / Hundene

Vinter eventyrland

08/12/2011 3 kommentarer

Jeg er ikke noen fan av snø, men da den kom i forgårs var det utrolig deilig. Det har vært så kaldt og vått her nå, og folk begynte å snakke om at det kanskje ikke kom til å bli noe som helst snø til jul, og jeg trenger virkelig julestemning! Er så sinnsykt lei av å være gravid, og skulle gjerne født for flere måneder siden (bortsett fra at det medisinsk kanskje ikke hadde vært så ideelt)…

Hundene elsker snøen, og de leker masse ute. Aurora vil helst bare ha godbit, mens Pippi inviterer til lek hele tiden. De er som små unger når de er ute, og aker og herjer og kaster seg rundt. Herlig å se på :)

I helga satte vi opp et nyinnkjøpt fuglehus, og Emeline var kjempeinteressert, og bablet i vei om “fuun spiser” og pekte “oppi der”, og vi prøvde å forklare at fuglen ikke vil spise når vi står så nært, så vi måtte prøve å følge med i vinduet for å se om noen turte å komme på besøk. Så det første Emeline gjorde da vi kom inn var å skyve stolen bort til kjøkkenvinduet for å kikke ut. Hun ble veldig skuffa da det ikke var kommet fugl, så jeg måtte fortelle henne at vi kanskje måtte vente til det kom snø sånn at fuglen ikke fant mat på bakken lenger.

Og i går kom de første fuglene. Emeline var dessverre i barnehagen, så hun har ennå ikke sett fuglen spise, stakkar. Man holder seg faktisk ung med barn — alt er så spennende for henne, og det er så moro å dele sånne små gleder :)

Arkivert under: Emeline, Familieliv, Hundene Tagget med: , , , , ,

Første søndag i advent

27/11/2011 Én kommentar

Så var det første søndag i advent. Jeg som har klaget over at tiden har gått så sakte med graviditeten, men det kom likevel ganske overraskende på meg at vi faktisk er inne i adventstiden nå :)

Deilig med litt ekstra pynt, selv om det bare er i form av en adventsstake :) Vi tente lys ved frokostbordet, og Emelines reaksjon var “varmt!” :love: Hun var nemlig litt ivrig på et lys her om dagen, men var så rask i reaksjonen at hun tok på det, ropte “varmt!” og trakk til seg hånden før vi fikk gjort noe som helst.

Og siden vi nå har kommet oss såpass i orden her at det ikke er så mye vi må gjøre, så tok Mannen med Emeline og hundene ut i hagen for å leke mens jeg fikk ta en liten blund. Har vært kvalm i bølger i det siste, og må bare ta en time-out innimellom. Men etterpå tente vi opp et lite bål på den lille bålplassen i hagen vår, og grillet pølser.

Veldig koselig! Emeline storkoste seg, og hundene så med lengselsfulle blikk på maten vår… Nesten litt synd at Aurora har allergi og ikke kan spise kjøtt.

Nå var det egentlig meningen at vi skulle bake pepperkaker, men Emeline har bestemt seg for at hun ikke skal ha noen formiddagshvil, så jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå… :)

Arkivert under: Familieliv, Hundene Tagget med: , , ,

Gratulerer med 5-årsdagen, Aurora!

06/10/2011 Én kommentar

I dag ble Aurora 5 år. Som tiden har gått! Dagen ble feiret med “hundekake” og lys som vanlig. Emeline syntes det var veldig rart…

Ellers har jeg blitt 100% sykemeldt denne uken etter jeg slet ut ryggen min i går. Supert. Jeg er nødt til å tenke mer på hva jeg gjør framover… Det er ikke mye morsomt å gå hjemme hele tiden heller.

Og så pakker vi så smått ennå. I dag ble den store gi-bort-dagen, og vi klarte å kvitte oss med en del ting til venner via Facebook, og andre ting til fremmede via FINN. Føles godt å gi ting man ikke bruker bort til folk som trenger det :)

Nå er det egentlig bare å få valgt flyttebyrå, så har vi det meste i boks til selve overtakelsen og overflyttinga, så får vi hjelp fra Svigers til å ordne kjøkkenet før vi flytter inn permanent. Yay!

Arkivert under: Hjemmet, Hundene, Jobb Tagget med: , ,

Auroraen min

12/08/2011 2 kommentarer

Siden Aurora fikk sine første valper har vi visst at hun har spondylose i ryggraden. Det fant vi ut ved en tilfeldighet da vi så på røntgenbildene som ble tatt for å telle valper. Hun har i mange år vært i fin form, helt til våren da hun plutselig begynte å krype opp trappen etter kveldsturen. Jeg skjønte jo hva det var, så jeg fikk tatt CT på jobb som beviste akkurat det. Så jeg snakket med kirurgen vår som er flink på ryggoperasjoner, og diskuterte litt fram og tilbake om behandling. Det har seg jo sånn at hun ikke egentlig er min, jeg er bare fôrvert for henne, for hun er en forskningshund. Lang historie kort: De tester genetikken ved å ha sette kull på tispene som er med i prosjektet. Men med den ryggen Aurora bør hun absolutt ikke ha flere kull, både på grunn av at ekstra vekt ikke vil gjøre godt for ryggen, men også på grunn av at det å føde disse valpene kommer til å gjøre veldig vondt. Operasjonen som jeg hadde diskutert med kirurgen har ikke forskerne råd til å gjøre, så i går endte det opp med at hun ble tatt ut av prosjektet, og hun er offisielt min!

Så hun ble satt opp til operasjon samme dag, og mammaen var jo så klart superstressa på jobb. Jeg synes jo rygg alltid er skummelt å operere, men jeg jobber jo heldigvis med så dyktige folk at det så klart gikk bra, så hun overnattet en natt på klinikken og kom hjem i dag.

Mønsterpasienten var frisk som en fisk dagen etter — i dag — og jeg klarte så vidt å roe henne ned da vi skulle ut på luftetur på morgenen for hun ble helt spinnvill da hun så meg. Så det kan jo se ut som om operasjonen har gjort godt. Og nå er det bare å holde henne i ro i fire uker og håpe på at hun har fått det litt bedre :) Det var nemlig ikke alt som kunne gjøres noe med, men det virket heller ikke som det plaget Roramora.

Arkivert under: Hundene Tagget med: , ,

Historien om en glupsk Labrador

28/05/2011 2 kommentarer

Dette er historien om en glupsk Labrador og en eier som kan være veldig glad hun jobber på klinikk…

På torsdag spiste jeg og Emeline muffins til dessert. Vi tømte et par, tre, fire, fem, seks.. host.. åtte silikonformer før vi bestemte oss for at nå var det nok. Da Mannen skulle rydde på kjøkkenet mistet han en form på gulvet, men jeg trodde at han så det og kom til å ta den opp, så jeg gikk inn på stua. Like etterpå kom jeg tilbake, og i det jeg ser på Pippi (den glupske Labradoren), harker hun ned noe som hørtes ut som var litt for stort for svelget hennes. Så jeg vrenger opp munnen hennes for å se om det er noe jeg kan ta ut, men da var det allerede for sent. Og jeg skjønte med én gang hva det var hun hadde svelgt.

Jada, dette var jo ikke akkurat første gang Pippi hadde spist noe hun ikke burde ha spist, så vi prøvde meg en teskje salt som brekkmiddel (for det hadde nemlig hjulpet bra før). Men nå var det altså null effekt. Eller… hun frådet litt rundt munnen før hun spyttet litt rundt seg, og så spørrende på oss.

Jeg visste jo hvor dette kunne ende, så jeg ba Mannen ta henne med til en veterinær for å få noe ordentlig brekkmiddel. Meeen det ville han ikke, og jeg var kvalm og hadde vondt i hodet, så da fikk vi bare vente til neste dag.

Så. Fredag. Etter å ha ventet så rolig som jeg kunne på røntgen, fikk vi tatt bukbilder. “Hei, hei!” vinket muffinsformen fra magesekken, noe som i seg selv var et godt tegn, for da kunne vi gå over til neste steg: Prøve å få henne til å spy den opp. Igjen.

Pippi fikk servert et bra måltid med boksmat (“Nam, nam, så heldig er det lenge siden jeg har vært…”) før hun fikk en injeksjon som skulle gjøre henne kvalm. I mellomtiden svinset hun rundt og gjorde seg til for det voksende publikummet som hadde begynt å samle seg i klinikken. Hun kastet seg på rygg, hilste på folk og storkoste seg. Den hunden bare elsker oppmerksomhet! Og så kom det en skygge i blikket hennes. Vi kunne si akkurat øyeblikket hun begynte å føle seg uvel. Men likevel tok det mye lengre tid enn normalt før hun spydde. Og som hun spydde! Jeg har aldri i mitt liv sett så mye spy komme ut av en hund. Eller noe annet for den saks skyld. Det var en gigantisk pølse av ufordøyd mat som kom opp. Men ingen muffinsform.

Mammaen begynte å bli ganske så desperat nå, og visste at enten måtte hun finne noen som kunne fiske den opp før den gikk over i tarmen, eller håpe, håpe, håpe på at den ikke kom til å gå ut i tarmen, og heller bli i magen for alltid… Eventuelt vente til den dagen forstoppelsen kom og åpne opp for å plukke den ut.

Så jeg fikk han stakkars kirurgen som ikke egentlig var i klinikken til å jobbe litt ekstra, og vi gikk ned med gastroskop få å prøve å få den ut. Og der lå den. Glinsende i magesaft og så klart kjempevanskelig å få ta i. Den var superglatt og glapp hele tiden. Så jeg rotet rundt i skop-utstyret vårt og fant noe som så ut som en gigantisk alligatortang (noe som dette, bare at den var ca. 50 cm lang). Og tror dere ikke at det var det som skulle til?! Da kirurgen dro til seg tangen så vi hvordan halsen bulet ut, som å se en slange spise, bare omvendt. Og plopp, der var en stykk muffinsform, slimete og illeluktende, ute. Vill jubel, fem minutter før arbeidsdagen var over, stående applaus, og en veldig glad eier kunne få med seg hunden sin hjem med én bekymring mindre.

Pippi, stakkar, var uggen resten av dagen, men i dag er hun tilbake til sitt vanlige jeg. Bare synd hun ikke har lært noe som helst av denne hendelsen… ;)

Arkivert under: Hundene Tagget med: , , ,

Bæsj

13/03/2011 3 kommentarer

Når hundene får mat sier vi “Vær så god” før de får lov til å spise. En dag hadde vi kommet tilbake etter å ha gått tur før middagsmaten skulle serveres. Jeg målte opp maten de skulle ha, helte det i skålene deres, og satte de ned på gulvet. Samtidig fortalte jeg Mannen om turen vår (jeg er så innmari god på multitasking, ass!). Hundene satt som små hundeprester og ventet på De Tre Magiske Ordene, for de er jo alltid så veldig sultne, stakkars Labrador- og Labradorblandingshunder. Og da kom jeg til historiens høydepunkt, noe som så klart inneholdt bæsj. I det jeg sier ordet “bæsj” kaster Pippi seg over maten. Både jeg og Mannen stoppet helt opp, og lurte på hva i all verden den veloppdragne hunden vår tenkte på ved å totalt ignorere at hun skulle vente på De Tre Magiske Ordene.

Og da skjønte jeg det. “Bæsj” og “Væssjego” (som jeg så pent sier det) høres jo unektelig ganske likt ut i begynnelsen, og en Stakkars Labrador som har så mye vann i munnen at det drypper i dammer på gulvet hvis noen ikke lar henne slippe den store lidelsen å la henne vente foran matskålen, kan jo ikke vente på alle ordene av en treig nordlending. Så “væssj” og “bæsj” er så likt at det er bare å ta det som god fisk og kaste seg over maten.

Etter denne episoden har jeg nesten alltid sagt “bæsj” når de sitter og venter der. Aurora ser på meg med store, spørrende øyne og lurer på hva i all verden det er som skjer, mens Pippi sluker maten.

Arkivert under: Hundene Tagget med: , ,

Helgen og sykdom

22/02/2011 Skriv en kommentar

I helga dro vi til Trysil. Det er så deilig å komme vekk fra byen! Hvis vi er heldige kan vi stå ute uten å høre en lyd. Ikke biler som suser forbi, folk som roper eller trikken som dundrer forbi. Hundene løper uten bånd rundt hytta, leker og koser seg i snøen.

På lørdag våknet vi opp til dette:

Vi var kjempeheldige med været. Deilig fjærsnø og strålende sol. Minus 21 grader nede i sentrum, men bare -7 i sola ved hytta. Herlig!

Vi skulle grille pølser med Emeline og kose oss på lørdag, men da det var klart for pølsegrilling sovna Emmy, og sov gjennom hele seansen. Der gikk hun jammen glipp av noe, for soyapølser har aldri smakt så godt som da! Hundene som hadde herjet rundt i snøen ble plutselig veldig interesserte i hva vi drev på med.

Skjer’a?

Emeline var ellers i storform — lekte og krabbet rundt, bablet i vei og utforsket hytta.

Helt til hun ikke var i så god form lenger.

Natt til søndag våknet hun flere ganger av at hun ikke fikk puste ordentlig. Det hørtes ut som hun hadde astma eller noe annet som plaget henne, pluss at hun var snørrete. Så vi dro til legevakta i Trysil, for det fristet ikke akkurat å sitte å vente på legevakta i Oslo i fem timer. Vi hadde vært der tidligere, med hendelsene vi kaller Den Store Kvalmen i 2009, da jeg var gravid og Mannen hadde matforgiftning. Morsom tur, det. Men altså, vi gikk inn, traff en dame som vi spurte hvor vi skulle henvende oss (forrige gang var det ingen i luka), og hun sa at vi bare skulle gå inn til legen. Vi snudde oss, og der står han jammen meg, klar for å ta oss inn. Det viste seg at Emeline fremdeles har ørebetennelse, noe som ikke var så overraskende siden hun ikke har blitt noe som helst bedre, bortsett fra at hun ikke har feber lenger, og muligens bronkitt. Så da var det på’n med en annen antibiotikakur. Vi måtte holde henne hjemme i hvert fall til i dag, så vi får vurdere hva vi gjør i morgen. Jeg vil jo gjerne at hun skal bli helt frisk nå, for nå er vi lei av nesespray og snørr og medisiner. Jeg har hatt ikke-bakteriell bronkitt, og Mannen bihulebetennelse, så nå begynner det å bli nok.

Aurora, som har fôrallergi, klarte å snike til seg en pølsebit, så nå har hun slikket seg halt på foten igjen. For et galehus…

Arkivert under: Familieliv, Hundene Tagget med: , , , , , , , ,

Væær såå sniiill?!

14/01/2011 Skriv en kommentar

Slik ser to hunder som så gjerne vil ta litt større del i bursdagsfeiringen ut:

Arkivert under: Hundene Tagget med: ,

Peiskos

05/01/2011 Én kommentar

Arkivert under: Hundene, Uten ord Tagget med: , ,

Friskies 2in1

23/06/2010 Én kommentar

Bilde fra Buzzador.

Jeg er Buzzador, noe som betyr at jeg mottar produkter mot å si min mening om de. Nå har jeg fått lov til å prøve Friskies 2in1, som det reklameres heftig om på TV for tiden.

For å være helt ærlig var jeg skeptisk til både merket og det at man liksom skal få saus på fôrkulene om man har vann på. Friskies er et såkalt fastfood-merke for dyr, og jeg kunne ikke drømme om å gi noe annet enn “dyrlegefôr” til mine hunder, men kan godt bruke dagligvarefôr som godbiter.

Siden Aurora har fôrallergi, stakkar, ble det Pippi som fikk prøve Friskies 2in1. Og øynene til Aurora holdt på å falle ut av hodet da hun så at Pippi fikk den maten hun hadde sniffa på hele helga. Jeg fikk nemlig en hel eske med prøvepakker som jeg satte på kommoden, og Aurora visste så klart hva det gjalt.

Men over til selve fôret: Det ble faktisk saus da vi hadde vann på kulene, og Pippi har vel aldri spist mat så fort før. Etter hun var ferdig gikk hun faktisk å spurte om hun kunne få mer, så det var helt klart smakfullt. På den negative siden bæsja hun utrolig mye mer enn hun normalt gjør, og det er som sagt ikke et fôr som er bra for hunden, så vi kommer nok ikke til å bruke det. Som godbiter fungerer det helt greit, men på grunn av at Aurora ikke kan få, blir det vanskelig å gi forskjellige godbiter til hundene.

Så min dom er: Fint som belønning ved trening eller lignende, men kun det! :)

Arkivert under: Buzzador, Hundene Tagget med:
« Eldre innlegg

Til toppen