Lillesøsters fødselshistorie

Tiden før permisjonen var det mange som kommenterte magen min, for den var D I G E R, og alle lurte på når terminen var, og alle var like overrasket da de hørte at det var 3-4 uker igjen. Naboen min trodde jeg hadde termin i september, for å si det sånn. Jeg hadde hele tiden følelsen av, og håp om, at jeg ikke skulle gå på overtid siden jeg allerede følte at jeg skulle eksplodere, men det var jo en reell sjanse for at jeg hadde fem uker igjen etter jeg hadde gått ut i permisjon.

Etter jeg skrev at jeg var i permisjon og ikke hadde pakket fødebagen, pakket jeg noen klær til lillesøster og en pakke kjeks, sånn at vi hadde det viktigste hvis det skulle skje noe.

Den natten våknet lillebror og var litt urolig og småsyk, men han sovnet igjen og jeg ble liggende våken en stund. Plutselig kjente jeg et rykk i magen som jeg aldri hadde følt før, og jeg lå våken og tenkte at hvis jeg ikke kjente bevegelser snart, så var jeg redd den lille hadde hatt et anfall der inne. Plutselig kjente jeg at det væsket der nede, og jeg dyttet i Mannen som hadde sovnet, og sa at jeg trodde vannet hadde gått. Han bare gryntet og sa at det sikkert bare var tiss. Vittig, han. Når man leser om hvordan det er når vannet faktisk går, står det alltid at det ikke er som på film der det bare splatter ut på gulvet, men herregud, det kan det være! Jeg klarte å komme meg på badet, og før jeg kom meg på do rant det virkelig bare. Da det endelig stoppet opp litt veide jeg meg for å anslå hvor mye væske det var, og jeg hadde gått ned en kilo.

Klokka var to på natten, og vi ringte føden som sa at jeg skulle drikke saft for å se om jeg kunne kjenne bevegelser, men etter flere glass saft kjente jeg fremdeles ikke noe, og vi måtte komme inn for å måle CTG. Svigers var faktisk på vei til Norge, men akkurat da var de på Kielferga, og var ikke i Oslo før om åtte timer. Heldigvis hadde naboen tilbudt seg å komme hvis det skulle være nødvendig, så hun kom, midt på natten 🙂

På Ullevål ble åpningen (én hel cm) målt, og CTG tatt tre ganger, for det var litt for lav fosteraktivitet for at jeg kunne sendes hjem siden jeg ikke hadde noen særlige rier ennå. Vi var hjemme igjen 07:30 og fikk fulgt storesøster til skolen og sagt ha det til lillebror i barnehagen. Vi dro hjem, med avtale om å komme tilbake på ettermiddagen for ny måling, og mens Mannen gjorde litt jobbting og spiste frokost, la jeg meg på sofaen for å prøve å sove. Jeg hadde rier, men de var uregelmessige, med 5-7 minutter mellomrom, og en varighet på ca. 40 sekunder. Riene tok seg raskt opp i styrke, og jeg lå egentlig bare og ventet på at svigers skulle komme sånn at vi kunne få overlevert husnøkkelen og dra til Ullevål igjen. Halv ti måtte jeg bare be Mannen ringe sykehuset for å si at vi kom. Svigers møtte vi på en bensinstasjon på veien, og på veien inn var riene skikkelig vonde og det var ingen tvil om at var nå det skjedde. Akkurat i det vi kom til sykehuset var riene så ille at selv om Mannen parkerte rett utenfor inngangen (der det stod innkjørsel forbudt) hadde jeg tre rier på rappen som var så ille at hun gravide dama på trappen løp inn for å hente hjelp. Så jeg ble trillet inn i rullestol, Hollywood style. Og da kom pressriene.

Mannen, som hadde parkert på nødparkeringen der man kun kan stå en time, spurte jordmor om han kunne gå å flytte bilen, men fikk beskjed at det kunne hende han gikk glipp av fødselen (og klar beskjed fra meg: «Å HERREGUD, DRIT I DEN PARKERINGEN, DA!» mellom to rier).

Det så ut som det skulle bli en styrtfødsel, men så fant de ut at lillesøster, som storesøster, var en stjernekikker som visstnok lå skjevt og gjorde det enda litt verre. De sa noe om at pga måten hun lå på føltes det ut som jeg måtte presse, men hun var ikke kommet langt nok ned til at det hadde noen nytte ennå. Jeg hadde 7 cm åpning da jeg kom inn, og ved neste sjekk 10 cm. For å prøve få henne lengre ned i fødselskanalen måtte jeg rundt i mange forskjellige stillinger som kanskje kunne hjelpe litt, men det føltes så håpløst og endeløst med all pressingen som ikke gjorde noen særlig forskjell. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg også denne gang skulle føde uten epidural, men etter flere timer med pressrier spurte jeg spakt om det var for sent med noe smertelindring, og svaret jeg fikk var… ja. Jeg var så sliten og utmattet der en stund at jeg ikke trodde jeg hadde nok styrke i meg til å gjennomføre, men da de endelig sa at de kunne se hodet fikk jeg ny styrke. Selv om jeg presset så mye jeg klarte trengte jeg til slutt litt hjelp siden lillesøster viste tegn til at hun måtte ut litt raskere, så legen kom inn og satte på vakuum.

Med drahjelp kom altså lillesøsters hode ut, og det var en merkelig følelse å ha henne sånn halvveis ute mens vi ventet på neste rie. Da hun endelig var ute var det litt oppstyr der nede, og de holdt på å glemme at Mannen skulle klippe navlestrengen. Mannen stod og hikstet og kikket ned, mens jeg bare lå helt utslitt og lettet for at jeg ikke skulle føde, noen sinne, igjen. Med vitner sa jeg at dette var det absolutt siste barnet vårt, men da mente jordmødrene at det var vanlig at nummer en og tre var verre fødsler enn nummer to og fire, og med vår historie var det bare å få nummer fire uten å være redd for fødselen 😛 Jeg mistenker de for å være veldig glad i jobben sin, og bra er det 🙂

Vi fikk tre timer på fødestuen for å slappe av sammen med lillesøster, jeg fikk tatt verdens mest fantastiske dusj (jeg hater egentlig å dusje), og ikledd den sexy nettingtrusa fikk jeg også mitt beste måltid på lenge (ikke tull engang): To brødskiver med ost, agurk og paprika. Det var ikke før jordmoren sa at hun skulle ta med litt mat til meg at jeg kom på at det var over 24 timer siden jeg spiste sist.

Da vi kom til pasienthotellet trodde jeg at jeg bare skulle slukne, men jeg var våken mesteparten av den natten også, liggende å se på lillesøster, og var så overrasket over hvor liten hun var. Hadde de andre virkelig også vært så små en gang?! Det er rart hvor mye man glemmer.

Alv Studio alv

Lillesøster

Lillesøster

lillesøster

Etter et døgn på sykehuset er vi samlet alle fem og koser oss med lillesøster. Mammaen er fem hakk støl, etter å ha født nok en stjernekikker (disse jentene altså…), men har det etter forholdene bra. Begge storesøsknene er superstolte, eller, det er vi alle sammen :love: 

9 måneder igjen… å leve?

9 måneder igjen vekker nok mange assosiasjoner hos oss: Graviditet, forventninger, glede, kvalme, bekymringer, fødsel, å bli mamma… For andre betyr en graviditet kanskje 9 måneder igjen å leve. Vi er ekstremt heldige i Norge som har gratis helsetilbud fra det offentlige når vi er gravide, og at barna får gratis helsetjenester fram til fylte 18 år. Selv vet jeg ikke om hverken jeg eller Lillemor hadde vært i live hvis vi ikke hadde hatt helsearbeidere rundt oss da hun kom til verden. Kanskje hun ikke engang hadde blitt født.

9 måneder igjen er Redd Barnas underskrift- og informasjonskampanje for at flere mødre og nyfødte barn skal overleve.

Ved å signere ber du om at regjeringen må satse mer på helsearbeidere i kampen mot barne- og mødredødelighet. I anledning kampanjen inviterer Redd Barna til et litt annerledes barseltreff. Hvis du (om du er mor eller far) er i permisjon med barn og ønsker nye impulser og diskusjoner vil jeg gjerne ha deg med! Treffet 20. juni skal ha fokus på Sierra Leone, et av verdens fattigste land, som i 2010 innførte gratis helsehjelp for mor og barn. Leder for Jordmorforeningen, Marit Heiberg, kommer for å fortelle om sitt møte med kvinner som for første gang føder på helseklinikk på grunn av at det har blitt gratis. Karianne Gamkinn, mammablogger og gründer, kommer for å fortelle om sin hverdag som karrierekvinne og mamma. Det blir servert lunch, og ingen kommer til å se skrått på deg fordi barnet ditt roper høyt midt under foredragene. …Håper jeg i hvert fall, for det kommer nok minsten min til å gjøre…

Barseltreff med vindu mot verden

Dette er et eksklusivt arrangement med plass til 25 foreldre (og mange barn), så om du vil være med kan du enten kommentere på innlegget her, sende en e-post eller ta kontakt med meg via sosiale medier. Du trenger ikke ha blogg for å være med.

Helt til slutt ønsker jeg å dele denne historien om Mariama som bor sammen med ektemannen sin i et slumområde i Freetown, Sierra Leone:

Mariama (20) fra Sierra Leone. Foto: Redd Barna/Tommy Trenchard

Mariama (20) fra Sierra Leone. Foto: Redd Barna/Tommy Trenchard

Da hun ble gravid første gang som 16-åring, var hun uerfaren og bekymret, både for sin egen og barnets helse. «Det ble mange søvnløse netter med frykt for hva som ville skje. Nærmeste helsesenter lå langt unna, og medisinene var dyre.»

Heldigvis opplevde hun et svangerskap og en fødsel uten komplikasjoner. Nå er Mariama gravid igjen, og denne gangen er hun mye syk. Likevel føler hun seg tryggere og gladere. Hun har en helseklinikk rett i nærheten, og helsetjenester og medisiner er blitt gratis.

«I dette svangerskapet er jeg i en helt annen situasjon,» forteller Mariama. «Siden jeg begynte å gå til kontroll ved klinikken har jeg ikke betalt et øre. Min lille datter vil komme til verden med hjelp fra kvalifiserte helsearbeidere og vil nyte godt av gratis helsetjenester også etter at hun er født.»

Barselgruppe

I går var jeg på første barselgruppe med Knerten. Med Lillemor var jeg så borte i ammetåka at jeg glemte helt det første møtet, så jeg visste ikke helt hva som skulle skje i går. Vi var syv stykker som hadde født rundt nyttår, Knerten var yngst. Jeg syntes det var en fin gruppe, damer i alderen 29-40 (for første gang på lenge følte jeg meg ung, høhø), med 4 jenter og 3 gutter. Og vi var tre som hadde barn fra før, så vidt jeg husker. Jeg er så dårlig på navn så jeg satt hele tiden og pugget navnene til mødrene og barna, så da gikk litt av den andre informasjonen ut øret…

Det var jordmor som hadde gruppen, så vi snakket om fødsel og oppfølging etterpå. Først var det litt rart å skulle dele noe sånt med fremmede, men da jeg fortalte at denne fødselen gikk helt greit i forhold til forrige, men at Mannen likevel ikke syntes det var så koselig, løsnet det litt, og alle fortalte om hvordan sine menn hadde reagert. Og da jordmor var ferdig ble en liten gruppe sittende i en time ekstra for å snakke litt. Tror det kan bli noen koselige møter. Og så er det jo fint å bli kjent med noen som bor i området.

Knertens fødselshistorie

Ja, alt må jo deles, eller hva? Denne historien er langt fra så ille som storesøsters, så jeg tror den også kan leses av de litt sartere sjeler 🙂

Den siste tiden hadde jeg hatt på følelsen at fødselen kom til å skje før terminen, bare kanskje litt tidligere enn to dager før… Selv om jeg var veldig lei, og veldig klar for å ikke være gravid lenger, var det absolutt en fordel å være ferdig med jula, Lillemors bursdag, og det å få svigers på besøk sånn at vi hadde hjelp med de som måtte bli igjen hjemme når jeg skulle på sykehuset. Lillemor var jo bare helt i skyene etter Bestefar, noe som hjalp meg veldig med tanken på å for første gang måtte reise fra henne.

Den siste uken fikk jeg veldig vondt i bekkenet, noe jeg tenkte var et tegn på at babyen hadde sunket lengre ned i fødselskanalen, og at nå måtte vel fødselen være nær. Men det var ingen andre tegn til at noe skulle skje. Ingen kynnere, ingenting. Selv om mamma sa at jeg var gal, og svigers var lettere bekymret, dro jeg og Mannen til Sverige på søndag for å se etter vugge. Vi hadde nemlig fått penger i julegave av foreldrene min til å kjøpe ei, men var ikke helt fornøyd med utvalget her på Landet. Eller her i landet, for den saks skyld.

Dagen begynte med at (sorry, her kommer antakeligvis det verste med hele historien) slimproppen gikk. Eller, jeg trodde det var den, men jeg har jo aldri sett en, så hva visste vel jeg. Med litt konsultasjon av mine venninner som har født, ble jeg ganske sikker på at det var den, men den kan gå alt fra en uke til timer før fødselen, så vi dro til Sverige likevel.

I Sverige (og vi fant en vugge som var mye billigere enn de vi hadde sett i Norge), begynte kynnerene å bli mer regelmessig, og ikke bare en her og en der. Men fremdeles ikke sånn at det var antydning til rier. Vi var hjemme igjen i syv-åtte-tiden, og fikk lagt Lillemor før vi alle puslet med våre egne ting. Sånn mot klokka elleve holdt Mannen på å sette opp vugga, og jeg informerte han om at nå trodde jeg det var i gang, for nå var det relativt regelmessig og mer vondt. Svigerfar begynte å traske rundt i huset og lurte på hvordan hundene skulle luftes, og om Lillemor skulle i barnehagen.

Jeg tenkte hele tiden at jeg bør bare legge meg, få så mye søvn som mulig, og egentlig få i meg noe mat, men jeg var ikke sulten, og da klokka var tolv krøp jeg opp i senga med kynnere som ikke var kynnere lenger…

Mannen, stakkar, var så trøtt at han bare slukna, så da lå jeg der, med en App som telte rier, hvor lang de var og hvor lenge det var mellom de. Og klokka halv to vekket jeg Mannen og sa at nå var det fem minutter mellom. Han spratt opp og skulle ringe sykehuset, men alle har jo hørt skrekkhistoriene om avvisninger eller det at man kommer inn og blir sendt tilbake, så jeg ville at han i det minste skulle vente til vi visste at det var regelmessig, og ikke bare de tre siste gangene. Men han ringte etter neste rie, og de sa at vi bare skulle komme med én gang.

Jeg hadde fremdeles ikke så vondt at det gjorde noe, så vi brukte egentlig god tid på å komme oss til sykehuset, for de registrerte oss inn der i kvart over fire. Hm. Jeg brukte muligens en halvtime å komme meg inn den lange gangen som endte i ei låst dør, og Mannen sto og hamret på den til ei stakkars dame kom løpende og låste oss inn…

Men så kom riene ganske så tett, så jeg fikk fødestue med én gang. Samme som sist. «Haha, husker du dette rommet, eller?» spøkte jeg til Mannen, som var blek og trøtt, stakkar. Jeg ble sjekket, og hadde 4 cm åpning. Jeg hadde håpet på minst 5, men men..

Og da jeg kom meg i senga ble det lengre tid mellom riene, og jeg tenkte at nå kommer jeg til å ligge her i 12 timer igjen. Ikke vet jeg hvor tiden ble av, men plutselig var klokken seks, og jeg følte at det var en evighet siden vi kom inn. Riene var ganske så vonde nå, men jeg hadde ikke mer enn 6-7 cm åpning.

Fra da mistet jeg helt begrep av tid. Jeg husker jeg var kjempesliten, og ville bare sove, og håpet at jeg skulle føde før jordmoren vi hadde måtte av vakt. Hun var så søt og hyggelig, selv om jeg for det meste bare lå der med lukkede øyne og ba Mannen ikke telle riene så brått, hehe. Og så gikk de Vonde Riene over til Ganske Mye Verre Rier, og jeg måtte presse. Det føltes helt feil, så det tok litt tid før jeg bare hørte på kroppen min og presset med. Det kom en ny jordmor og diverse andre mennesker som jeg bare registrerte sa hva de het, men jeg åpnet ikke øyene ett sekund, så jeg hadde ingen anelse om hvordan de så ut.

Og mens jeg lå der, på siden og kroppen presset av seg selv, tenkte jeg på da jeg var med på Auroras første fødsel, uttrykket og pressingen hun gjorde, og tenkte, «Jasså, så det var sånn det føltes, stakkar…» Og jordmoren begynte å gi instrukser på hva jeg måtte gjøre på neste rie, og jeg ba henne bare gjenta det når det skjedde, for jeg kom ikke til å huske noe av det hun sa 🙂

Det var en stund der jeg tenkte at jeg måtte være gal som sa nei til noe som helst smertelindring, og at jeg ikke kom til å klare det hvis det skulle ta mange flere timer, og at jeg nesten mistet motet da jeg hørte de kommenterte at «babyen ligger fremdeles ganske høyt» og litt tisking og hvisking der nede. Men så tenkte jeg at nå må han vel være ute snart, og jordmoren sa at jeg hadde 10 cm åpning (HVA?! Har jeg ikke hatt det sånn ca. siden jeg kom inn, liksom?!!), og jeg presset som kroppen sa jeg skulle, og så begynte jeg å kjenne at hodet var nært åpningen. Og da jordmoren sa at de kunne se hodet, kunne jeg bare lagt meg ned og grått, og det var en sånn lettelse! Men jeg visste jo at det verste var ikke over — jeg skulle jo få hodet ut også…

Så jeg presset og presset, så mye at jeg ikke fikk puste og måtte gispe etter luft mellom pressene. Og de syntes visst at jeg ikke hadde lange nok rier, så jeg fikk drypp. Og mot slutten der, da jeg kjente hodet presse mot, og glippe inn igjen når jeg sluttet å presse, ventet jeg ikke på riene til å hjelpe meg å presse engang, og presset kun på viljen, og den lille styrken jeg hadde igjen. For da var jeg så utslitt at jeg var redd jeg ikke skulle klare det. At jeg rett og slett ikke skulle få han ut de siste centimeterne. Men så begynte Mannen å motivere meg med at det bare var litt til, og plutselig kjente jeg bare et «svopp», og jeg hadde lyst til å si som Lillemor: «Tate det!», men gjorde det litt mer voksent, med et: «Oi, han er ute!»

Og så var det sånn vi hadde sett det for oss første gang. Babyen skreik, Mannen fikk klippe navlestrengen, Minsten ble lagt til brystet og begynte å ta pupp med én gang, og vi satt der, alle tre, alene og bare smilte og snakket om hvor ille en fødsel egentlig er, selv når alt går som det skal.

Og sist ble vi fire dager på sykehuset, men da hadde jeg fått nok, så nå dro vi dagen etter fødselen, og et døgn etter jeg hadde presset en baby ut av meg stod jeg på kjøkkenet og laget brød. Helt surrealistisk.

Lillebor ble scoret 9/10/10 på APGAR, i motsetning til storesøster som fikk en score på 3/6/9. Så da vi så det, fikk vi begge tårer i øynene og måtte klemme litt ekstra på både hverandre og lille gutten.

Storesøster og lillebror

Lillebror

Lillebror

Lillebror

Fødselen gikk bra, og vi er hjemme fra sykehuset allerede 🙂

Baby #2, uke 17: Ultralyd

Ja, på fredag var vi på ordinær ultralyd, og vi hadde en fantastisk hyggelig jordmor. Først snakket vi litt om graviditeten, men så hadde jeg blitt tipset av jordmor på helsestasjonen om å høre med sykehuset om selve fødselen. Det har seg nemlig sånn at forrige gang skremte vettet av stakkars Mannen min, så han gleder seg mildt sagt ikke til jeg skal føde. Han har til og med hintet frem om keisersnitt, noe jeg selv ikke ønsker, men jordmor mente altså at vi burde snakke med noen om det. Jeg vil nemlig veldig gjerne ha han med på fødselen, uten at han skal tro at jeg kommer til å dø. Så jordmoren som tok ultralyden leste gjennom fødselsjournalen min, og selv jeg som syntes at fødselen hadde gått ganske greit syntes det hørtes mye mer dramatisk ut enn jeg trodde. Men på den andre siden tror jeg jo ikke at det kommer til å skje igjen, så det er jo ikke så mye å tenke på.

Selve ultralyden var en veldig hyggelig opplevelse, for i motsetning til den forrige, så fortalte hun hva hun så, og at alt så bra ut. Og så var det jo det store spørsmålet om kjønn, da. Jeg prøvde å være litt nonchalant da spørsmålet kom, men vi var jo egentlig veldig nysgjerrige 🙂 Og hun var ikke i tvil — det var en liten tissefant der. Jeg visste det! 😀

Så da blir det litt mer testosteron i huset, og det var jo på tide siden vi er to jenter, to hundejenter, og stakkars Mannen, da.

Terminen ble forresten satt fra 2. januar til 11. januar, så vi er ikke lenger i uke 19, men 17. Egentlig bra for barna sin del sånn at de ikke har bursdag oppå hverandre. Ikke så bra for mamma som må gå å være elefant enda en uke, hvis ikke lillegutt finner ut at han skal komme før terminen…

Lillemor 6 måneder

Kjære Lillemor!

Min lille gledesklump, min lille kjære. Jeg prøver å forstå det faktum at du er nå et halvt år. Det har gått et halvt år siden den morgenen på fødestuen da jeg presset så hardt jeg kunne og du ikke ville komme ut. Og da de bokstavelig talt dro deg ut var du livløs med kun hjerteslag som viste at du var i live. Åh, så takknemlig jeg er for at vi var i hendene til profesjonelle. Og de forferdelige timene etter fødselen da jeg måtte ligge på post-op og bare vente på at du og pappaen din skulle komme og besøke meg. Å, så utrolig sjalu jeg var på han fordi han fikk lov til å holde deg. Etter du hadde besøkt meg, og pappaen din måtte dra hjem for å lufte Aurora, fikk jeg ikke lov til å holde deg alene fordi de var redde for at jeg skulle miste deg siden jeg hadde hatt et så stort blodtap.

Det føles ikke som i går lenger, og det skremmer meg. Jeg er redd jeg ikke trekker til meg hver eneste sekund av tiden vi har sammen, og plutselig drar du vekk for å gå på høyskole, og jeg står der og lurer på hvor tiden ble av. Jeg savner deg til og med når du sover.

Nå, hvor var jeg? Ja, seks måneder. SEKS MÅNEDER! Siden forrige måned har du begynt å spise fast føde. I dag spiste du banan for første gang, og du syntes det var litt rart. Jeg kan ikke klandre deg. Bananer ER rare 😉 Jeg ser sånn fram til å la deg smake mer ting. Og du er SÅ klar!

Du er også mer mobil nå. Bare i dag våknet jeg opp tre ganger på morgenen da jeg hørte et lite: «Aah» og så at du hadde krabbet bakover til sengeenden. Jeg er VELDIG glad vi så dette komme og satte sengen din akkurat der 🙂 Vi trenger muligens å babysikre rommet nå…

Det jeg elsker mest akkurat nå er at du koser deg med lekene dine, du elsker at vi synger, du lytter når vi snakket, og du vet hva du vil. Det gjør alt så mye lettere! For jeg må innrømme at jeg syntes de to første månedene var tyngre enn hele svangerskapet. Eller kanskje jeg bare har glemt hvordan de første månedene med oppkast og kvalme var.

Dette brevet ble litt rotene, beklager, men mamma synes det er vanskelig å konsentrere seg når du hyler slik du gjør akkurat nå 😉 Jeg må visst lære deg dette med innestemme 😀

Kjærlig hilsen mamma.

The birth story of Emmy

This is a warning that 1) It’s gonna be a looong entry, and 2) I’m not sure I’d want to read this if I was pregnant… At least now you were warned.

So, as I blogged about before, we got an appointment at the hospital for inducing labour on Dec 29th. My blood pressure was very high so the doctors were worried, but I didn’t have any subjective symptoms. So we met up at 9 AM and I got pills (I guess they were prostaglandins) in my you-know-what at 9:30 AM, 1:30 PM and 4:30 PM to induce labour. As nothing really happened, we decided to just sleep through the night and see how I was in the morning as I needed the sleep. At 10 PM I was starting to have contractions, and I was getting a last checkup before the night when I told the midwife that if the contractions didn’t slow down or got less painful I’d need something to help me sleep through the night. She told me I’d need a new checkup if she was going to give me anything, and it turned out that I now had a dilated cervix of 4 cm, plus a sky high blood pressure, so she needed to break my water. She told me to take a shower and get ready to go to the delivery room.

Husband was timing my contractions, and I remember thinking that if they hurt this much now, then I wasn’t sure if I could do without any pain medication. So I went to the bathroom to pee, and while sitting there, my water broke. This was at 11:30 PM. I managed to take a shower, which is supposed to give some pain relief, but I didn’t feel any difference, really. And then the contractions was lasting about one minute with intervals of 25 seconds. If you were wondering: NOT GOOD. I hardly had any time to breathe between two contractions and all I could do was squeeze Husband’s hand. I was almost crawling to the delivery room, and I’m not sure how long we were there, breathing through the contractions like I’d learned at preggie yoga, when the midwife, who had been asking me several times if I wanted an epidural (and I had told her no every time), grabbed my hand and told me that she was now calling the anaesthetist to get me one, cause I couldn’t go on with the high blood pressure and the close contractions too long. I just nodded my head as I didn’t feel like talking at all, and all I could do was whisper: «Oh, here comes another one…» to Husband who probably was pretty numb from me squeezing him.

The anaesthetist had to give me the epidural during contractions as they came so close, and I was terrified that it would hurt or that she’d do it wrong if I flinched, but I could hardly feel it. I remember wondering why she was yelling at me asking if I was a hemophiliac or had any allergies, but I was only whispering through the contractions so she probably thought I was in my own world. Which I almost was. But still. Anyway, the epidural worked wonders, and soon I was feeling normal again. The downside was, of course, that it slowed down eeeverything. So we were awake during the entire night, chatting, trying to sleep, eating an apple, drinking lots and lots of fluids, and vomiting it all up again. I had checkups at least once every hour, my cervix slowly dilated up to 8-9 cm, and at about 10 AM they decided the baby had to get out because my blood pressure continued to rise.

So the midwife called on a doctor to check the position of the baby, and of course she was a stargazer, meaning that if I lie on my back, she’d be looking up, which meant that her head would be harder to push out. Great. They tried to get an ultrasound to confirm it, but it was hard since her head was in my pelvic area 😛 So they decided to try to push her out if my blood pressure could handle it. So I tried. I first tried standing up as I remembered a colleague saying she’d refuse to do it any other way with her next child, but then the baby’s heart rate dropped, so I had to try lying down. Better for the baby, worse for me, cause we weren’t going anywhere. So after 35 minutes of pushing (and because of the epidural, I didn’t have any urges to push, I could only slightly feel a change in the contractions even though they gave me less epidural and more i.v. fluids to get contractions) the doctor came in to use a ventouse. Oh lord. The ventouse cup was too large (too much information, you say?) for me so they had to do an episiotomy to get it on the head. I looked at Husband, terrified, as I realized what they were doing, and said: «They’re cutting me!» and he looked pale and answered: «I know.» It didn’t hurt though, because of the epidural, plus they gave me local anaesthetics too, but I was horrified.

At least with the ventouse I felt how I was supposed to push, because all I had to work with before was the midwife who told me to push almost like when you poop. Well, okay, what’s almost? And when I did she’d go: «Yes, just like that!» Anyway, I think I pushed about 12 times until they got the little wonder out. The doctor was almost in a horizontal position pulling the baby out. At this time I was exhausted, and I fell half asleep every second. I got little Emmy, covered in blood, on my chest for about 5 seconds until the midwife told us that she was a little bit weak and she needed to take her. I noticed that she didn’t scream, but was told earlier by others who had had a baby that it takes some time before they scream, and I shouldn’t be afraid if my baby didn’t scream the second she got out.

Well, it turned out that she didn’t breathe on her own. She had a heartbeat, but was given oxygen for several minutes to help her breathe. I remember either going in and out of consciousness or sleep, still don’t know which, when they came in with her again and gave her to Husband. By that time I had lost more than a liter blood, my fingertips were turning blue and my blood pressure was dropping from 180/90-ish to 70/50, which is kind of, ehm, bad. I remember that I was shaking, but had also been told by a co-worker that she was shaking after she had had the baby, but a woman was trying to insert a venous catheter in my other arm and was telling me to keep still. And there were about 10 people in the room, running around, asking me questions like: «Can you feel this?», «How do you feel?» (the answer being: «Cold.») and «Hanna, can you hear me?», and I remember Husband crying, and I thought it was tears of joy, but he later told me he was afraid I would die.

I was sent to post-op observation for an hour or so, while Husband was with Emmy. And each time someone asked me how I was feeling I answered: «Thirsty.» And I must have asked that poor nurse a hundred times after something to drink, cause when I was awake and she came in and I was trying to wet my tongue in my non-existing saliva, she just said: «I’m sorry, but you can’t have anything to drink, yet.»

At least this story ends well, I got a visit from the proud dad and my daughter until he had to go home to take Aurora for a walk, and I had to rest for another two hours until I could see them again, but Emmy is well, and I had given birth without pain, so it was Husband who had the worst experience. He now doesn’t want me to give birth the normal way, but I’m opposed to cesarean sections if it’s not medically indicated, but we’ll have a while to figure that out 😉 What I do know is that I want more children 😀

You normally spend 3 days at the hospital here before you go home, but since it was New Years Eve the day after, I tried to convince the midwife to let me go earlier, but they wanted to take blood samples and monitor my blood pressure. New Years Eve was quiet. We were looking at the fireworks from our room, which had huuuge windows, while I was breastfeeding Emmy. Quite special for us 😉

I hugged Husband for a long time today. You kinda forget to take time for your man when you have a one-week-old demanding all your time. He didn’t hug me right back, just held his arms around me, and whispered: «I’m afraid you’ll break.» It broke my heart. He must have been through hell that morning.

Emmy, 4 days old

Welcome, little sunshine!

I’ve tried to sit down to type up the birth story of my little newborn angel, but it’s really long and I probably will need a couple of days to finish it, so I decided to just introduce you to the little wonder:

Lillemor

Emmy

When you’re pregnant everybody tells you that your whole world will change when you have your first child, and you think that you have an idea of what’s ahead of you, but you have NO IDEA! 😉 My days are spent breast-feeding (if I thought I had huge boobs when I was pregnant… whoa, was I in for a surprise when the milk came in…), sleeping and just looking at the tiny creature called a baby. And sometimes I eat, too.