Knerten 11 måneder

Månedens innlegg er en dag forsinket pga sykdom. Har jeg nevnt at jeg er lei av å være syk? Hvis ikke: Jeg er lei av å være syk!

Kjære, lille Knerten!

Eller skal jeg si, kjære store Knerten? Jeg synes du har vokst så mye i det siste, og allerede vil jeg si at du har gått fra å se ut som en baby til en liten, liiiten gutt. Verdens søteste lille gutt 🙂

Denne måneden har gått så raskt (pluss at jeg har vært sengeliggende ganske mye av tiden), så jeg er ikke helt sikker på hva som har skjedd denne tiden. Du velger fremdeles å krabbe over å gå, for du racer over gulvet på alle fire, mens det krever litt konsentrasjon å gå mens vi holder deg i en hånd. Når du står helt alene, gliser du fra øre til øre, for du vet at det kommer en flom med ros etterpå!

Du leker veldig fint, og synes det er veldig morsomt å gå inn på rommet til søster for å leke på kjøkkenet hennes. Da tar du fram en bolle eller kasserolle og et redskap for å røre med, og rører som en helt. Akkurat som søster gjør, så du har helt klart studert teknikken hennes 😉 Og hvis vi kommer innom for å sjekke så må vi så klart smake på det du har laget, og det synes du er veldig fint, for da smiler og ler du. Vi brukte jo å si at vi trodde storesøster skulle bli kokk når hun ble stor, men du er hakket mer ekstrem enn henne. Hvis vi er inne på kjøkkenet og gjør noe på benken kommer du fykende og krever å bli løftet opp. Du står rett og slett og drar oss i buksebeina mens du roper, og du stopper ikke før noen løfter deg 🙂 Og når du da får komme opp, blir du helt stille, med det undrende blikket som tar inn alt du ser.

Det største som har skjedd denne måneden, faktisk i forrige uke, er at du har begynt å sove på eget rom. Du har jo lenge sovet i egen seng på vårt rom, og jeg har ammet deg når du har våknet. Men problemet har vært at jeg sovner før deg, og så blir du liggende i sengen vår. Ikke bare har det vært dårlig nattesøvn på oss alle, men jeg må jo innrømme at siden du spiser såpass godt som du gjør på dagtid, så burde du kanskje sove litt lengre enn to timer i slengen. Det pågår jo en stor debatt om babyers søvnmønster, gråtekurer og hva som er bra for barnet, men akkurat dette tror jeg rett og slett er noe du må lære deg. Så du har blitt ammet før du skulle sove, og så har pappa tatt over leggingen. Og til min store overraskelse har det gått kjempebra! Når du våkner får du komme på armen for litt kos, før du må i sengen igjen. Litt misnøye er det jo, men det var jo ikke akkurat uventet. Likevel sover du lengre nå, og pappa kommer med én gang du våkner og er hos deg til du sovner igjen. Jeg har vært en smule redusert etter jeg byttet medisin, men jeg var inne hos deg en gang i helgen (og da trodde jeg det skulle bli storkrise siden du er vant til å få pupp, men det gikk jo kjempefint!). Du fikk litt vann, og la deg ned mens du klagde litt, før du sovnet. Herlighet, det er jo vondt å ikke kunne ta deg opp og legge deg inntil meg og sovne, men på sikt blir det nok bedre for alle. Til gjengjeld koser vi masse om morgenen, og jeg tror det må være dagens høydepunkt for meg 🙂

Du har også blitt mer interessert i bøker. Pappa leser for deg før du skal sove, og du sitter nå så fint og følger med i boken, helt til siste side, for da vil du holde den selv for å se på baksiden og forsiden, og smake litt på hjørnet 😉 Du har også de siste dagene blitt interessert i Drømmehagen (som var storesøsters favoritt på din alder), og kan sitte på fanget og se på nesten en hel episode. Du tar bare en liten pause innimellom for å pille på lysbryteren eller prøve å ta fjernkontrollen… Urolige fingre, vettu!

Siden vi har et par trappetrinn i gangen fra soverommene til kjøkkenet har jeg i lang tid prøvd å få deg til å gå ned selv. Det er bare akkurat den lille delen med å snu seg og komme seg ned det første trinnet som er litt vanskelig, så jeg må hjelpe deg på vei. Men så snart du har kommet ned det trinnet, så klarer du selv å komme ned det siste, og når foten din treffer bakken snur du deg og storgliser til meg! Herlighet, du er så skjønn!

Og så kan du nå klappe hvis jeg ber deg om det. Det tar ofte et par forsøk på å treffe hendene, og noen ganger må du vinke litt først også, men så er du i gang, og smiler som bare det. Og så kan man jo ta hele gullrekka med å vise hvor stor du er samtidig, og leke litt «Borte, titt tei» også 🙂

Elsker deg, søte kosegutten min!

Klem, mamma.

Lillemor 15 måneder

Kjære Lillemor!

Endelig, endelig turte du å slippe deg og gå av deg selv! Pappaen din har jo hatt troen på deg siden du va 10 måneder, mens jeg har vært så rolig med det at vi ikke engang har prøvd å få deg til å gå. Ikke før vi prøvde for en uke siden og det viste seg at du faktisk kunne gå. Ganske bra også. Vi hadde to-tre øvelser der du gikk mellom oss — kjempestolt — og slet deg helt ut fordi du syntes det var så gøy. Og så plutselig gikk du helt alene. Vi sto bare og måpte, før vi tok oss i det og konkluderte med at det kanskje var på tide også 🙂

Jeg blir fremdeles veldig overrasket over hvor mye du faktisk skjønner når vi snakker med deg. For eksempel her om dagen da du satt og lekte med ei bøtte (og du liker jo ting som lager lyder), så sa jeg at du kunne jo snu bøtta opp ned, så kunne du bruke den som ei tromme. Du så på meg i et sekund, jeg kunne nesten se at du tenkte over det jeg hadde sagt, før du snudde bøtta og trommet i vei. Jeg må jo innrømme at siden jeg hittil har vært mest vant til omgås hunder og ikke små barn, så blir jeg litt overrasket hver gang du skjønner hva jeg sier som ikke er noe jeg sier hver dag.

Som jeg har skjønt er jenter veldig interessert i klær og sko. Småjenter altså. Og du er ikke noe unntak. Du peker på hva du skal ha på deg, og følger med på om vi husker det du skal ha med i barnehagen. «Hei, jeg har ikke tøfler på, kan du ta de på for meg?» Og mens jeg tar på den ene tøffelen peker du raskt på den andre, for nei, vi må jo ikke glemme den andre! Og når jeg sier at du ikke trenger å ha på den varme luen nå som det er såpass varmt ute, ja, så insisterer du på at du skal ha den likevel. (Til jeg ser sjansen og bytter uten at du merker det…)

Ellers peker du på alt.
«Det der!»
«Ja, det var en fin lastebil.»
«Det der!»
«Oi, for en stor kran!»
«Det der!»
«Ja, det er ku-klokka!»
«Det der!»
«En lampe i taket!»
«Det der!»
«Oi, ja, se der…»
«Det der!»
«Mmm-hmm..»
Ikke så lett å følge med hele tiden, gitt.

Du danser ikke så mye som du gjorde før, men nå er vi jo ikke hjemme og kan høre på radioen så mye som vi gjorde heller. Men når du hører musikk med litt fart i, så tramper du takten. Det virker nesten som du er litt oppmerksom på at vi syntes det er så morsomt når du danser, at du ikke vil danse så mye nå. Beklager, Lillemor, men det er bare noe av det søteste jeg noen gang har sett!

Det virket som du syntes at Drømmehagen var blitt litt kjedelig en stund. Så vi kjøpte en DVD med Postmann Pat, for det er de andre barna i barnehagen som opptatte av. Det som er fint med «Pæ-pæ Pæ», som barna sier, er at episodene er mye kortere, så du trenger ikke sitte stille så lenge. Men så blomstret plutselig Drømmehagen-entusiasmen opp igjen. Det er jo nemlig kjempemoro å danse med figurene. Med én gang en ny figur kommer på skjermen, kravler du raskt bort til meg sånn at jeg kan danse med deg. Spesielt morsom er Makka Pakka (klapping, yay!) og Tomlingene. Her om dagen, før du skulle i barnehagen kastet du deg på rumpa («Omlinge, Tomlinge, sitt ned der!»), og da jeg sa verset begynte du å stråle. Og da jeg sa «Omlinge, Tomlinge, nese på snei!» tok du deg på nesen og lo. Herlighet, du er så skjønn! Og det var så morsomt at vi måtte gjøre det tre ganger før pappa måtte komme å hente deg sånn at dere kunne dra i barnehagen.

Men det er jo også ikke fullt så morsomme ting som skjer. Du er veldig, veldig bestemt, og spesielt når du spiser skal du gjøre ting på din måte. For hvis du ikke får viljen din, så flyr det mat både hit og dit (noe hundene ikke har så mye i mot), og det er ikke sjelden at du blir så frustrert at tårene triller. Men kjære deg, det er faktisk ikke helt ok at du drar all maten fra skålen til bordet for så å røre det utover. Og nei, du kan dessverre ikke få banan til middag. Det er mye å lære, lille venn.

Når jeg henter deg i barnehagen og du sitter ute i sandkassa ser du så stor ut. Du er plutselig blitt en liten jente, og ikke en stor baby. Men denne tiden er bare helt fantastisk! Jeg gleder meg til å hente deg i barnehagen, og elsker den lille tiden vi har sammen. Spesielt koselig er det når du inviterer på te-selskap, og vi sitter der og drikker liksom-te og koser oss med Duplo-kake.

Elsker deg, snuppa!

Kos og klem 🙂

Lillemor 14 måneder

Kjære Lillemor!

Ved flere anledninger i det siste har jeg bare stoppet opp, sett på deg, og hvisket til pappaen din: «Tenk så stor hun har blitt!» Du har vokst mye i det siste, kanskje mye på grunn av at du har begynt i barnehagen.

Når jeg kommer for å hente deg nå, stråler du. Du viser meg hva du holder på med, og vil at jeg skal sitte ned og leke med deg. Det er så fint å se deg leke. Barnehagedamen har også sagt at du har blitt mer utadvent, og tør å snakke mens de andre barna er der, mer og mer. Når du er hjemme er det nesten litt mye, når du først tar i. Det er umulig å ha en samtale når du setter i gang. Men koselig er det.

Du sover nå på ditt eget rom. Det tok lang tid, men nå er vi her. Jeg har hatt litt vanskelig for å gi slipp på deg, selv om natten. Du har heller aldri vært særlig flink til å sove gjennom natten, så da passet det greit å sove på samme rom. Men nå er det altså opp om natten for å få deg til å sove igjen… Men det er vel bare noe vi må gjennom.

Jeg er syk nå, så Mannen var hos deg i natt. Om morgenen hørte jeg deg bable på stellebordet. Like etter hørte jeg deg komme med gåvogna. «Mamma?» Du kikket rundt hjørnet, jeg kunne se øynene dine søke over dyna for å finne meg. Så kastet du deg på knærne og krabbet opp i senga. Godjenta mi!

Og i dag, da du kom hjem fra barnehagen kom du krabbende inn på rommet, klatret opp i sengen og la deg på brystet mitt og ga meg en lang klem. Spesielt i dag så jeg hvor stor du har blitt. Du satt i senga og lekte alene. Og det bare slo meg at, oi, du er virkelig ikke en baby lenger! Senere i dag sto du i sofaen og fniste, mens du stampet med beina da du så Hoppsi Deisi gjemme seg bak et tre. Fantstisk!

Jeg er så stolt av deg jenta mi! Du er så god og snill, og deler gjerne ut klemmer. Du vinker og sier «ha det!» når noen går ut av døra. Når jeg spør deg om du har lyst på mer mat, tenker du deg litt om, før du ser bort og sier «A!» (som så klart betyr nei). Når jeg spør om du har lyst på banan (eller appelsin, som også er veldig populært), tenker du deg om, før du ser bort på fruktkurven, strekker du armen og sier «AH!», som betyr ja. Og når vi har helgelunch og jeg ber deg velge hvilket pålegg du ønsker, smiler du stort før du ser over valgene, og (for tiden) nesten alltid velger prim.

Selv etter en ny tur til legevakten i går ser det ut som du endelig begynner å bli frisk, noe vi også merker på humøret ditt. Og du elsker mat. ELSKER det. Du koser deg skikkelig med middagen, og du har blitt så flink til å spise nå at du spiser helt alene.

Godt med mat!

Elsker deg, jenta mi!

Drømmehagen



Lillemor 12 måneder

Kjære Lillemor!

Jeg kan ikke skjønne at det i dag er ett år siden jeg lå på fødestuen og fikk oppmerksomhet fra sikkert halve staben på hele føden. Etter tolv timer med rier kom den lille stjernekikkeren vår ut. Dette året har vært det mest innholdsrike året i mitt liv. Det har vært helt fantastisk å se deg vokse fra en liten hjelpeløs baby, til en bestemt liten frøken som vet akkurat hva hun vil, hvordan hun skal få det, og hvor ting skal være. Eller ikke være. Det er mye som havner i gulvet når vi sitter ved matbordet fordi du ikke får viljen din, noe hundene har blitt litt for oppmerksom på, og ligger og lurer rundt hjørnet for å være først bort til maten som ligger rundt stolen din.

Du liker ikke at hundene hilser på deg med de kalde, våte snutene sine, men du krabber bort til de for å klappe, kose og krype over de mens de ligger der og aner fred og ingen fare. Etter noen runder med lugging av pels ser jeg at de stivner litt i kroppen når de ser deg komme bort mot de i rasende fart. Men vi har lært deg å klappe og stryke istedet for å lugge, så nå går det mye bedre. Til og med Aurora som er litt bekymret av seg løfter bare litt på hodet når du kommer.

Jeg skal ikke si at det har vært et enkelt år for oss. Det har vært mye nytt og uventet å lære, men jeg må si at det har gått mye bedre enn jeg hadde trodd. Du er egentlig veldig enkel å ha med å gjøre. Og så blir jeg så stolt når vi er ute og fremmede kommenterer, selv bare til de de er sammen med, om hvor «snill» du er fordi du ikke lager så mye oppstyr. Hver gang jeg har flydd med deg har den skrekkslagne personen som har fått sete ved siden av oss smilt når vi skulle gå av flyet og sagt: «Ja, det gikk jo kjempebra! Så snill hun er…», og jeg har smilt og sagt, «Hehe, ja», men inni meg har jeg tenkt at babyer er jo ikke slemme fordi de gråter på flyet. Det er jo tross alt babyer. Men stolt har jeg vært for det.

Du er så utrolig god. Når du sitter på fanget vårt og ser Drømmehagen, og figurene blir introdusert med dans og sang, og du ler for deg selv. Når du krabber bak sofaen, blir borte, og plutselig dukker opp bak sofaputene og sier: «TIDDÆÆ!» (som betyr «titt tei»). Når du sitter og leker, og jeg lister meg forbi døra fordi du leker så fint og jeg ikke vil forstyrre, og du ser meg alikevel, kaster fra deg lekene og krabber så fort du kan bort til meg, smilende. Når du sitter i gangen, fullt påkledd, og bare venter på at jeg skal kle på meg for at vi skal ut og trille tur. Når du gransker en figur før du gjenkjenner den, og hele ansiktet ditt lyser opp i et smil. Når du ler av at vi lukter på føttene dine og sier det lukter babytåfis. Når du gir meg en «High Five!». Når du er kjempestolt av at du klarer å stå selv uten støtte. Når vi snakker med Mommo på Skype, og du forventningsfull ser på skjermen før videoen kommer opp, og du ser Mommo, og stråler som ei sol. Når du tar den første skjeen av maten din, smaker med en kresen, granskende mine, før du bryter ut i et «Nnnh!» og strekker deg mot skålen for å få mer. Når du ler av at jeg later som at jeg spiser fingrene dine. Når vi snakker med pappa i telefonen på høyttaler, og du synes det er litt rart, men når jeg viser deg bakgrunnsbildet (som er av den personen vi snakker med) og du ser at «det er jo pappa!» og ler. Når du krabber bort til bokhylla og drar ut noen bøker, før du sette deg ned for å se i de. Når du lager rare grimaser som jeg ikke har noen anelse om hvorfor eller hvor du har det fra. Når du leser bøker med klaffer, åpner klaffen og sier «tiddææ» hvis det er en figur bak klaffen. Noe som det er bak aaalle klaffene i «Tassen har fødselsdag»…

Ja, det er så mange ting som er så herlig med deg. Jeg kunne nok holdt på i flere dager å bare ramse opp alt som er så fantastisk, og som varmer hjertene våre. Det er mulig at jeg er litt inhabil, men du er rett og slett den beste, søteste, godeste, lille jenta jeg vet om!

Elsker deg uendelig mye, lille vennen min!