Velkommen, 2015!

Vår nyttårsaften foregikk ganske så rolig. Barna lekte lenge ut på formiddagen og var trøtte og slitne da det ble leggetid. Storesøster skulle også i år vekkes ved midnatt. Det var tredje året på rad hun fikk muligheten, så vi hadde egentlig ikke troen på at det ble noe av selv om hun hadde veldig lyst til å se fyrverkeriet. Det var lillebrors første gang, og tror dere ikke begge var helt klar til å gå ut klokka tolv? Det var litt av en opplevelse for begge, og veldig koselig for hele familien å stå sammen da 2014 gikk over til 2015.

Stjerneskudd

Jeg jobbet 1. nyttårsdag, så det var ikke akkurat «hæla i taket» i Casa Drømmeland, men etter jobb stakk vi av til hytta hvor vi var til i dag. Det er utrolig deilig å komme opp på fjellet nå om vinteren. Der er det alltid snø selv om det er slaps nede i bygda. Hundene elsker det, barna får stå på ski, skøyter og ake. Selv jeg som verken er glad i vinteren eller vinteraktiviteter har jeg blitt mer og mer glad i det etter som årene går, mest fordi barna har det så gøy 🙂

To på toppen

Godt å ha en storesøster

Snømann

Kjelketur

Familien la ut på skitur, med friskt mot, fint vær og glade barn. Så fint og flott at det måtte dokumenteres på Instagram, faktisk!

På tur i solskinn #trysil #skitur #vinter

Et bilde publisert av Hanna (@drommeland)

Og det startet bra. Storesøster begynner å bli ganske dreven på ski, og er mye flinkere og modigere enn jeg er. Lillebror er nybegynner, men så flink atte, han også. Det var bare det at turen startet liksom i den tiden han bruker å ta seg en dupp i barnehagen. Så….

Men sånn er det nå med småbarn. Koselig og slitsomt om hverandre… 😉

Godt nyttår!

Helgen og sykdom

I helga dro vi til Trysil. Det er så deilig å komme vekk fra byen! Hvis vi er heldige kan vi stå ute uten å høre en lyd. Ikke biler som suser forbi, folk som roper eller trikken som dundrer forbi. Hundene løper uten bånd rundt hytta, leker og koser seg i snøen.

På lørdag våknet vi opp til dette:

Vi var kjempeheldige med været. Deilig fjærsnø og strålende sol. Minus 21 grader nede i sentrum, men bare -7 i sola ved hytta. Herlig!

Vi skulle grille pølser med Lillemor og kose oss på lørdag, men da det var klart for pølsegrilling sovna Emmy, og sov gjennom hele seansen. Der gikk hun jammen glipp av noe, for soyapølser har aldri smakt så godt som da! Hundene som hadde herjet rundt i snøen ble plutselig veldig interesserte i hva vi drev på med.

Skjer’a?

Lillemor var ellers i storform — lekte og krabbet rundt, bablet i vei og utforsket hytta.

Helt til hun ikke var i så god form lenger.

Natt til søndag våknet hun flere ganger av at hun ikke fikk puste ordentlig. Det hørtes ut som hun hadde astma eller noe annet som plaget henne, pluss at hun var snørrete. Så vi dro til legevakta i Trysil, for det fristet ikke akkurat å sitte å vente på legevakta i Oslo i fem timer. Vi hadde vært der tidligere, med hendelsene vi kaller Den Store Kvalmen i 2009, da jeg var gravid og Mannen hadde matforgiftning. Morsom tur, det. Men altså, vi gikk inn, traff en dame som vi spurte hvor vi skulle henvende oss (forrige gang var det ingen i luka), og hun sa at vi bare skulle gå inn til legen. Vi snudde oss, og der står han jammen meg, klar for å ta oss inn. Det viste seg at Lillemor fremdeles har ørebetennelse, noe som ikke var så overraskende siden hun ikke har blitt noe som helst bedre, bortsett fra at hun ikke har feber lenger, og muligens bronkitt. Så da var det på’n med en annen antibiotikakur. Vi måtte holde henne hjemme i hvert fall til i dag, så vi får vurdere hva vi gjør i morgen. Jeg vil jo gjerne at hun skal bli helt frisk nå, for nå er vi lei av nesespray og snørr og medisiner. Jeg har hatt ikke-bakteriell bronkitt, og Mannen bihulebetennelse, så nå begynner det å bli nok.

Aurora, som har fôrallergi, klarte å snike til seg en pølsebit, så nå har hun slikket seg halt på foten igjen. For et galehus…

Borte bra, men hjemme best

Nå er vi hjemme igjen etter nesten en uke på hytta. Vi var der sammen med alle Emmys besteforeldre, og selv om det var litt liten plass til syv mennesker og to hunder var det veldig koselig. Hundene storkoste seg ute i den rene, hvite snøen, og Lillemor likte å ake (noe hun ikke likte her i Oslo). Jeg måkte på meg vondt i ryggen, men det var godt å jobbe litt ute i finværet.

Dette var tredje gang foreldrene våre møttes, den første gangen var i bryllupet og andre gang var navnefesten til Lillemor, og jeg må si at det virker som de kommer godt overens, selv om de er veldig forskjellige typer mennesker 🙂 Og nå snakker de om å møtes til sommeren hos Mannens foreldre i Tyskland. Eller hos mine i nord. Morsomt.

Jeg tror jeg må ha spist min egen vekt i mat og snop, noe som ikke er så bra nå som jeg «endelig» har kommet ned i samme vekt som før jeg ble gravid, hehe. Selv med frisk luft, ren snø, deilig mat og godt selskap var det veldig fint å komme hjem igjen. Borte bra, men hjemme best. Det virket det som Lillemor også syntes, for hun storsmilte da hun kom inn i leiligheten, og krabbet med én gang bort til lekekassene sine.

Noen bilder fra veien hjem: