ENDELIG. Endelig fikk vi hjelp. Leon er såpass liten enda at hudlegen ikke ville gjøre noen tester, men hun sa at han hadde infeksjoner som kunne behandles, og vi fikk råd om hvilke kremer vi kunne bruke, og en resept på en salve som skal hjelpe mot eksemen.
Vi begynte behandlingen med én gang vi kom hjem, og i natt våknet han bare én gang for å spise. Stakkars lille gutten må ha vært helt utslitt av å ikke få sove ordentlig på så lenge. Så i dag, da jeg satt med en smørblid baby på fanget, med så fin hud at han nesten så ut som han en hvilken som helst 3 måneders baby, begynte jeg å gråte. Jeg var overlykkelig fordi vi endelig hadde fått hjelp, og forbannet fordi det hadde tatt så lang tid, med så lite initiativ fra fagfolk som burde fanget det opp for flere måneder siden. Og ikke minst føler jeg meg skyldig for å ikke ha hørt på den indre stemmen som sa at det måtte være noe galt… Men jeg skal prøve å ikke dvele ved det. Jeg er bare så glad for at det endelig ser ut som det ordner seg. Så får vi bare krysse fingrene for at dette er noe han slipper å være så mye plaget av lenger.

Nå har Leon sovet formiddagslur som har vart i mer enn en 30 minutter, som var så lenge han klarte å sove tidligere før han våknet av at det klødde. Jeg tror kanskje det nærmer seg to timer?




What I do know is that I want more children





Siste kommentarer