Knask eller knep?

I år skal vi gå skikkelig Halloween. I fjor gikk vi bare en liten runde i nabolaget siden vi ikke har så mange naboer, så barna har gledet seg i ett år nå. Begge har bestemt hva de skal kle seg ut som, og begge ønsker at jeg skal male de i ansiktet, og vi har kjøpt bøtte til å ha godteriet i. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at de gleder seg nesten like mye som til julaften.

Jeg har ikke vokst opp med Halloweentradisjoner. Da jeg var på deres alder visste jeg ikke engang hva det var, men tidene forandrer seg, og vet dere hva? Det er faktisk ikke helt feil. At man selv ikke har kledd seg ut og gått fra dør til dør betyr ikke at det er en uting. Jeg er faktisk bekymret for at noen voksne mennesker skal være ekle mot mine små håpefulle, bare fordi de er gretne og bruker Facebook til å si at julebukk er så innmari mye bedre. Vet dere hva? Det er kanskje marginalt hyggelig å måtte stå å høre på en ustemt julesang mot å gi fra deg en marsipangris, men det er faktisk veldig mye glede i å kunne kle seg ut som noe annet enn bare en julenisse og gå rundt og se hvordan folk har dekorert inngangspartiene sine.

Du skal vite det, eldre dame (ja, for det er faktisk nesten utelukkende de som sutrer om Halloween), at det er to kjempespente fire- og seksåringer som kommer en liten tur innom på mandag. Om du ikke vil ha besøk så er det bare å slå av utelyset. Om du har fotocelle som du ikke får slått av med en bryter kan du sikkert ta ut sikringa for noen timer. Og om du virkelig ikke kan det heller så skjønner vi godt om du henger opp en lapp på døra også. Jeg tror faktisk du vil få det bedre med deg selv om du bare lar det gå, for Halloween har kommet til Norge for å bli. Å sitte inne å sutre gjør ingen godt. Knepet de skal gjøre hvis du ikke har noe knask å avse er en helt forferdelig skummel grimase, så jeg tror du overlever det også. Til gjengeld lover jeg at vi ikke skal ringe på mer enn én gang, og ellers prøve å holde støynivået nede.

Halloweenbarna

Halloween i fjor

Hilsen en mamma som er redd sure Facebookdamer skal ødelegge en av årets største begivenheter for barna sine.

Utviklingstrinn

Jeg lærer enda masse som mamma, selv etter å ha fått tre barn. Jeg husker da storesøster skulle komme. Jeg leste bøker og artikler på nett om både det ene og det andre, og følte meg like vel ikke klar når hun først ble født. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle gjøre ting, om jeg gjorde det riktig, og… alt. Bare det å bade en baby er jo litt av en ferdighet, og det er ikke noe man skjenker en tanke før man plutselig står der med badebaljen full av vann.

Da lillebror kom til verden hadde vi mer eller mindre nettopp hatt en baby, så det ble en del mindre lesing da. Likevel kom vi ofte opp i situasjoner der vi måtte trekke på smilebåndene fordi vi plutselig kom på at det var jo sååånn det var, ja… Og vi sukket begge to da vi møtte kveldene med bare gråt og sutring der ingenting hjelper, for det hadde vi jo vært gjennom før. Det føltes greier andre gang, i det minste, for vi visste det kom til å gå over.

Så da lillesøster meldte sin ankomst følte vi at selv om det var noen år siden sist vi hadde holdt en baby, så visste vi hva vi gikk til. Trodde vi. For jammen har jeg ikke lært noe nå også. Og denne gangen var det helt banebrytende! For aldri før hadde jeg hørt om utviklingstrinn! Tenk, jeg hadde gått gjennom to perioder med baby og aldri visst at det er stadier som babyen går gjennom som gjør at solstrålen plutselig, fra en dag til en annen, blir kjempegrinete og bare vil bli båret rundt, og så kan det plutselig bare gå over etter noen dager. Det gjør jo dagene SÅ mye lettere når man er forberedt på at det kommer til å skje og hvorfor. Det kan hende at det er derfor jeg føler det har vært så mye lettere denne gangen enn noen av de andre? Og så er det liksom en trøst i det å vite at det er en grunn til at hun sutrer og er urolig, selv når det føles som hun er helt utrøstelig.

Så min viktigste ressurs denne babyperioden er dette lille skjemaet. Når minstemor er litt ulik sitt blide selv, tar jeg den fram, og hver gang stemmer det med at hun er i en stormfull periode.

utviklingstrinn

Bilde fra babyverden.no

Jeg er seriøst enda veldig forundret over at jeg ikke visste om dette før baby nummer tre!

Takk, mamma! (sponset video)

Jeg tror ikke man skjønner hva det vil si å være en forelder før man er en selv. Og det er kanskje først da man skjønner hvor mye ens egne foreldre har gjort for deg opp gjennom årene 😉 Alt skjer liksom automatisk: Maten er på bordet, klærne er rene, det er alltid en matpakke klar hver dag, sekken er pakket (også når man får beskjed om å pakke den og ikke gjør det likevel), den leken man ikke finner klarer foreldre å se med røntgensynet sitt (Åh, lå den under den haugen med klær?), og trøst og kos er aldri langt unna. Når storesøster klarer å hinke hele veien fra rommet til stua og du selv ikke klarer mer enn et par hopp, er oppmuntrende ord om hvordan ingen av oss klarte det før vi øvde oss litt, eller når venninnen klarer å slå hjul, men ikke du, så står vi på sidelinjen og heier deg fram, for med litt mer øvelse er jeg sikker på at du også klarer det!

De små får sitte på fanget når de har slått seg og fått skrubbsår, vi blåser på vondter, vi trøster for vondter vi selv ikke er helt sikker på om er vondter, plasterforbruker har en voldsom topp i alderen to til fem — og bamsen må også få, når vennene ikke er så hyggelige kommer vi med gode ord, når han gutten i klassen er skikkelig teit snakker vi om hva som kan være grunnen til det, og hva man kan gjøre for at det skal bli bedre, vi snakker om døden når noen vi kjenner plutselig ikke er her mer, og disse vonde, men viktige samtalene er en selvfølge.

Det å ha våkenetter etter våkenetter, år etter år, sliter en del på psyken, men man kommer seg gjennom det også. Selv om man holder på å gå på veggen, og lurer på hvordan man skal overleve en hel arbeidsdag, så har mange av oss gått samme tunge løypa. Vi vet hvordan dere har det. Vi heier på dere!

Vi drømmer om framtiden sammen, om hva barna vi bli når de blir voksne, og sier helt ærlig: «Det er nesten ikke grenser for hva dere kan jobbe med!» For et sted går faktisk grensen, og det er alv. Men det meste andre er det bare du selv som setter grensene for!

Thank You, Mom

Vi foreldre gjør en kjempeviktig og krevende jobb! Og det skal dere alle ha en klapp på skuldra for.

Innlegget er sponset.

Lille vennen min

Storesøster har funnet fram dukken sin, den som var like stor som Bella da hun ble født, og kler på henne en badedrakt, for de skal på ferie. Etter å ha lekt litt, legger hun fra seg dukken under babygymmen, der Bella også ligger og leker. Jeg kommer bort, og Bella snur seg til dukken. Hun kikker henne inn i øynene og smiler. Så tar hun hånden hennes og klemmer den. Jeg ser på de to. Så slår det meg at den lille babyen min har vokst. MASSE! Hun er jo kjempelang i forhold til dukken, jo! Så jeg tar henne opp, og klemmer henne inntil meg. Lenge. Hun er så varm og myk, og jeg kjenner at tårene presser på, sånn som det så ofte gjør når jeg klemmer henne.

Det er litt rart med det, men jeg har jo til hvert barn trodd at det skulle være det siste som kom til familien, men nå som det definitivt er det, prøver jeg å nyte babytiden så lenge den varer.

Smilebaby

Lillesøster 1 måned

Kjære lillesøster!

Tenk at du i dag er en måned gammel allerede! Disse ukene har virkelig flydd avgårde, selv om dagene er litt mer kompliserte enn de var før. Det er ikke så lett å få to trøtte barn til å kle på seg, spise frokost og komme seg avgårde innen skolen starter med en ekstra en som plutselig må skifte bleie eller ha en ekstra slurp mat, men vi klarer det relativt greit. Mye av grunnen til det er at du (bank i bordet!) er så rolig og ikke har så mye i mot å sove litt mens vi andre starter dagen.

I motsetning til de andre to elsker du å kjøre bil. Begge storesøsknene dine hylgråt bare de kom inn i bilen, men du koser deg. Så lenge bilen er i fart, da. For jeg har fått høre det om det blir for rolig i bilen… Og du liker heller ikke å bli trillet — noe de andre to likte veldig godt. Men du er jo enda veldig liten, så ting kan forandre seg 🙂 Jeg håper jo at vi kan få oss noen fine trilleturer etter hvert.

Du er så interessert i søsknene dine. Du følger nøye med når de er i nærheten, og elsker å høre stemmene deres (selv når de snakker med en stemme som ikke passer seg inne sammen med andre), og at de synger til deg. De er så veldig glade i deg! Når de kommer hjem fra barnehagen og skolen kommer de løpende for å si hei, og når de skal legge seg må de alltid si god natt til deg. Storebror kommer ofte bort for å se om du sover, for han vil så gjerne kose og gi deg klemmer. Storesøster er kjempestolt, og elsker å ha deg på fanget. Begge gleder seg veldig til du blir litt eldre og de kan leke med deg.

Du pludrer litt, og har akkurat begynt å smile til oss. Å øve på å holde hodet er noe av det verste du vet, og hvis du blir lagt på magen kan du gjerne bare ligge der helt til vi gir opp — uten å løfte på hodet. Men på armen trener du som bare det, og du blir flinkere og flinkere 🙂 Fra du ble født var du veldig våken, og festet blikket etter bare et par dager. Du er ganske rolig, men blir veldig fortvilet når du ikke får puppen raskt nok. Jeg elsker de søte lydene du lager, og babylukten… Mmm!

Selv om man ikke skal sammenligne, så synes vi du ligner veldig på storesøster da hun var baby, men det er mange som sier du ligner på storebroren din også, så noe søskenlikhet er det jo 🙂 Jeg tar meg selv i å plutselig gjenkjenne noe de andre to gjorde som baby når jeg ser på deg.

Du har allerede fått mange kjælenavn: Bella, Babybell, Bella Blom, Lillesnupp og Blomma, men går som regel for Bella eller ditt ordentlig navn. Som de andre to liker du også aller helst å ligge på brystet til mamma, så jeg bruker å stjele meg kos og en høneblund med deg når det er stille i huset. Vi har akkurat begynt å bruke bæresjalet (jeg brukte bare noen uker på å få det vasket), og det ser ut som det er en hit hos deg 😀

Jeg synes nesten det er litt uvirkelig at du er her sammen med oss. Når jeg våkner og ser det lille, nysgjerrige fjeset ditt som titter på meg og tar inn alle inntrykkene blir jeg nesten litt overrasket over at jeg faktisk er trebarnsmor. At jeg har to barn fra før av og har båret deg alle disse månedene da jeg var gravid skulle vel egentlig forberedt meg nok på det å bli mor igjen, men noen ganger må jeg bare stoppe opp og virkelig tenke over om det er sant.

Lillesøster 1 mnd

Elsker deg, lille venn!

Klem fra mamma.

Ammetrøbbel

Jeg var overrasket over hvor raskt lillesøster klarte å koble seg på puppen bare minutter etter fødselen, og i tre dager hadde vi ingen problemer med ammingen. Ja, utenom at melken ikke kom i strie strømmer, men det er jo ikke akkurat unormalt. Vi hadde gitt litt erstatning på kopp sånn at hun ikke skulle bli så altfor sulten, men på kvelden tredje dag sluttet hun plutselig å ta puppen riktig. Vi mistenkte at det var koppmatingen som hadde ødelagt for ammingen, for hun prøvde å ta puppen på samme måte som hun drakk erstatningen. Jeg klarte bare å legge henne til én gang i løpet av neste dag, og ble superfrustrert og lei meg, og hun ble frustrert og var sulten — noe som var en ond sirkel.

Jeg prøvde forskjellige ammestillinger, forskjellige måter å legge henne til, prøvde å holde puppen annerledes — prøvde alt, men det hjalp ikke noe.

Var dette min hverdag?

Var dette min hverdag?

Neste dag ringte jeg helsestasjonen, for selv om jeg har ammet to barn tidligere uten problemer tenkte jeg at jeg trengte all den hjelpen jeg kunne få. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å hverken måtte pumpe meg flere ganger om dagen i mange måneder, eller gi erstatning på heltid — hvis jeg kunne unngå det. Og det mest frustrerende var at hun hadde klart å koble seg på tidligere uten problemer. Det positive var at hun hadde klart å koble seg på dobbelt så mange ganger den dagen enn forrige (hele to ganger!), så kanskje vi var på vei til å snu?

Dagen etter, på helsestasjonen, koblet hun seg så klart på helt fint, og helsesøster var veldig positiv til at vi kunne snu dette. Jeg fikk ny giv, og klarte å amme flere ganger enn jeg mislyktes. Dessuten pumpet jeg meg hver tredje time for å opprettholde melkeproduksjonen, og for ha noe ekstra om babyen skulle trenge noe påfyll.

Lillesøster

Jeg følte at jeg endelig kunne senke skuldrene litt, og det var så deilig! I dag har jeg ikke hatt noen problemer med ammingen i det hele tatt (bank i bordet), så i morgen skal jeg driste meg på kurs med minstemor. Man kan altså lære babyer gamle triks, heldigvis.

Barseltårer

Jeg hadde ikke hatt disse bareltårene denne gangen. Jeg husker første gang hvor overraskende de kom på meg, hvor plutselige og overveldende de var. Andre gang visste jeg at du kom til å komme og at det bare var barseltårer. Denne gang har jeg ventet på de, og de hadde ikke kommet. Jeg har siden fødselen vært i en slags transe — jeg har ennå egentlig ikke helt skjønt at hun er her. At jeg er trebarnsmor. At jeg har født allerede. Det har alt vært så uvirkelig.

Men så kom de i går — nesten like overraskende som første gang, mens jeg stod og så på minstejenta mi som sov.

Lillesøsters hånd

Lillesøsters føtter

De små hendene, det lille fjeset, de krøllete små tærne… Det var bare nok til at jeg stod og hulket i stua. De andre var heldigvis ute en tur med pappaen sin, ellers hadde de nok blitt litt skremt. Jeg storgrinte og var redd for å vekke henne, og Aurora lurte på hva i all verden som skjedde.

Jeg gråt enda mer på kvelden, etter barna hadde lagt seg. Vi har nemlig fått ammingen til helt fint fra starten av, men plutselig vil hun ikke ta brystet riktig. Og da tok disse hormonene over og sa at jeg var en dårlig mor som ikke klarte å gi barnet mitt mat, og jeg ble så lei meg og frustrert over at hun også ble lei seg og frustrert. Men i dag er en ny dag, så vi prøver igjen.

Livets mirakel

Tenk at to små celler ble til deg!

Til den glade lille gutten som alltid har et smil på lur. Som lar latteren boble slik at de andre barna må komme for å se hva som er så morsomt. Som noen ganger blir så sinna at ingenting og ingen får lov til å snakke til han. Men som ikke så lenge etterpå er like blid igjen.

Eller til den sjenerte jenta som presser sine grenser, som setter seg mål og gir seg ikke før hun kan krysse de ut. Som lager gaver til venninnene sine og tegner til alle hun er glad i. Som er så ærlig i vonde situasjoner at jeg får tårer i øynene.

Tenk at en del mamma og en del pappa ble til akkurat deg!

Og nå snakker vi om den lille i magen. Om hvilken farge øynene kommer til å være, og fargen på håret — om det kommer til å være noe hår på hodet i det hele tatt?, om hvor store føttene er («Er de mindre enn mine?»). Og vi gleder oss.

For tenk at du inni magen også er et lite mirakel, allerede! At du er en liten person som sakte, men sikkert skal vise dine egenskaper, din frustrasjon og glede. Og du er heldig, du! For du har nemlig en søster og bror som koser og klemmer deg hver dag via magen, og som allerede kniver om hvem som skal få lære deg hva.

Storebror

Og vi er heldige, vi også, som om bare to måneder får møte deg!

Hverdagsøyeblikk

Vi ligger på sofaen og slapper av. Ser på Monster Jam på iPaden, utbryter: «Oooooiii!!» når monster trucken nesten velter, og fniser litt. Lillebror legger hodet på brystet mitt, og jeg smiler til meg selv. Så snur han seg, ser meg inn i øynene og sier: «Jeg elser deg, mamma!», før han legger seg ned igjen. Og jeg tar et godt tak rundt han, kysser han på håret og svarer: «Jeg elsker deg også, gutten min!»

Så ligger vi der en liten stund, og jeg kjenner hvor varmt hjertet mitt føles. Kan det bli bedre enn dette? tenker jeg. Han snur seg mot meg igjen og viser meg busen han har fisket ut av nesten, før han sier: «ÆSJ!» og tørker den på genseren min.

Ja, okei. Vi hadde et øyeblikk der. Og nå er det tydeligvis over. :sweat: :faint:

Knertenkos

#guttemamma

Vi digger Frost, men hvor bra er det for barns kroppsbilde?

Det er jo diskutert opp og i mente om barn, spesielt jenter da, tar skade av å leke med Barbiedukker. Ønsker en seksåring å se ut som en Barbie når hun blir eldre? Starter kroppspresset i underbesvisstheten mens barna leker at Barie skal på ball? Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri tenkte noe over det, eller sammenlignet min kropp med Barbies. Eller andre uproposjonale dukker for den saks skyld.

Og vi digger Frost her i huset: Det synges Frost, det perles Frost, det tegnes Frost. Det bes om Elsaflette og Elsakjole, og det drømmes om å bo i et isslott. Jeg skjønner det — det er lett å bli hekta. Men kjære Disney, er det virkelig nødvendig å gjøre alle prinsessene (eller dronningene) syltynne? Unormalt tynne?

Se på bildene under, reagerer dere på noen av kroppene til jentene?

Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Jeg hadde ikke tenkt noe hvis disse kroppene hadde dukket opp på skjermen. Alle bildene over er faktisk manipulert av Loryn Brantz for å gi Disneyprinsessene kropper med normale midjer. Til sammenligning kan dere se bildene under (til venstre er Disneys versjon, til høyre Brantz’):

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

BuzzFeed/Loryn Brantz/Walt Disney Studios

Gjør disse figurene noe med selvbildet til et barn? Jeg vet ikke. Synes jeg det er helt unødvendig at jentene ser slik ut? Absolutt. Hva mener dere?