Du er her: Blogg / Arkiv for Aurora

Vrom vrom

01/04/2012 2 kommentarer

For noen dager siden dumpet Felleskjøpet-katalogen ned i postkassa vår, og Mannen slukte den rå. Det var jo mange-mange fine ting til barn der, og det er hans svake punkt. Nevnte jeg at han kom hjem fra jobbturen med to poser leker og godterier? Så i dag snakket han om den fine leketraktoren til to tusen kroner, og om at Emeline hadde elsket den. Ikke akkurat noe som er i vårt budsjett, for å si det sånn.

Vi har verdens søteste slektninger som har et småbruk, og Emeline hadde mast lenge om at vi måtte dra dit for å hilse på hestene. Så i dag dro vi på besøk. Med oss hadde vi eple og appelsin, for det skulle hestene få, hadde Lillemor bestemt. Vi fikk nydelig lunch da vi kom, men Emeline slukte en yoghurt sånn at hun kunne gå ut, men de kjedelig voksne skulle spise så leeenge…

Og da vi endelig kom oss ut ville hun verken holde posen med frukten eller gi de til hestene, men jeg fikk henne til å klappe de. Den ene var veldig frampå siden han luktet appelsinen på lang vei, så Emeline skygget unna, men hestene var så snille, de. Aurora hadde run-thru og plukket opp hestemøkk i farta mens hun løp rundt.

Etter å ha gått en liten tur, ville Emeline sitte i traktoren (“KJEEEMPESTOR!”). Og der var det vanskelig å få henne fra.

Og da måtte så klart Mannen kommentere den fine traktoren på Felleskjøpet igjen, og jeg innser at det sikkert ikke er lenge til den står i hagen vår…

Arkivert under: Emeline Tagget med: , , ,

Emeline 2 år

30/12/2011 3 kommentarer

Kjære Emeline!

Tenk at du nå er to år! Jeg kan egentlig ikke tro at den bittelille jenta mi har blitt så gammel. På den ene siden har tiden gått veldig raskt, på den andre siden har det skjedd så utrolig mye på to år.

Bestefars jente

Hvis jeg skulle beskrive deg nå med tre ord hadde det vært: Bestemt, skøyer og god. Bestemt fordi du vet akkurat hva du vil ha, hvordan du vil ha det, og når du vil ha det (helst akkurat i samme øyeblikk som du ber om det). Skøyer fordi du elsker å tulle. Du kiler oss, og hermer etter oss, da spesielt etter pappa ved frokostbordet. Han bruker å være litt distré, dra fingrene over ansiktet og i håret, og så hvile hodet på hendene. Og så sitter du der og studerer han nøye, før du gjør akkurat det samme. Og når han oppdager det, ler du høyt, og vi ler sammen med deg. God fordi du deler villig ut klemmer. Og når du skal sove sier du: “Natta, mamma”, og lukker øynene. Hvis jeg sitter på gulvet og jobber med noe kan du plutselig komme løpende bare for å gi meg en klem. Du er så utrolig herlig, jenta mi.

Og så snakker du i ett sett. Om alt mulig, men spesielt om månen (eller hvis du ikke kan se den: “Måne bak sky?”), om hesten (“Hesten oppe der?”, “hesten spiser” eller “hesten sover”), om transportmiddel som “f-y” (fly), bilen, “busse”, “båte” og “toge”. Og så sier du ha det til bussen når vi går av på stoppet vårt. Så er du veldig opptatt av mat og drikke, og elsker å drikke “mekki” (melk). Ja, og babyer. “Bitte bebi seng”, “bitte bebi våån”, “bitte bebi sover” og så videre. Lurer på hvordan det blir å få en bitte bebi i huset…

Bursdagskake er digg!

Ellers elsker du å være ute. Du studerer verden og legger merke til et “jøøv” (løv) på bakken eller en pinne som hundene kan leke med, istapper som henger ned fra verandaen, eller at det flyr en fugl forbi. Og hvis det flyr et fly over oss blir du stille, tar deg til øret, og konstaterer at ja, det er et fly.

Og det gleder meg sånn at du har det så fint sammen med hundene. Du ler når de leker med deg eller hverandre, du elsker at de bærer på ting (bortsett fra hvis det er lekene dine — da er det krise!), du kommanderer de til å flytte seg (“Passe, Boa!”) hvis de ligger i veien, og du synes det er stor stas å gi de mat. Bare de ikke kommer for nærme ansiktet ditt med snutene sine, da.

Lang dag...

Det har skjedd så mye på bare to år, og jeg gleder meg til å oppleve nye ting med deg, og gjenoppleve barndommen gjennom dine øyne. Du er så god, modig, morsom og smart, og jeg er så uendelig stolt av deg, jenta mi!

Mange, mange klemmer fra Mamma.

Arkivert under: Brev, Emeline Tagget med: , , , ,

Vinter eventyrland

08/12/2011 3 kommentarer

Jeg er ikke noen fan av snø, men da den kom i forgårs var det utrolig deilig. Det har vært så kaldt og vått her nå, og folk begynte å snakke om at det kanskje ikke kom til å bli noe som helst snø til jul, og jeg trenger virkelig julestemning! Er så sinnsykt lei av å være gravid, og skulle gjerne født for flere måneder siden (bortsett fra at det medisinsk kanskje ikke hadde vært så ideelt)…

Hundene elsker snøen, og de leker masse ute. Aurora vil helst bare ha godbit, mens Pippi inviterer til lek hele tiden. De er som små unger når de er ute, og aker og herjer og kaster seg rundt. Herlig å se på :)

I helga satte vi opp et nyinnkjøpt fuglehus, og Emeline var kjempeinteressert, og bablet i vei om “fuun spiser” og pekte “oppi der”, og vi prøvde å forklare at fuglen ikke vil spise når vi står så nært, så vi måtte prøve å følge med i vinduet for å se om noen turte å komme på besøk. Så det første Emeline gjorde da vi kom inn var å skyve stolen bort til kjøkkenvinduet for å kikke ut. Hun ble veldig skuffa da det ikke var kommet fugl, så jeg måtte fortelle henne at vi kanskje måtte vente til det kom snø sånn at fuglen ikke fant mat på bakken lenger.

Og i går kom de første fuglene. Emeline var dessverre i barnehagen, så hun har ennå ikke sett fuglen spise, stakkar. Man holder seg faktisk ung med barn — alt er så spennende for henne, og det er så moro å dele sånne små gleder :)

Arkivert under: Emeline, Familieliv, Hundene Tagget med: , , , , ,

Auroraen min

12/08/2011 2 kommentarer

Siden Aurora fikk sine første valper har vi visst at hun har spondylose i ryggraden. Det fant vi ut ved en tilfeldighet da vi så på røntgenbildene som ble tatt for å telle valper. Hun har i mange år vært i fin form, helt til våren da hun plutselig begynte å krype opp trappen etter kveldsturen. Jeg skjønte jo hva det var, så jeg fikk tatt CT på jobb som beviste akkurat det. Så jeg snakket med kirurgen vår som er flink på ryggoperasjoner, og diskuterte litt fram og tilbake om behandling. Det har seg jo sånn at hun ikke egentlig er min, jeg er bare fôrvert for henne, for hun er en forskningshund. Lang historie kort: De tester genetikken ved å ha sette kull på tispene som er med i prosjektet. Men med den ryggen Aurora bør hun absolutt ikke ha flere kull, både på grunn av at ekstra vekt ikke vil gjøre godt for ryggen, men også på grunn av at det å føde disse valpene kommer til å gjøre veldig vondt. Operasjonen som jeg hadde diskutert med kirurgen har ikke forskerne råd til å gjøre, så i går endte det opp med at hun ble tatt ut av prosjektet, og hun er offisielt min!

Så hun ble satt opp til operasjon samme dag, og mammaen var jo så klart superstressa på jobb. Jeg synes jo rygg alltid er skummelt å operere, men jeg jobber jo heldigvis med så dyktige folk at det så klart gikk bra, så hun overnattet en natt på klinikken og kom hjem i dag.

Mønsterpasienten var frisk som en fisk dagen etter — i dag — og jeg klarte så vidt å roe henne ned da vi skulle ut på luftetur på morgenen for hun ble helt spinnvill da hun så meg. Så det kan jo se ut som om operasjonen har gjort godt. Og nå er det bare å holde henne i ro i fire uker og håpe på at hun har fått det litt bedre :) Det var nemlig ikke alt som kunne gjøres noe med, men det virket heller ikke som det plaget Roramora.

Arkivert under: Hundene Tagget med: , ,

Bæsj

13/03/2011 3 kommentarer

Når hundene får mat sier vi “Vær så god” før de får lov til å spise. En dag hadde vi kommet tilbake etter å ha gått tur før middagsmaten skulle serveres. Jeg målte opp maten de skulle ha, helte det i skålene deres, og satte de ned på gulvet. Samtidig fortalte jeg Mannen om turen vår (jeg er så innmari god på multitasking, ass!). Hundene satt som små hundeprester og ventet på De Tre Magiske Ordene, for de er jo alltid så veldig sultne, stakkars Labrador- og Labradorblandingshunder. Og da kom jeg til historiens høydepunkt, noe som så klart inneholdt bæsj. I det jeg sier ordet “bæsj” kaster Pippi seg over maten. Både jeg og Mannen stoppet helt opp, og lurte på hva i all verden den veloppdragne hunden vår tenkte på ved å totalt ignorere at hun skulle vente på De Tre Magiske Ordene.

Og da skjønte jeg det. “Bæsj” og “Væssjego” (som jeg så pent sier det) høres jo unektelig ganske likt ut i begynnelsen, og en Stakkars Labrador som har så mye vann i munnen at det drypper i dammer på gulvet hvis noen ikke lar henne slippe den store lidelsen å la henne vente foran matskålen, kan jo ikke vente på alle ordene av en treig nordlending. Så “væssj” og “bæsj” er så likt at det er bare å ta det som god fisk og kaste seg over maten.

Etter denne episoden har jeg nesten alltid sagt “bæsj” når de sitter og venter der. Aurora ser på meg med store, spørrende øyne og lurer på hva i all verden det er som skjer, mens Pippi sluker maten.

Arkivert under: Hundene Tagget med: , ,

Helgen og sykdom

22/02/2011 Skriv en kommentar

I helga dro vi til Trysil. Det er så deilig å komme vekk fra byen! Hvis vi er heldige kan vi stå ute uten å høre en lyd. Ikke biler som suser forbi, folk som roper eller trikken som dundrer forbi. Hundene løper uten bånd rundt hytta, leker og koser seg i snøen.

På lørdag våknet vi opp til dette:

Vi var kjempeheldige med været. Deilig fjærsnø og strålende sol. Minus 21 grader nede i sentrum, men bare -7 i sola ved hytta. Herlig!

Vi skulle grille pølser med Emeline og kose oss på lørdag, men da det var klart for pølsegrilling sovna Emmy, og sov gjennom hele seansen. Der gikk hun jammen glipp av noe, for soyapølser har aldri smakt så godt som da! Hundene som hadde herjet rundt i snøen ble plutselig veldig interesserte i hva vi drev på med.

Skjer’a?

Emeline var ellers i storform — lekte og krabbet rundt, bablet i vei og utforsket hytta.

Helt til hun ikke var i så god form lenger.

Natt til søndag våknet hun flere ganger av at hun ikke fikk puste ordentlig. Det hørtes ut som hun hadde astma eller noe annet som plaget henne, pluss at hun var snørrete. Så vi dro til legevakta i Trysil, for det fristet ikke akkurat å sitte å vente på legevakta i Oslo i fem timer. Vi hadde vært der tidligere, med hendelsene vi kaller Den Store Kvalmen i 2009, da jeg var gravid og Mannen hadde matforgiftning. Morsom tur, det. Men altså, vi gikk inn, traff en dame som vi spurte hvor vi skulle henvende oss (forrige gang var det ingen i luka), og hun sa at vi bare skulle gå inn til legen. Vi snudde oss, og der står han jammen meg, klar for å ta oss inn. Det viste seg at Emeline fremdeles har ørebetennelse, noe som ikke var så overraskende siden hun ikke har blitt noe som helst bedre, bortsett fra at hun ikke har feber lenger, og muligens bronkitt. Så da var det på’n med en annen antibiotikakur. Vi måtte holde henne hjemme i hvert fall til i dag, så vi får vurdere hva vi gjør i morgen. Jeg vil jo gjerne at hun skal bli helt frisk nå, for nå er vi lei av nesespray og snørr og medisiner. Jeg har hatt ikke-bakteriell bronkitt, og Mannen bihulebetennelse, så nå begynner det å bli nok.

Aurora, som har fôrallergi, klarte å snike til seg en pølsebit, så nå har hun slikket seg halt på foten igjen. For et galehus…

Arkivert under: Familieliv, Hundene Tagget med: , , , , , , , ,

Væær såå sniiill?!

14/01/2011 Skriv en kommentar

Slik ser to hunder som så gjerne vil ta litt større del i bursdagsfeiringen ut:

Arkivert under: Hundene Tagget med: ,

Peiskos

05/01/2011 Én kommentar

Arkivert under: Hundene, Uten ord Tagget med: , ,

Emeline 12 måneder

30/12/2010 3 kommentarer

Kjære Emeline!

Jeg kan ikke skjønne at det i dag er ett år siden jeg lå på fødestuen og fikk oppmerksomhet fra sikkert halve staben på hele føden. Etter tolv timer med rier kom den lille stjernekikkeren vår ut. Dette året har vært det mest innholdsrike året i mitt liv. Det har vært helt fantastisk å se deg vokse fra en liten hjelpeløs baby, til en bestemt liten frøken som vet akkurat hva hun vil, hvordan hun skal få det, og hvor ting skal være. Eller ikke være. Det er mye som havner i gulvet når vi sitter ved matbordet fordi du ikke får viljen din, noe hundene har blitt litt for oppmerksom på, og ligger og lurer rundt hjørnet for å være først bort til maten som ligger rundt stolen din.

Du liker ikke at hundene hilser på deg med de kalde, våte snutene sine, men du krabber bort til de for å klappe, kose og krype over de mens de ligger der og aner fred og ingen fare. Etter noen runder med lugging av pels ser jeg at de stivner litt i kroppen når de ser deg komme bort mot de i rasende fart. Men vi har lært deg å klappe og stryke istedet for å lugge, så nå går det mye bedre. Til og med Aurora som er litt bekymret av seg løfter bare litt på hodet når du kommer.

Jeg skal ikke si at det har vært et enkelt år for oss. Det har vært mye nytt og uventet å lære, men jeg må si at det har gått mye bedre enn jeg hadde trodd. Du er egentlig veldig enkel å ha med å gjøre. Og så blir jeg så stolt når vi er ute og fremmede kommenterer, selv bare til de de er sammen med, om hvor “snill” du er fordi du ikke lager så mye oppstyr. Hver gang jeg har flydd med deg har den skrekkslagne personen som har fått sete ved siden av oss smilt når vi skulle gå av flyet og sagt: “Ja, det gikk jo kjempebra! Så snill hun er…”, og jeg har smilt og sagt, “Hehe, ja”, men inni meg har jeg tenkt at babyer er jo ikke slemme fordi de gråter på flyet. Det er jo tross alt babyer. Men stolt har jeg vært for det.

Du er så utrolig god. Når du sitter på fanget vårt og ser Drømmehagen, og figurene blir introdusert med dans og sang, og du ler for deg selv. Når du krabber bak sofaen, blir borte, og plutselig dukker opp bak sofaputene og sier: “TIDDÆÆ!” (som betyr “titt tei”). Når du sitter og leker, og jeg lister meg forbi døra fordi du leker så fint og jeg ikke vil forstyrre, og du ser meg alikevel, kaster fra deg lekene og krabber så fort du kan bort til meg, smilende. Når du sitter i gangen, fullt påkledd, og bare venter på at jeg skal kle på meg for at vi skal ut og trille tur. Når du gransker en figur før du gjenkjenner den, og hele ansiktet ditt lyser opp i et smil. Når du ler av at vi lukter på føttene dine og sier det lukter babytåfis. Når du gir meg en “High Five!”. Når du er kjempestolt av at du klarer å stå selv uten støtte. Når vi snakker med Mommo på Skype, og du forventningsfull ser på skjermen før videoen kommer opp, og du ser Mommo, og stråler som ei sol. Når du tar den første skjeen av maten din, smaker med en kresen, granskende mine, før du bryter ut i et “Nnnh!” og strekker deg mot skålen for å få mer. Når du ler av at jeg later som at jeg spiser fingrene dine. Når vi snakker med pappa i telefonen på høyttaler, og du synes det er litt rart, men når jeg viser deg bakgrunnsbildet (som er av den personen vi snakker med) og du ser at “det er jo pappa!” og ler. Når du krabber bort til bokhylla og drar ut noen bøker, før du sette deg ned for å se i de. Når du lager rare grimaser som jeg ikke har noen anelse om hvorfor eller hvor du har det fra. Når du leser bøker med klaffer, åpner klaffen og sier “tiddææ” hvis det er en figur bak klaffen. Noe som det er bak aaalle klaffene i “Tassen har fødselsdag”…

Ja, det er så mange ting som er så herlig med deg. Jeg kunne nok holdt på i flere dager å bare ramse opp alt som er så fantastisk, og som varmer hjertene våre. Det er mulig at jeg er litt inhabil, men du er rett og slett den beste, søteste, godeste, lille jenta jeg vet om!

Elsker deg uendelig mye, lille vennen min!

Arkivert under: Brev, Emeline, Familieliv, Mammasnakk Tagget med: , , , , , , ,

Randomness

05/04/2010

It’s so weird to think about that it’s a year since I got pregnant… It feels like forever I was working nights shifts and all that. Tuesday is the 3 month checkup for Emeline, and she’s getting poked with scary needles :( I must admit I’m not handling her crying very well, so I’m thinking it’ll be a nightmare for us both. Hm, would you look at that. I’m a mom blogger now. How did that happen? I mean, what did I blog about before? I can’t even remember.

Easter has been lazy here. Line visited us from Monday to Wednesday, we took Rora to the vet (she still has food allergy problems) on Wednesday afternoon, and drove to the cabin on Thursday morning. Left Trysil Saturday and has done nothing since then :) Oh, and Line pushed me into buying tons of scrapping material while she was here, so I guess I’m trying out scrapbooking whenever I get some time to sit down. Anyone who’s into scrapping? I don’t know how to start. I mean, how to actually start. How. Help. Mommy brain is hard on my usual sloppy one.

I just randomly sent a text message to a friend I haven’t seen in years (he moved from the city). Turns out he just moved back and I’m meeting him sometime this week. Excited!

Let’s see, what else? I desperately want a new wardrobe. Haven’t used my normal clothes since.. Well, almost a year ago. Want. To. Go. Shopping. Can I afford some new clothes? Yes? Maybe.

Arkivert under: Emeline, Graviditet, Mammasnakk, Nære og kjære Tagget med: , , , , , ,
« Eldre innlegg

Til toppen