Det er ingen hemmelighet at jeg er ateist. Jeg ble døpt av mine foreldre, og jeg ble konfirmert — det var noe “alle gjorde”, men i voksen alder har jeg meldt meg ut at statskirken, med forskjellig utfall. Jeg giftet meg på ambassade, og barna mine er ikke døpt.
Jeg traff forresten et barn da vi gikk av bussen mens jeg gikk gravid med Leon. Han var interessert i Emeline og spurte hvor gammel hun var og sånt. Så sa han: “Da skal hun vel døpes snart?” Jeg tenkte at jeg ikke skulle tulle meg inn i en diskusjon om Gud og Jesus og sånn, så jeg sa bare forsiktig nei. “Å. Dere er kanskje sånn som tror på noe annet?” Jeg svarte bare at vi ikke er religiøse, og så skygget han unna. Hm.
Barselgruppa mi var som sagt ikke så interessert i å møtes mer enn nødvendig, så jeg var veldig glad da jeg traff ei av de som ikke lenger var del av gruppa mi på café sånn helt tilfeldig, og hun inviterte meg til å henge med hennes nye barselgruppe. Og neste møte var på babysang. I kirka. Jeg kjente med hele meg at jeg hadde lyst til å si nei takk, men jeg er litt desperat etter å ha sosial omgang med andre som har små barn, så jeg bet det i meg og sa ja. Og så liker jo Leon veldig godt at vi synger for han, da.
Så på torsdag troppet jeg opp i kirka (og jeg tok ikke fyr eller noe da jeg gikk inn døra, yay!) og der var jammen meg ei til fra den gamle gruppa mi som også hadde fått ny gruppe. Sangene var helt ok. Mener å huske at det bare var én sang som var direkte om Gud og Jesus, men det var andre elementer som var litt på kanten av hva jeg hadde lyst til å gjøre. Godt at det ble fulgt opp med “Lille Petter Edderkopp” som jeg er en mester på å synge siden det var yndlingssangen til Emeline i flere måneder da hun var yngre.
Jeg ble invitert til babysang i neste uke også. Og jeg kommer til å dra. Selv om noen prøvde å parkere meg inne. Var det et hint, eller?
Leons dom var i alle fall:
I’m having a chemistry block.
Siste kommentarer