Lyon: Nerding og bittelitt pleasure

I forrige uke var jeg og Heidi i Lyon for den årlige europeiske akuttmedisinkongressen, EVECCS. Den første dagen var vi invitert til middag med styret, arrangørene og andre «unge» veterinærer og dyrepleiere. Det var jeg med på sist også, og var kjempehyggelig. Vi skulle spise på Restaurant de Fourvière som naturlig nok ligger på Fourvière, en av de store høydene i Lyon. Heidi som er en ivrig geocacher, dro meg opp dit til fots, for å finne noen cacher.

Opp denne trappen?!  Ikke noe problem...

Opp denne trappen?! Ikke noe problem…

La meg bare si at det var 30 grader og jeg er 20 uker på vei, og det var ikke en helt heldig kombinasjon for vanninnholder i kroppen min. Vi tok ikke den aller bratteste trappen heller, men likevel… Da vi kom til toppen og skulle være freshe og fine for en fancy middag med kollegaer hadde jeg fingre som var dobbelt så tykke som vanlig og var ganske så rød i toppen.

Slitne, men glade

Men gurimalla, så flott det var å komme opp! Basilica of Notre-Dame de Fourvière lå rett ved restauranten vi skulle til, og utsikten var fantastisk!

Basilica of Notre-Dame de Fourvière

Lyon

Middagen var god, selv om disse franskmennene ikke helt har skjønt dette med vegetarmat. I løpet av dagene jeg var der ble det forsøkt servert reker to ganger, gåselever én gang, og middagen dag tre ble to skiver asparges, to skiver gulrot og tre skiver reddik. Og da mener jeg løvtynne skiver. Mettet godt det… De neste dagene var det full rulle med forelesninger fra klokka 8 til 17, så vi var rimelig slitne. Men vi fikk gjort noe som ikke var jobbrelatert også, som sightseeing og litt shoppping.

Fourvière sett fra Saône.

Fourvière sett fra Saône.

Etter forrige graviditet ga jeg bort det meste av gravidklærne min, og nå har jeg egentlig ikke funnet noe som jeg synes er fint. Altså, jeg orker ikke kjøpe inn masse tøy som kun skal brukes 6 måneder av livet mitt, og som i tillegg koster mer enn de klærne jeg ville kjøpt til vanlig, så det har blitt til at jeg har kjøpt to bukser som er flittig brukt, og to t-skjorter. Utvalget av rimelige mammaklær er så dårlig, synes jeg, og ofte er det sånn at man ser ut som man har tredd en sekk over hodet… Men jeg har faktisk vært så heldig at jeg har funnet klær i vanlige butikker denne gang, med klær som går over magen, og skjørt som går under magen, at jeg har gått for de. Og da jeg har et håp om at jeg kanskje får brukt de etter babyen har kommet ut også 😉 Så jeg er superhappy med shoppingen, selv om det tok såpass på at jeg sovnet klokka ni og var umulig å vekke før jeg hadde sovet ut neste dag 😀

Rives de Saône

Ah, hadde jeg bare tenkt litt videre hadde jeg nok tatt noen dager ekstra i Lyon. Skulle virkelig ønske jeg kunne satt meg ned på en kafé og slappet av og sett på livet istedenfor å haste forbi for å rekke bussen… På den andre siden var det veldig godt å komme hjem igjen også 🙂

Endelig sertifisert!

For over et år siden satte jeg og kollegaen min oss på flyet til England, til et lite sted kalt Swindon. I løpet av året var vi på fire samlinger, på til sammen åtte dager, der vi følte at informasjonen bare løp over hodet på oss, og kanskje spesielt meg, siden jeg jobber mest med poliklinske pasienter og har det siste året bare blitt kastet inn i intensivpleie. Jeg hadde faktisk mer erfaring med anestesi enn indremedisin, og visste at det kom til å bli et hardt år.

Men etter at jeg satte meg ned for å lese til eksamen, skjønte jeg at jeg faktisk hadde lært utrolig mye! Og da akuttpasientene strømmet inn midt i lesetiden kunne jeg plutselig behandling på rams — og det var så sjukt deilig å føle at jeg hadde den kunnskapen som var forventet. Jeg hadde nemlig ikke fått lest så mye som jeg ønsket, og følte at jeg kom til å skuffe kollegaene mine.

Og eksamen… Den følte jeg virkelig gikk rett vest. Vi kunne bare ha feil på fem spørsmål for å stå, og da jeg gikk ut var jeg usikker på det meste… Og jeg visste om noen feil allerede. Så jeg måtte bare fortrenge det.

…Til brevet dumpet ned i postkassen. Jeg hadde bestått! Det var så utrolig deilig å være ferdig! Og nå er jeg altså en av to som har dette sertifikatet i akutt- og intensivpleie i hele Norge! Norden! Én av fjorten i hele verden! Det er helt uvirkelig…

NCert (E&CC)

Men akk, så deilig.

Post-sommerferie-blues

Jeg skal innrømme det: Det var tungt å komme tilbake på jobb etter fire fantastiske, varme, sløve uker hjemme. På den andre siden ble første jobbuke litt kortet ned siden jeg og kollegaen min dro på siste Englandtur i forbindelse med kurset vi går. Denne gang var det mer praktisk rettet, så vi fikk prøve å legge inn thoraxdren, nesekateter for oksygen og tracheostomi. Supergøy, selv om vi ikke får gjøre det meste selv, er det greit å ha gjort det for å «ha det mer i fingrene» når det skal forberedes. Og ekstra gøy var det da vi fikk være med dette i praksis på jobb uken etter. Ja, vi er skikkelige nerder, men det er jo så gøy! 😀

På vei hjem fra kurs måtte vi innom Paddington i London, for å så dra videre til Gatwick (vi overnatter der og reiser hjem med første fly på morgenen), og kollegaen min som var ganske snurt fordi hun ikke fikk gått i Oxford Street sist hun var i London med venninne sine, fikk det plutselig for seg at vi kunne jo ta en shoppingtur før vi dro videre. Og hvorfor har vi ikke tenkt på det før, tenkte nå jeg… 😉 Vi sitter jo ellers bare på et hotell på flyplassen, så som sagt, så gjort. Så jeg løp rundt på Primark med trillekoffert og altfor mange klær (jeg var jo kledd for å sitte i et kaldt undervisningrom, ikke for å løpe rundt i Londonvarmen), med den viten at jeg allerede hadde ganske full koffert (vi reiste uten innsjekket bagasje og hadde vært på outleten dagen før) og var makset ut på væske som var lov til å ta med i flyet allerede. Ganske kjipt, men greit nok for lommeboka 😉

Fine London -- nå blir det en stund til vi ses igjen...

Fine London — nå blir det en stund til vi ses igjen…

Er det bare jeg som har post-sommerferie-blues?

Praha

For de som følger meg på Instagram har fått med seg noen glimt fra Praha.

Jeg var der sammen med en venninne og kollega fra torsdag til søndag på akuttmedisinkongress, og det var så utrolig lærerikt og spennende! Det var forelesninger fra morgen til kveld, men vi fikk litt tid til å gjøre andre ting også.

Den første dagen var det middag med fine kollegaer. Maten i tsjekkia er jo mildt sagt interessant, så jeg var ganske så glad for at jeg er vegetarianer og kunne få spise noe så uskyldig som risotto. Vi spiste på Bella Vista som hadde en fantastisk utsikt over byen, og senere på kvelden var det fyrverkeri som bare var prikken over i-en 🙂 Det var veldig kjekt å treffe kollegaer fra andre land, og jeg håper å se flere av de igjen ved en senere anledning.

Bella Vista restaurant har byens beste utsikt.

Bella Vista restaurant har byens beste utsikt.

På fredag hadde vi litt tid før forelsningene til shopping, så vi fikk brukt litt penger 🙂 Jeg kjøpte meg sko siden jeg aldri finner noen i min størrelse her hjemme, så jeg er superfornøyd. Kjøpte også en kjole, men var ikke så fornøyd med at lappen bak sa den var i tre størrelser større enn jeg bruker. Italienske størrelser er ikke spesielt smigrende. På kvelden var det velkomstseremoni, i rådhuset om jeg ikke har misforstått helt. Det er ikke lett å være vegetarianer i Tsjekkia, og venninna mi er *host* kresen, så etter litt mingling stakk vi for å få i oss litt annen mat.

Plzeňská restaurace.

Plzeňská restaurace.

På lørdagen dro vi til sentrum for å bruke opp resten av korunaene våre, og jeg gjorde små kupp til barna. Det var jo meldt over 30 grader når vi skulle være der, men vi satt jo for det meste i en sal med aircondition, før vi slapp ut på kvelden, så vi merket rett og slett ikke noe særlig til varmen. Kanskje like greit, for jeg er egentlig ikke så fan av temperaturer over 30 😉

Václavské náměstí, ekstra fin i regnbue!

Václavské náměstí, ekstra fin i regnbue!

Og til slutt traff jeg på min yndlingstsjekker, Muldvarpen! Selfie var en nødvendighet.

Muldvarpen, min yndlingstsjekker.

Muldvarpen, min yndlingstsjekker.

Det har vært mye reising i det siste, men denne kongressen var virkelig verdt turen. Jeg håper jeg får til å reise til neste år, for da er det i Lyon, og det kan jeg like. Det går også rykter om at vi skal arrangere den i Oslo 2016, så vi får se. Gleder meg i alle fall!

Norwegian, mitt andre hjem.

Norwegian, mitt andre hjem.

Nå er det bare to uker igjen å jobbe (jobber 16 av 18 dager, grøss), men så er det ferie i mange uker. Vi har ingen planer i år, så vi får se hva vi finner på 🙂

Tilbake til skolebenken

I forrige uke var jeg i England for å videreutdanne meg. Det er et sertifiseringskurs som går over flere samlinger, og vi skal levere flere kasusjournaler i løpet av tiden. Herregud så gøy det var! Mye denne gangen var ting som var selvfølgelig, men også mange doseringer som må huskes og formler som må pugges.

Oh noes, matte!

Oh noes, matte!

Jeg reiste sammen med en kollega som jeg ikke har hatt så mye med før i det siste, og det å reise sammen med noen man ikke kjenner så godt (gjelder kanskje også de man tror man kjenner 😉 ), kan være en utfordring, men det gikk helt supert! Jeg syntes vi utfylte hverandre bra, og jeg gleder meg til vi skal reise igjen om to uker.

England i et solfylt øyeblikk.

England i et solfylt øyeblikk.

Selv om vi egentlig ikke hadde mye tid til noe etter kurset, klarte vi å skvise inn to timer med shopping på det eneste senteret som var åpent etter klokka seks. Og hva tilfeldig kom jeg hjem med? Et par vintersko, knapper, fjær og sløyfebånd, og kakao. Akkurat, ja. Det var mest for å komme oss litt ut, men det var gøy å få et avbrekk etter å ha tolket blodprøvesvar, pjuh.

Etter å ha vært på reisefot nesten halvparten av tiden vi var borte, var det godt å komme hjem til Norge igjen. På selve valentinsdagen… som vi ikke feirer her i huset, tydeligvis. Men jeg skal ikke si noe, for vi feirer ikke 14. mars heller 😉

Good morning, England!

Good morning, England!

Om å ta utfordringer

Jeg er jo som mange av dere vet dyrepleier, en slags sykepleier for dyr. Når man er ferdig utdannet vil jeg si at man likevel er langt fra å være en flink dyrepleier, for mye av det vi skal kunne blir man lært opp ved erfaring, og det er ikke noe man får av å lese bøker og prøve injeksjoner på stoffdyr. Det får man ved å stå sammen med en stresset eier, syk, vilter eller redd hund, og være kunnskapsrik, kreativ og kanskje aller helst: høre på de som har gjort det før.

Som dyrepleier er du som regel resepsjonisten, sykepleieren, vaktmesteren, IT konsulenten, tannpleieren, assistenten, laboranten, snekkeren, rengjøringspersonale — rett og slett en potet. Men man kan også ta etter- eller videreutdanning. Man kan for eksempel fordype seg i odontologi, fysioterapi, anestesi og smertebehandling, atferd, eller som jeg har drømt om: Akuttmedisin.

Lenge var atferd min store drøm, men siden klinikken min på det tidspunktet ikke ønsket å satse på det området tok jeg kurs på eget initiativ, mens jeg også begynte å se meg om etter andre muligheter. Og etter å ha vært med på noen førstehjelpscaser var jeg helt hektet. Dette ønsket jeg å lære mer om, dette var utrolig spennende!

Så jeg har gått noen kurs innen temaet. To dager i slengen, der man hører noen fortelle om hvordan de gjør det er inspirerende, men jeg vil virkelig fordype meg, lære mer, kanskje få prøve ut teknikker før man gjør det på en dødssyk katt, og føle at man får ting litt inn i fingrene. Og tankene. Så jeg lette Internett rundt etter et større kurs, og plutselig fant jeg det. En sertifisering i England over et år, med fire samlinger og eksamen (og jeg som hadde bannet på å aldri ta flere eksamener!). Nedturen var at det så klart kostet skjorta og mer til å være med.

Så jeg oppsøkte en kollega som også vil jobbe med akuttmedisin, og fikk hun hekta på kurset. Med tips fra søteste Heidi som har odontologikurset for dyrepleiere (hun er dødsflink og hvis du gjør tannrens på dyr bør du absolutt ta det kurset!), tok vi kontakt med senteret for etter- og videreutdanning og la fram et ønske om å lage et akuttmedisinkurs for dyrepleiere. Det var de absolutt interessert i, og innen møtet var over hadde vi avtalt å lage et kurs (som gir studiepoeng, altså med eksamen og oppgaver og hele pakka) i 2015. Det betyr veldig mye å gjøre til neste år, men jeg kaster meg på utfordringene for tiden. Og enden på visa er at vi har klart å få støtte til hele kurset — begge to, og er så glade at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss.

Eller neida, for den siste tiden har jeg vært prosjektleder for fornyelse av en av mine arbeidsstasjoner på jobb, og det har vært gøy og utfordrende. Nå er vi så og si ferdig der, så jeg overlot resten til de andre som jobber der. For i dag skulle vi nemlig åpne den nye intensivavdelingen på jobb. Med mange inviterte var det en del ting å gjøre siden det i går var sagspon, metallspon, haugevis av pappesker, og generelt ikke så mye annet der inne. Så vi kastet oss rundt og vasket og ryddet og hentet utstyr. Og jobbet overtid. Igjen.

Noen ganger skulle man ønske at hver dag var valpekos, men så er det egentlig ganske greit at det ikke er sånn også...

Noen ganger skulle man ønske at hver dag var valpekos, men så er det egentlig ganske greit at det ikke er sånn også…

Men det var så verdt det. For følelsen å stå der inne når alt var (så og si) ferdig var så utrolig deilig! Hva kan jeg si? Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jobb vs. permisjon

Da jeg skjønte at jeg måtte være hjemme med Minsten i åtte måneder lengre enn planlagt hadde jeg blandete følelser. Jeg var kjempeglad for å slippe å ta det valget om å sende en 12 måneder gammel gutt i barnehagen, og heller la han få være hjemme i kjente omgivelser, jeg følte meg heldig som fikk være sammen med sønnen min hele dagen, men jeg kjente også at jeg hadde lyst på mer meg-tid. Kanskje det høres egoistisk ut, men de få dagene jeg hadde barnepass og kunne dra på jobb var veldig frigjørende. Da permisjonstiden begynte å gå mot slutten var jeg så klart kjempelei meg og skulle ønske jeg hadde enda mer tid hjemme, og ikke minst redd for at barnehagestarten ikke skulle gå som smurt. Nå har jeg vært tilbake i jobb i to uker, og jeg må si at det er to helt forskjellige verdener.

Jeg har gått ned i stillingsprosent, for å få henting og levering i barnehagen til å gå opp. Aller helst hadde jeg sett at den ekstra tiden hadde gått til å være hjemme sammen med barna, og lage middag uten noe stress. Sånn som det er nå er det sånn at jeg leverer i barnehagen på morgenen, før jeg løper til bussen (som tar alt for lang tid inn til Oslo), sånn at jeg er på jobb like etter mine 20% har gått ut… Da er det pappaen som henter i barnehagen siden han begynner tidligere på jobb og kan reise fra, som oftest, når han har jobbet i åtte timer.

Jeg, derimot, har en jobb som jeg ikke bare kan forlate når klokka sier det. Pasientene må medisineres, luftes, stelles og pleies før jeg går. Den siste uken har jeg blitt plassert der jeg jobbet før jeg ble sykemeldt i graviditeten, et sted jeg virkelig liker å jobbe. Det er høyt arbeidstempo, og man får virkelig kjørt seg. Det positive er at man alltid har noe å gjøre, ofte litt for mye, men for min del føler jeg virkelig at jeg har en betydningsfull jobb. Det negative er så klart at man blir veldig sliten, og i går da jeg kom hjem, gikk jeg faktisk og la meg klokka åtte. Utslitt, men glad i jobben min.

Så når jeg hører folk si at de skal være hjemme med barn(a) og slappe av (ofte fedre som skal ut i pappaperm, am I rite?!), ja da tenker jeg for meg selv at de kommer til å få en reality check. For å passe små barn er alt annet enn å slappe av. Det er lek og moro, bleieskift, matlaging, spising, rydde opp etter spising, støvsuge etter spising, vaske en gang til etter spising, det er å plukke de ned fra vinduskarm, bord, sofaryggen, lekekjøkkenet, blåse på vondter, blåse på liksomvondter, sette vekk planter som blir plukket på, sette bort de plantene du trodde du hadde satt bort fordi de blir plukket på, sette bort den planten de klarte å plukke på selv om du hadde satt den bort, støvsuge opp jord, skru opp barnesikringer, le og være stolt over at gutten klarte knekke koden for å få opp barnesikringen, være oppgitt over at barnet får opp barnesikringen og nå roter rundt i søppelet, lete febrilsk etter lommeboka, mistenke Minsten for å ha kastet den i søpla, finne ut etter tre dagers leting at det er pappaen som har kastet den (han fant den heldigvis, illeluktende, men med diverse kort og kontanter i), og ja, dere skjønner kanskje tegninga. Eller så har dere muligens vært der selv. Det jeg vil fram til er altså at det å passe barn ikke akkurat er å slappe av, selv om tempoet kanskje er litt lavere enn på min jobb, og jeg får mange flere klemmer hjemme enn på jobb, heh.

Verdens beste jobb

Verdens beste jobb!

Verdens beste jobb 2

Verdens beste jobb 2

Så hva synes jeg er best? Jeg liker å utfordre meg selv, å pushe meg og jobbe effektivt slik jeg gjør på jobb. Det er deilig å føle at man er nyttig og at det man gjør redder liv, at det betyr utrolig mye for noen. Men det er ingenting som slår å få en klem av en svett liten gutt som har løpt rundt hele dagen, eller få være der å tørke tårer når han ikke så den leken som lå på gulvet og snublet, eller se lykken i øynene hans når han får servert noen blåbær. I en perfekt verden hadde jeg nok delt dette 50 % (og så klart sluppet å bruke noe som helst tid på pendling), for meg-tid er også viktig.

Birmingham

Endelig tilbake etter å ha vært på min aller første BSAVA-kongress! Det har vært fem lange, men utrolig givende dager.

Reisen var absolutt ikke noe å skryte av, da. Landingen i Birmingham skjedde for det meste på ett hjul, og jeg var nesten litt overrasket over at vingen ikke skrapte i rullebanen. Etter å ha reist i rundt 11 timer var vi på plass på hotellet, som lå to-tre minutter unna der forelesningene ble holdt. Snakk om flott beliggenhet!

Vi hadde et ganske fullpakket program alle fire dagene, men det var satt av tid til å gå på utstillinger der man kunne bygge nettverk, være med i utallige konkurranser (iPad og Kindle var populære premier), få mye nyttig informasjon og haugevis av gratisting. Jeg fikk akkurat kofferten igjen (må jo legge til at jeg hadde kjøpt gaver til barna som tok ganske stor plass) da vi skulle hjemover. Hvis det er noen nerds i helsevesenet som leser her kan jeg nevne at jeg fikk med meg søsterklokke, stetoskop, desinfiseringsmidler, KONG-nøkkelring (tror man må være hundeeier for å synes den var kul), tourniquet og operasjonslue. Ja, jeg sa nerd.

Av forelesninger gikk jeg på atferd, anestesi og analgesi, akuttmedisin, og kardiologi. Veldig mange flinke forelesere, men jeg synes nok det faglige nivået kunne vært litt høyere. Håper de kan heve det litt, for vi har lagt planer om å dra til neste år også 😉 Vi måtte dessuten alltid gå med «badgene» våre synlig, og siden de var så store følte vi oss som små barn som reiste alene på fly. Ingen tvil om hvem som er på kongress, liksom.

Løpende fra sal til sal, forelesning til forelesning.

Løpende fra sal til sal, forelesning til forelesning.

Vi spiste frokost på hotellet, men det var engelsk frokost som er loff, egg, bacon, pølser, tomatbønner og diverse bakverk av smørdeig. Lunchen fikk vi på kongressen, men det var bare én dag at jeg syntes maten var god. Heldigvis sponset et dyrefôrfirma varm lunch på en bar. Ellers er jo engelskmennene glad i sine potetgullposer og sjokolade til lunch, og friterte hva-som-helst til middag, så vi var ikke akkurat sunne 😉 Fredagen gikk vi ut på Woktastic der de hadde sushibuffet på rullebånd. Fikk seriøst følt på hvordan det må være å være en jeger som ikke vet når man får spist neste gang. Vi hadde jo så klart ikke fått med oss at maten var fargekodet og man kunne se etter i en bok hva alt var, så vi satt og nistirret på maten som kjørte forbi så vi ikke skulle gå glipp av noe 😉 Men herlighet så mette vi ble!

Sushi rullende i skåler, rett foran nesene våre, hva mer kan man ønske seg?

Sushi rullende i skåler, rett foran nesene våre, hva mer kan man ønske seg?

Dagene var veldig lange, så da forelesningene var over ville vi bare få i oss litt middag og gå tilbake til hotellet. Men den ene dagen hadde vi et hull på noen timer der vi tok oss tid til litt shopping, så vi dro til The Bullring Shopping Centre (det senteret jeg hadde plukket meg ut på forhånd), og jeg hadde store planer om å fornye garderoben min. Hva kom jeg hjem med? En Lynet McQueen-bil til Knerten, og Doc McStuffins-koffert og Tornerosekjole fra Build-A-Bear til Lillemor.

Må jo legge til at jeg kjøpte rynkekrem på tax free-butikken. Jeg trenger det.

Turen hjem gikk jo heller ikke smertefritt, da jeg og den ene kollegaen min måtte løpe fra terminal A til terminal B i Frankfurt (det er langt), og flybussen (den aller siste om natten) viste feil informasjon på den forhåndsbestilte billetten min, så jeg ble satt av på motorveien og måtte stå der og vente på en annen buss som skulle plukke meg opp. Så jeg var rimelig klar for å komme hjem og legge meg i min egen seng, for å si det sånn.

Gru-gleder meg!

I morgen reiser jeg på kongress! Jeg er så gira og gleder meg skikkelig, men så gruer jeg meg veldig til å være så lenge borte fra familien min.

Jeg har bare pakket litt, men har laget liste over ting jeg må huske, så jeg håper jeg klarer å pakke ferdig nå uten å stresse altfor mye. Vi reiser i morgen formiddag, men er ikke framme før om kvelden, så det blir en lang dag. Heldigvis skal jeg reise med verdens søteste kollegaer (skulle ønske flere kunne bli med), så vi får det sikkert gøy. Håper vi får tid til litt shopping i Birmingham også, selv om lommeboken er slunken. Hvis noen vet om noen steder vi bare må dra til, så si i fra 😀

I går hadde vi som sagt besøk, og det var bare superkoselig! Skulle så gjerne bodd nærmere alle barndomsvenninnene mine, for vi har jo barn i samme alder og det hadde vært moro om de vokste opp og ble venner sånn som vi er 🙂

Før vi fikk besøk var vi ute og spiste lunch. Det har endelig blitt vår her nå, og det er så deilig!

Lillebror og storesøster koser seg ute.

Lillebror og storesøster koser seg ute.

Jobbglede

Jeg har i altfor lang tid nå vært virkelig lei meg for ting på jobben. Jeg orker ikke gå i detalj på hva som har skjedd, men det har vært så ille at det som en gang var Verdens Beste Jobb ble til noe jeg gruet meg til, og jeg begynte å se etter en annen jobb. Det ble gradvis litt bedre, før det ble verre igjen, og så har det liksom bare vært noe jeg måtte gjøre for å tjene penger.

Jeg er veldig glade i de jeg jobber med. Noen vil jeg kalle gode venninner, faktisk, og det er disse som har gjort at jeg ikke har gått i bakken av de andre tingene som har skjedd og jeg er veldig takknemlig for deres oppmuntrende ord, eller bare at de har tatt seg tid til å høre meg klage 🙂

Men den siste uken jeg har jobbet nå, har jeg igjen begynt å føle at jeg gleder meg over jobben min, og det toppet seg i dag da jeg fikk gjøre det jeg synes er aller best: Akuttmedisin. Og derfor er jeg så glad for at jeg skal få gå på kurs og lære mer. Og at jeg i tillegg skal få gjøre det sammen med to av de søteste kollegaene mine er bare den beste bonusen jeg kunne fått akkurat nå.

Dessverre er dette mest sannsynligvis den siste uka jeg får jobbe før august, og det er en veldig nedtur akkurat nå. Jeg elsker å være sammen med minstemannen, men jeg trenger også å føle det jeg følte i dag innimellom, kjenner jeg.

Akkurat ferdig utdannet dyrepleier, tjoho!

Akkurat ferdig utdannet dyrepleier, tjoho!