Melkeallergi

I går var vi hos barnelege med minstemann. Vi hadde blitt sendt dit på grunn av at han har gått ned i vekt de siste månedene, og helsesøster mente det var greit å få det utredet. Vi tenkte at det sikkert var som hos storesøster da hun var på samme alder, nemlig en «umoden» tarm, og egentlig ikke noe å gjøre med det enn å vente.

Knerten ble veid og målt, og det ser ut som den siste ukens sykdom har gjort at han har falt av kurven igjen. Jeg får helt vondt i meg når jeg tenker på det, men det er ikke noe jeg kunne ha gjort for å forhindre det heller. Vi prøvde å ta en pusteprøve med tanke på at han muligens har astma, men det nektet han helt. Barnelegen har nemlig spesialkompetanse innen allergi, astma og lungesykdommer, så det var jo perfekt å få komme til han! Etter å ha fortalt sykehistorien til legen fortalte jeg at vi hadde litt problemer med melk.

Ikke noe problem å måtte være lenge hos legen -- venterommet hadde jo masse leker!

Ikke noe problem å måtte være lenge hos legen — venterommet hadde jo masse leker!

Jeg har nemlig ikke gitt han noe ren melk fordi jeg har vært redd for at det skal trigge en allergi eller intoleranse. Mest fordi vi ikke vet noe om min bakgrunn, og at mine asiatiske gener gir 30 % sjanse for laktoseintoleranse. Han får melkeprodukter altså, men da jeg fortalte dette på helsestasjonen fikk jeg beskjed om at de anbefalte å gi melk så lenge det ikke var en god grunn for å ikke gi. Så da begynte jeg å gi litt melk, og hver dag han har fått det (ikke mer enn ca. 1 dl) har vi merket det på avføringen.

Så legen ønsket derfor å ta en prikktest på diverse matvarer, blant annet torsk, peanøtter, soya, melk og hvete. Og til min store skrekk slo det ut på melk! Både jeg og legen var like overrasket.

Og jeg er fremdeles litt i sjokk, for nå skal vi kutte ut alle melkeprodukter fra kosten hans i noen uker for å se om han blir noe bedre. Kanskje kan vi gå tilbake til å spise prim (yndlingsmaten hans!) om det ikke er så store forandringer, men for nå har vi fått Althéra, som er morsmelkerstatning uten kumelksprotein, som vi må bruke i matlagingen framover…

Lykkelig uvitende om hva legen har sagt om yndlingspålegget sitt...

Lykkelig uvitende om hva legen har sagt om yndlingspålegget sitt…

Hittil har ikke Althéra falt i smak, men nå skal vi prøve med litt fruktsmak i. Det smaker jo ikke melk i det hele tatt, så vi får nå se om det går. I dag var vi også for å ta blodprøve for å sjekke om han har cøliaki også, men det var ikke noe gøy i det hele tatt, stakkar! Han vred seg og de fikk ikke nok blod til ett glass engang, så vi må tilbake en annen dag. Da skal jammen meg pappaen være med, for jeg syntes det var helt forferdelig. Stakkars lille gutten min!

Jeg har brukt litt tid på å lete rundt på nett for å finne litt mer informasjon om melkeallergi, og her er en liten samling av det jeg har funnet, kanskje det er til nytte for noen av dere også:

  • Uten melk – Fin samleside for allergikere, med oppskrifter og informasjon.
  • NAAF – Faktaside om melkeallergi + kostråd.
  • Allergikokken – Kjempeflott oppskriftsside der man kan huke av type allergi før man søker i databasen. Har også en oversikt over erstatninger for melkeprodukter.
  • CheckContent (35,- i App Store, 37,- til Android , en app man kan bruke som veileder når man skal kjøpe mat eller servere allergikere. Den kan scanne strekkoder og QR-koder, og kan gi deg alternativer, og du kan søke etter oppskrifter.

Jeg må også legge til at melkeallergi ikke er det samme som laktoseintoleranse (som er relativt vanlig, og vanligere enn melkeallergi). Ved melkeallergi er man allergisk mot proteiner i melken og må/bør unngå melkeprodukter helt. Laktoseintoleranse er at man har for små mengder av enzymet som bryter ned laktose i tarmen, og man kan da spise melkeprodukter som er laktoseredusert, og produkter som har naturlig lavere innhold av laktose.

Sykehelg

O herlige hverdag! Denne helgen har vært full av sykdom. Vi kom oss til legen, som henviste oss til barnelege, og i mellomtiden kunne vi gi næringsdrikk. Kort fortalt så kom vi oss ikke engang hjem igjen før vi fikk besøk av omgangssyken (mest sannsynligvis i alle fall), som slo ut både Knerten og Mannen. Lillemor klagde på vondt i magen, og sovnet klokka 17. Jeg følte meg ikke helt bra heller, men ble ikke syk, heldigvis.

På søndag følte vi oss alle så bra at vi dro på boligmesse (der vi kjøpte trampoline til barna!). Knerten fikk litt næringsdrikk før vi dro. Han hadde hele helgen vært på streng diett med kylling, ris og vann (og virket bedre, yay!), men da vi kom hjem var det visst for mye for magen med den drikken, for det hadde gått rett gjennom. Så da blir det neppe mer av den, nei…

Så nå er jeg stygt redd for at han har gått enda mer ned i vekt. Jeg tror ikke jeg klarer å vente med å veie til torsdag når vi har time til helsesøster…

Lillemor var ikke i form i dag, så hun var hjemme i formiddag. Svigers var innom her før de dro hjem til Tyskland, så vi har hatt en fin og sløv morgen.

Ja, så rolig som en morgen med små barn kan bli, da...

Ja, så rolig som en morgen med små barn kan bli, da…

Krysser fingre for at lillemann legger på seg litt, og at vi holder oss friske nå! 🙂

En ny bekymring

Som sagt, så tok jeg Lillemor med til legen på tirsdag. Han så på hånden hennes (og hun svarte han på spørsmålene han stilte!!), og kom til samme konklusjon som jeg hadde gjort hjemme. Så da fikk vi med oss resept på en annen type antihistaminer og kortison. Men siden det ikke så ut til å plage henne har vi ikke gitt noe kortison i denne omgangen, og hånden ser normal ut nå.

Jeg kan tenke meg at leger ikke synes så mye om at folk skal spørre om andre ting enn de har fått time for, men siden det gikk så raskt med Lillemor spurte jeg forsiktig om jeg burde være bekymret for Knerten som har en sånn fæl hoste. Han har vært forkjølet en stund nå, og hoster en del, pluss at det noen ganger hveser skikkelig i brystet. Legen lyttet på han og sa at det pep litt. Jeg sa at det til tider hørtes ut som han hadde astma, og da nikket han bare og sa at det var ennå tidlig å finne ut om han hadde det, men han skrev ut astmamedisin til han.

Så nå må jeg altså bekymre meg for at lille babyen min har astma. Lille rusken min! Ikke synes han det er noe kult å ta medisinen sin heller, stakkar. Nå har vi fått time til kontroll for hudproblemene hans, så kanskje vi får enda mer svar.

Mamma og Knerten i Photobooth

Men blid er han likevel 🙂

Babykosetid, eller?

Tirsdager har jeg altså permisjon, mens jeg jobber resten av uken. I dag skulle være babykosedag, men Knerten ville ikke sove i går kveld, så han var trøtt og surkete i morges, og måtte i seng igjen ganske kjapt. Lillemor sto opp med feil bein, så der var det hyl og skrik før morgenstellet var over. Og så hadde hun fått et insektstikk på hånden i barnehagen i går, som gjorde at hun hadde fått pølsehånd, og det ble ikke bedre med antihistaminer. Så da ble det telefon til legen, og time senere på dagen. Pjuh.

Så jeg valgte å ha størstejenta hjemme i dag, og det passet jo fint siden Svigers er her. Så mens jeg har satt brøddeig, ryddet ut og inn av oppvaskmaskinen, vasket benken to-tre hundre ganger, lagt sammen klær og lagt de på plass, har Lillemor lekt med bestefar og Knerten sovet.

Og da er det bare å få klemt inn litt trening, så skal jeg være fornøyd.

Sånn bortsett fra at jeg gjerne skulle kost litt mer på babyen min 😉

Sommerblid Knerten

Endelig hjelp å få

ENDELIG. Endelig fikk vi hjelp. Knerten er såpass liten enda at hudlegen ikke ville gjøre noen tester, men hun sa at han hadde infeksjoner som kunne behandles, og vi fikk råd om hvilke kremer vi kunne bruke, og en resept på en salve som skal hjelpe mot eksemen.

Vi begynte behandlingen med én gang vi kom hjem, og i natt våknet han bare én gang for å spise. Stakkars lille gutten må ha vært helt utslitt av å ikke få sove ordentlig på så lenge. Så i dag, da jeg satt med en smørblid baby på fanget, med så fin hud at han nesten så ut som han en hvilken som helst 3 måneders baby, begynte jeg å gråte. Jeg var overlykkelig fordi vi endelig hadde fått hjelp, og forbannet fordi det hadde tatt så lang tid, med så lite initiativ fra fagfolk som burde fanget det opp for flere måneder siden. Og ikke minst føler jeg meg skyldig for å ikke ha hørt på den indre stemmen som sa at det måtte være noe galt… Men jeg skal prøve å ikke dvele ved det. Jeg er bare så glad for at det endelig ser ut som det ordner seg. Så får vi bare krysse fingrene for at dette er noe han slipper å være så mye plaget av lenger.

Nå har Knerten sovet formiddagslur som har vart i mer enn en 30 minutter, som var så lenge han klarte å sove tidligere før han våknet av at det klødde. Jeg tror kanskje det nærmer seg to timer? :love:

3-måneders kontroll

Knerten har vært veldig plaget av hormonutslett og skurv, som vi har behandlet med Bepanthen. Det har gått litt opp og ned med hvor ille det har vært, men i helga var det skikkelig ille. Jeg måtte så klart google det, og fant ut at det antakeligvis var eksem. Men på kvelden og natt til søndag ble det skikkelig ille. Det væsket oppå hodet, og han klarte ikke sove og bare lå og klødde.

Så på søndag dro vi til legevakten. Da vi, etter å ha ventet i to timer på å komme inn og Lillemor hadde beslaglagt alle fargeblyantene i lekekroken (og eide forøvrig hele venterommet), kom vi inn til en lege som sa at han ikke visste hva det var, men at det ikke så ut som atopisk eksem. Så brukte han lengre tid på å skrive en henvisning til hudlege enn han hadde brukt på å snakke med oss. All ære til en lege som innrømmer å ikke vite og henviser videre, men det var jo litt kjedelig å måtte dra hjem igjen etter såpass lang ventetid uten få med noe som helst som kunne hjelpe Knerten over helgen.

Det verste med alt er at på lørdag sa jeg til Mannen at utslettet til Knerten kanskje kom av noe jeg hadde spist, og det eneste jeg ikke spiste regelmessig var appelsiner. Og dumme meg sa det akkurat mens jeg spiste appelsiner… Så siden søndag har jeg ikke rørt sitrusfrukter, og Knerten ser allerede bedre ut.

I dag var vi på kontroll på helsestasjonen. Jeg ringte på morgenen for å høre om de hadde en lege som kunne se på Knerten mens vi var der, men det hadde de ikke, og de mente at helsesøster hadde grei erfaring med behandling av utslett likevel, så jeg skulle bare komme til avtalt tid. Jeg hadde egentlig tenkt å ta en ringerunde for å få time hos en hudlege, men syntes det var vanskelig å finne ut av hva som var privat og offentlig praksis, og i det hele tatt velge ut en lege…

Så vi troppet opp på helsestasjonen da, og helsesøster sa med én gang at dette måtte en hudlege se på, for hun trodde at det atopisk eksem. Heii! Er det rart man blir småfrustrert? Ellers var alt fint med han, og han ligger fint på kurven sin.
Han er nå 60 cm og veier 6035 gram. Og så skulle han få vaksine da. Stakkars lille gutten reagerte som at han ikke skjønne hvordan noen ville han noe så vondt… Han skreik ikke, han hylte. Helt forferdelig.

Så på tur hjemover sovnet han, og har vært sutrete og har ville sove resten av dagen. Jeg tok til telefonen for å få en time hos en hudspesialist, men den første tok ikke nye pasienter, den andre hadde 6-7 uker ventetid, og den tredje satt jeg 30 minutter på vent i telefonen før jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått feil nummer… Og da jeg fikk riktig nummer hadde klinikken stengt til i morgen. Men det ser ut som det blir privatklinikk på oss, for jeg syns rett og slett ikke at et spedbarn skal måtte vente 1,5 måned på å komme til en lege for å få hjelp. Stakkaren fikk litt feber i kveld også, så vi ga en Paracet sånn at han kunne få slappe av, så nå sover han så søtt 🙂

Uke 12: Tidlig ultralyd

På onsdag var jeg på tidlig ultralyd på grunn av at jeg har vært eksponert for farlige gasser og røngtenstråler, pluss at vi måtte vite hvor langt jeg faktisk var på vei. Det er visst et gjentagende tema at alle er sjokkerte over at jeg ikke hadde skjønt at jeg var gravid før nå, så det må jeg vel bare bli vant til… 😛

Legen sa at han ikke kunne se noe galt, så vi krysser fingre! Jeg ble estimert til 11 uker og 4 dager, noe som er akkurat en uke kortere enn hvis man regner etter siste mens. Så da forholder jeg meg til mens-datoen, jeg 🙂

I går var jeg hos legen min for å få helsekort for gravide, og søke om fødeplass. Jeg ble også veid. Har ikke gått opp noe siden før jeg ble gravid, men har muligens gått opp litt etter at jeg har mistet vekt siden jeg har vært så dårlig så lenge. Så får vi se om jeg klarer å holde målet mitt denne graviditeten, siden jeg gikk over med 3 kg sist…

Noen som har følelse om hvilket kjønn det er? Jeg har ikke direkte tenkt at det er gutt, men da jeg fant ut at jeg var gravid tenkte jeg at: «Å nei, jeg har jo bare rosa klær!» Så jeg tror nok innerst inne at det er en liten guttetass der inne.

I ørka…

Som dere kanskje har fått med dere har jeg vært dårlig en stund nå. For en uke siden mannet jeg meg opp til å gå til legen, men akkurat den dagen var jeg helt ok, så da droppet jeg det. Så, noen dager etter syntes jeg at jeg kjente et slags drag i livmoren som gjorde at jeg bestemte meg for å kjøpe billige graviditetstester på nett. For å være helt ærlig gikk jeg rett og slett etter pris, kjøpte de billigste, og glemte det helt til de dumpet ned i postkassen, som var torsdag i forrige uke. Siden jeg bare har prøvd butikktester før, trodde jeg at jeg kunne teste ved å tisse rett på stripsen, noe jeg ikke kunne, for jeg fikk ikke opp noe som helst. Så da ventet jeg til neste gang jeg måtte tisse, og fant et lite beger for å samle opp urin.

Jeg gjorde alt etter bruksanvisningen, og fulgte med da væsken krøp over testfeltet. Én strek. Én strek til.

O M G!

Min første reaksjon var at det kunne ikke være sant! Så jeg gikk rolig inn i stua, hentet diskré ut Mannen som satt og snakket med mamma og Lillemor, tok han med inn på soverommet, lukket døren, og bare stod der. «Jeg må fortelle deg noe…» Jeg må ha sett helt gal ut. Stakkars Mannen. «Å? Hva er det?» Jeg ble bare stående der, før jeg klarte å si: «Jeg er visst gravid…» Hans første reaksjon var «GRATULERER!», et kyss og latter. Jeg, på den andre siden, stod stiv som en pinne og følte at verden snurret litt for raskt rundt. Jeg kunne fremdeles ikke tro det.

Så jeg testet meg på nytt. Positiv. Mannen fikk streng beskjed om å løpe på butikken for å kjøpe en ny test. Positiv. Jeg fikk ikke sove mer enn 3 timer den natta, og jeg som for tiden sover 10 timer… Så jeg stod opp klokka fire for å teste meg én gang til. Po-si-tiv.

Jeg fikk hastetime hos lege midt på dagen neste dag, for Gud vet hvor langt jeg var på vei. Så vi snakket om det, og han mente nok det jeg var redd for, at jeg mest sannsynligvis var blitt gravid etter forrige mens. Altså var jeg 11 uker og 6 dager på vei.

O M G.

Så jeg tagg meg til en ny test hos legen, som overraskende nok også var positiv, og så tok de blodprøver. Hun som tok prøven brukte fem minutter på å skjønne at jeg var 11 uker på vei og hadde hatt min første kontroll den dagen, stakkar. Så jeg måtte forklare at jeg bare hadde hatt én mens siden jeg ble gravid forrige gang, og hadde tenkt at det sikkert var normalt at den ikke var regelmessig.

Herregud, at det går an å være så korkete! Symptomene mine var: Tretthet, kvalme, svimmelhet, økt urinering, trang til å spise oliven (men klarte det ikke fordi jeg var så kvalm), og uteblivende mens. Enhver oppegående person hadde vel skjønt hva som var i gjære, men jeg trodde helt ærlig at det var stress. Jeg hadde nevnt det er par ganger til Mannen, men ingen av oss trodde på det, så da tenkte jeg ikke mer på det.

Så nå skal jeg på tidlig ultralyd for å se hvordan det står til der inne, og hvor langt jeg faktisk er på vei. Jeg har nemlig pustet inn anestesigass og nærmest bodd på røntgenavdelingen de siste månedene, så du kan trygt si at jeg er bekymret.

Ikke noe nytt

Legebesøket ga oss ikke så mye mer å forholde oss til enn at det ikke er en infeksjon. CRP var negativ, og legen var litt sånn: «Jaja, du får nå bare se hvordan det går.»

Det kan jo være at hun får tenner og det at det er en stor omveltning å begynne i barnehagen, men jeg kjenner at jeg fremdeles er veldig bekymra. Hun hadde 39 °C i temperatur i natt, men virker generelt bedre nå.

Vi fikk beskjed om å gi salte kjeks og bananer for at hun skulle holde bedre på vannet, så det har hun knasket i dag.

Aua på fingern ble litt bedre med Ritz.

Ettårskontroll

I dag var jeg på ettårskontroll med Lillemor. Sukk. Hun er så redd for å bli forlatt, stakkar. Med én gang vi kom inn i veie/venterommet begynte hun å gråte fordi det var flere andre barn der, og det måtte jo bety Barnehage. Så var det veiing og måling, og da gråt hun også, stakkar. Jeg får så vondt i meg for at hun har det så leit, og det er ikke noe annet jeg kan gjøre enn det jeg allerede gjør. Inne hos legen, som var en veldig søt dame, gråt hun bare hun så på henne. Hun lagde til og med en hanske-elefant til Lillemor, men den var også dum. Og stetoskopet var dumt. Og øyelysning var dumt. Så da var det egentlig bare å kle på og dra derfra. Etter en liten snakk om vekta da, for hun har gått ned 40 gram siden sist, og veier nå 8750 gram og er 76 cm lang. Jeg tenker en del på vekta, for det er nå fire måneder siden jeg trodde at hun veide over ni kilo, og hun er ennå ikke der. Men barn er forskjellige, og hun er fortsatt ikke tynn, så vi får bare passe bedre på at hun får i seg nok mat. Hun spiser litt dårlig nå som hun har begynt å barnehagen, men jeg snakket med de ansatte i dag om det, så de passer ekstra på 🙂

Søte, lille jenta mi!

Må bare legge ut et solskinnsbilde for å veie opp mot de tunge dagene nå.