Baby #2 uke 21: Kjøp av hus, salg av leilighet, stress på jobb. Puh!

Det er mye som skjer her for tiden! Vi har kjøpt hus utenfor Oslo, og flytter i oktober… forhåpentligvis. Det kommer jo litt an på om og når vi får solgt leiligheten vår — noe vi jobber hardt med nå :) Men det er mye å holde styr på med meglere for både salg og kjøp, og så har vi snakket med flere banker for å se hvor vi får det gunstigste lånet, og takstmenn og fotografer.

Ellers har jeg vært på svangerskapskontroll hos lege, der jeg glemte å ha med meg svangerskapsjournalen og andre papirer jeg skulle ha med fordi det flyter med skjemaer og diverse hjemme hos oss for tiden. Så alt jeg fikk vite der var at jeg hadde fint blodtrykk og flott urin, hehe. Lillemannen i magen sparker som bare det, men siden jeg har morkaken på forsiden kjenner jeg heldigvis det ikke så godt som sist. Emeline var en racer til å sparke, midt på natten, alltid i lunchen, og helst i lungen når jeg snakket med kunder. Ikke alltid like morsomt…

På jobben har det også vært full rulle i dag, og jeg kjenner det sliter i bekken og rygg. Den store gulroten er at jeg får akuttkurs i høst, og jeg gleder meg masse! Nesten litt synd at jeg skal ha permisjon igjen… ;)

Sliten…

Jeg tror jeg holder på å slite meg helt ut på jobb for tiden. Det er sinnsykt mye å gjøre, mange pasienter, og jeg vil så gjerne klare alt. Mye tankearbeid, og mye fysisk arbeid må til, og jeg stresser rundt hele tiden for å få kabalen til å gå opp. Den siste uken har jeg hatt flere episoder daglig der jeg tror jeg skal besvime, pluss at jeg er kvalm hver eneste dag. Nå har jeg dessuten fått så og si konstant hodepine også, men jeg klarer ikke si stopp heller.

Så gjorde jeg det som man aldri må gjøre — jeg googlet symptomene mine, og kom mer eller mindre fram til at det må være på grunn av stress. Og det høres jo logisk ut, for jeg gjør jo ikke annet enn å stresse fra jeg kommer på jobb, til jeg drar hjem igjen — på overtid. Jeg kjenner at jeg ikke orker å dra til legen heller, for jeg føler meg så masete, pluss at jeg ikke har tid. For tiden tvinger jeg i meg mat for å ikke bli mer dårlig, og prøver å få så mye søvn som jeg kan uten å bli asosial.

Skulle ønske jeg bare kunne ta en pille for å bli bra igjen :(

En ikke så bra dag på jobb

Det er mange følelser hos eierne til pasientene våre. Glede, sorg, overraskelser, håp, tillit, sinne, fortvilelse og uendelig med kjærlighet. Noen behandler dyrene sine som om de skulle vært deres små babyer, andre som bruksgjenstander. Jeg har en utrolig spennende jobb, krevende og lærerik.

Det er ikke ofte jeg gråter på jobb, men det gjorde jeg i dag. Jeg gråt for et stakkars dyr som ikke fikk en verdig død sammen med de som en gang hadde vært glad i det. Mer enn det kan jeg nok ikke si, men herregud, så forferdelig. Det er så altfor lett å skaffe seg et dyr. En liten bønn fra meg: Vær så snill å tenk deg om en ekstra gang før du skaffer deg et dyr! Selv om det var gratis da du fikk det betyr det ikke at det ikke koster hvis det blir sykt. Eller at det ikke trenger omsorg. Det er faktisk et liv.

Jentetur

I helgen var jeg på jentetur med noen søte damer på jobben. Vi tok båten til København, og hadde det kjempemoro. Fredagen dro vi rett fra jobb til båten, der vi satte oss ned øl og vin, og koste oss. Så inntok vi middag i restauranten, med mye fnising og latter, før vi satte oss i baren. Vi satte oss så langt som mulig fra andre folk, for vi ville bare snakke sammen, og egentlig ikke med noen andre. Etter noen timer oppdaget vi at to grupper menn og gutter hadde sirklet seg inn rundt oss, og satt og glante mens de liksom var opptatt med kompisene sine. Så utrolig slitsom… Det ble også nesten slåsskamp da han ene kastet seg inn i gruppen vår og ikke ville forlate. Litt action altså :)

Jeg hadde sovet ca. 4 timer natta før, så jeg stupte i seng relativt tidlig. Det hjalp sikkert ikke at jeg så og si ikke har drukket siden før jeg var gravid (med unntak av jobbfesten for noen uker siden), så jeg sovna med én gang jeg traff puta.

Neste dag shoppa vi rundt i Køben. Det ble absolutt størst utbytte for Emeline — både klær og leker, men jeg fant et par småting til meg selv også. Så fant vi en superkul butikk med masse klær i 70-tallsstil, og leker i samme sjanger. Jeg ble superforelska i alt, og gikk rundt i den lille butikken og sa: «ÅÅÅÅHHH! ÅÅÅÅH!» mens jeg pekte på alt. Hun jeg var sammen med ble småflau og gikk ut, men da kom ei som jobbet der inn, og hun bak disken sa bare: «Nå har jeg funnet tvillingsjelen din. Hun står der!» og pekte på meg.

På vei hjem var det så vidt vi rakk båten. Typisk oss. Men vi kom oss på i siste liten.

Siden de fleste var slitne etter gårdagen tok vi det ganske med ro på lørdag. Vi spiste middag og koste oss, og satt i baren til klokka halv to. Lenge for småbarnsmødre, altså.

Det var kjempekos å komme hjem igjen. Emeline har lært seg å si «nan» som betyr banan, og å gi slengkyss, for det gjør Hoppsi Deisi :D

Endelig helg!

I går var det fullt kjør på jobb. Vi var så få på jobb at jeg bokstavelig talt gjorde to-tre ting samtidig gjennom hele dagen. Det var egentlig litt deilig å føle at man endelig var til nytte, men det er jo så innmari slitsomt også. Ikke å være til nytte, men å så vidt ha tid til lunch.

Jeg har forresten innsett at jeg spiser to ganger om dagen. Det er jo en smule for lite, så jeg må prøve å få innført en type frokost nå. Jeg vet bare ikke hva. Det må være noe lettvint og godt siden jeg ikke har matlyst så tidlig på dagen. Forslag mottas med takk :)

Etter en dag som i går var jeg veldig takknemlig for at det var helg med tacokos sammen med Mannen og en ren Emeline.

Kos!

Litt syt om jobben

På jobben har jeg en liten nedtur for tiden. Det er vanskelig å komme inn i jobbmodus, synes jeg. Bare det å føle at jeg ikke vet hva man skal gjøre utenom det folk ber meg om, er veldig tungt, for da føler jeg at jeg bare står og henger. Noe jeg nok sikkert gjør mye av. Det blir jo bedre og bedre, men jeg skulle ønske det gikk litt raskere. Jeg savner nesten det å ha fem-seks ting man skulle gjøre samtidig, stresse rundt for å få gjort jobben, og følelsen av at man har oppnådd noe når man er ferdig.

Jeg har også gjort noe dumt, eller, sagt noe dumt, men men… Ikke så mye å gjøre med det nå.

Ellers har jeg indirekte, eller direkte, blitt truet på livet, men sånn skjer jo også titt og ofte i yrket. Godt man er litt hardhudet, sier jeg bare.

Av positive ting har jeg blitt bedre kjent med noen av de jeg ikke har kjent så godt før, og det er veldig koselig. Det er jo for det meste utrolig hyggelige og morsomme mennesker jeg jobber med, bare så det er sagt.

I kveld skal jeg ha noen av jobbjentene mine over til spillkveld. Det gleder jeg meg veldig til. Disse jentene er gull verdt i en hektisk hverdag, det er i hvert fall sikkert!

Om å feste som om det var 2007

I går hadde vi fest med jobben. Siden arbeidsplassen min er såpass stor hadde noen bestemt seg for å ha en litt mindre fest for oss som jobber tettest sammen. Og det virket som det var mange som syntes det var en god idé. Som regel er det ganske dårlig oppslutning av de jeg jobber med til daglig på julebordene våre, nettopp på grunn av at det blir så mange av de vi ikke jobber med. Så da ble idéen om et nyttårsbord født, og i går fikk vi endelig samlet folk til fest.

Da jeg begynte på jobb etter permisjonen var det noen som nevnte festen.
«Å, fest? Hvilken fest er det?» spurte jeg interessert.
Kollegaen min visste heller ikke så mye, men svarte: «Det er nyttårsfest, den 4. februar.»
«Har vi fått mail om det?» spurte jeg mens jeg stressa sjekka kalenderen om jeg var ledig.
«Ja, men det er kanskje noen uker siden. Du kan jo høre med sjefen, for hun er med i festkomitéen.»
Og da begynte det å demre for meg. Jeg hadde jo sagt at jeg skulle være med i den komitéen!

Så sånn gikk det til at jeg var med å arrangerte fest i går. Det var mye jobb med å bære all drikken og sette opp alt til folkene skulle komme, men det var kjempegod mat (tapas) og superhyggelige folk. Vi hadde quiz og dans, og selv studentene som hadde fest like ved kom til oss for å danse. Men det aller beste er så klart det å kunne snakke med kollegaer om andre ting enn syke dyr, og bli ordentlig kjent med de.

Og med det ble jeg invitert med på tur med danskebåten i mars. Jeg har ikke offisielt sagt ja ennå, men jeg har kjempelyst, og jeg tror jeg kan ta meg råd til det.

Jeg endte også opp med å snakke mest engelsk etter middagen. Det var tre britiske mennesker som dessverre måtte høre på min gebrokne norsk-amerikansk-engelsk. But let me tell you, it was fun! Jeg visste ikke om jeg skulle drikke alkohol, og vi skulle egentlig ta med oss drikke til etterpå, men under middagen tok jeg et glass vin, og utpå kvelden var det ennå masse vin igjen, så da ble det et par, tre, fire, kanskje fem glass til. Ooops. Har ikke drukket så mye siden 2007. Men moro var det :) Jeg er så glad i kollegaene mine! :love:

Jippi!

Jeg snakket med sjefen min om mine ønsker om fordypning og videreutdanning, og hun var veldig enig! Så nå håper jeg på at det blir etterutdanningskurs i år, og at det ikke koster for mye, sånn at jeg endelig får fordypt meg i noe, jeg også :D

Ha en strålende helg, dere!

«Hjemme med sykt barn»

Vi klarte hele to uker i barnehagen før Emeline ble syk. Det overrasket meg egentlig litt siden hun ble syk dagen etter vi hadde vært på besøk før hun begynte. Men så er vi altså her da — det uunngåelige med barnehagestart. Vi var mer våken enn vi fikk sove i natt, hun har feber, snørr og tårer. Slapp og grinete. Ikke moro. Likevel hadde jeg skikkelig dårlig samvittighet da jeg måtte ringe jobben og fortelle at jeg ikke kom i dag. Jeg følte at jeg var en byrde, mest fordi jeg har vært borte et år.

Men hvorfor skal man gå rundt med dårlig samvittighet?! Jeg er ikke den eneste med barn på jobb, ikke er jeg den første, og jeg er absolutt ikke den siste som kommer til å være borte fra jobb på grunn av disse barna. Selv sjefen min har barn som er syke innimellom, så hvorfor føler jeg meg nesten litt mindreverdig på grunn av at jeg har barn?

Jeg håper det bare er meg. At det er en eller annen syk tanke som har sneket seg inn i hodet mitt at jeg lar de andre på jobb i stikken ved å være hjemme med dattera mi som helt tydelig ikke kan dra i barnehagen i dag. Jeg må vel bare lære meg at sånn er det bare. Må man så må man.

Det er nok ikke siste gang jeg må være hjemme med sykt barn.

Første jobbdag

I dag var første jobbdagen min på ett år. Jeg jobber nå på kirurgen, og det er nesten to år siden jeg jobbet der sist. De ti første minuttene sto jeg bare der og stirret i taket. Det var en veldig rar følelse å være et sted jeg kunne inn og ut, både rutiner og arbeidsoppgaver, dataprogram og pasienter, og bare føle seg helt fersk i jobben igjen. Jeg kjente ingen pasienter, jeg visste nesten ikke hvor noen av tingene og utstyr var, jeg visste ikke om det var nye rutiner, og det var nye folk som jobbet der.

Så jeg satte i gang med noe jeg kunne, nemlig rydde. Det var kanskje ikke den mest spennende jobbdagen min, men jeg skjønner jo at jeg trenger litt tid på å komme meg inn i alt nå.

Jeg gikk og sjekket telefonen hele tiden mens jeg jobbet. Emeline gråt veldig sårt da jeg gikk, så jeg hadde på følelsen at det ikke gikk så bra i dag. Klokka tolv sendte barnehagen en SMS om at hun hadde vært lei seg da jeg dro, men hun hadde spist lunch og lå og sov nå.

Sukk.

Det er så rart at det ikke er jeg som er der når hun spiser lunch. Jeg selv glemte å ta med meg pålegg i dag, så min lunch var en kopp te. Mmm. Det er bra jeg ikke har så lange dager nå :)

I morgen skal vi ha et lite bursdagselskap for Emeline. Vi tenkte å prøve å holde sukkernivået nede, hehe.