Baby #3: Katta er ute av sekken

Jupp, katta er ute av sekken, eller magen er ute av buksa… 😛 Jupp, jeg er gravid. Igjen.

Før jeg i det hele tatt fikk barn ønsket jeg meg tre. Det virket som et naturlig valg siden jeg selv skulle ønske vi var tre søsken da jeg vokste opp. Så fikk vi én. Og jeg ble vel litt tatt på senga over akkurat hvor mye jobb og hvor sliten man blir av å gå fra barnløs til forelder. Bare så det er sagt, så var ikke Lillemor akkurat så vanskelig å ha med å gjøre, men jeg var sliten likevel. Og så var det jo så deilig å kunne gi henne all oppmerksomheten og likevel føle at jeg hadde tid til meg selv også. Så jeg tenkte at det kanskje var nok med én. Og akkurat da jeg hadde gått noen runder med meg selv og bestemt meg for at man fint kan ha ett barn uten å være slem, egoistisk eller en dårlig person, så ble jeg overraskelsesgravid. Lillebror kom, og etter en stund kom tankene om vi skulle få en til

Vi hadde en seriøs samtale om det i fjor høst, og vi ble enige om at hvis vi skulle prøve å bli gravid igjen, så skulle det bli til neste år, altså i 2016. I år skulle det skje litt for mye på jobbfronten for meg, og jeg var veldig motivert. Og om vi ikke skulle klare å bli gravide, så var det greit det også. Vi har to friske og glade barn, og vi har det fint sammen, oss fire. Vi snakket også om at vi ikke skulle prøve etter 2016 heller, for vi blir ikke akkurat yngre, og en gang måtte vi si at nok er nok 😉

Og så reiste vi til Budapest. Og det var vin og drinker og rare oster, og innkjøp av knallrosa joggesko til all den joggingen jeg hadde tenkt å gjøre sånn at jeg ble litt fit etter å ikke ha trent noe særlig siden eksamenslesingen startet. Men dagene etter vi kom hjem, følte jeg meg ikke helt fresh. En dag på jobb lå jeg over et bord og jamret meg over hvor intens kvalm jeg var. Alle rundt meg ga meg diagnosen, og jeg lurte litt på om det kunne være sant selv. Da jeg dagen etter var like kvalm da jeg våknet, kunne det vel bare bety én ting, eller?

Vi hadde en graviditetstest i medisinskapet som var kjøpt inn for ikke så lenge siden da jeg fikk det for meg at jeg var gravid. Men de testene man kjøper i butikken er jo ganske så dyre, så jeg fikk meg ikke til å bruke den. Så der lå den da, denne morgenen. Jeg møtte Mannen som var på vei ut døra for å dra til jobb, og i forbifarten mumlet jeg noe som: «Jeg er ennå kvalm, skal jeg ta testen?» Og han kysset meg farvel og sa at ja, det syntes han. Og så gikk han. Og jeg tok med meg testen på do. Og før jeg hadde fått satt på hetten etter å ha tisset på pinnen dukket det opp to streker. «Det er ikke sant, det er ikke sant…,» sa jeg til meg selv (første tegn på galskap?) og stakk hodet ut av døra og prøvde fortvilt å få oppmerksomheten til Mannen som allerede stod på busstoppet. Men jeg hadde ikke superlyst til å brøle ut i nabolaget at jeg var gravid heller, så jeg endte opp med å ringe han og fortelle han det over telefonen…

Herregud. Det var jo ønsket, men ett år for tidlig. Jeg hadde jo planer, men ingen som virkelig var viktigere enn et barn. USA-turen i september ble avlyst, kurset som jeg er ansvarlig for får om så gå uten meg (jeg har termin rundt tiden det er samling, men jeg har også en medsammensvoren som kan styre skuta), og kongressen i Frankrike får bare bli uten rare oster og deilige viner. Så jeg gikk rundt med blandede følelser, men valget var jo tatt for oss, så det var bare å komme over sjokket og glede seg over det som hadde skjedd. Men kvalmen tok over og med kvalmen avtok matlysten, og uten matlyst kom utmattelsen, og plutselig lå jeg på sofaen mesteparten av tiden.

Og bekymret som jeg alltid er de første ukene av en graviditet, så klarte jeg ikke å virkelig glede meg før jeg begynte å nærme meg de magiske 12 ukene. Og så begynte blødningene. Jeg har allerede vært hos fastlegen, hos jordmor og på sykehuset mer enn jeg har vært i alt med de andre graviditetene, men de finner ikke ut at det er noe galt. Problemet er at hver gang jeg har slått meg til ro med at det sikkert bare er såkalte sporblødninger, så blør jeg igjen, og litt mer enn forrige gang. Nå er det over en uke siden sist, så jeg håper, håper at det ikke skjer igjen. Bank i bordet.

For jeg er faktisk i uke 18, i følge siste ultralyd. Helt vilt. Snart faktisk halvveis. Jeg er fremdeles i sjokk over at jeg er gravid, og glemmer det stadig vekk.

Men man ser det godt. Jeg skylder på dårlige magemuskler (eller mangel på), og det var jeg faktisk har vært gravid to ganger før…

Gravid... Igjen. Legg merke til de flotte joggeskoene...

Gravid… Igjen. Legg merke til de flotte joggeskoene…

Pjuh, dette ble langt, men jeg har vært stille lenge 😉

Baby #2 uke 39: Magebilde…

Jeg bare vet at dere har kjempelyst til å se den derre hvalen igjen!

Whoosh!

Jeg er ganske imponert over at magen henger fast på resten av kroppen. Men nå må det snart være nok! Det får være måte på hvor mye man skal vokse… Og hvor lang tid det skal gå… Hørte du det, baby?

Baby #2 uke 35: Vekten tar nye høyder

Her-re-gud! Så lei!

Nå er det bare fem uker til termin. Og to uker igjen på jobb. Akkurat det med permisjon har jeg ikke tenkt så mye på, all nedtelling er fokusert på terminen.. Jeg er på samme nivå angående lei-lei-lei som jeg var en uke før terminen sist. Hvordan skal dette gå? Håper jeg klarer å ikke være så muggen til jul, for det er jo ikke noe koselig.

Vekten har jeg nesten sluttet å besøke. Sist jeg sjekket hadde jeg gått opp nesten 12 kg, og jeg har en sterk mistanke om at den bare raser videre oppover. Det kan ha noe med at jeg spiser usunt hele tiden… :faint:

Ellers sparker Lillegutt bare 1-2 ganger i uken, så jeg begynner å bli bekymret for at han kanskje ikke har motorikken helt med seg. Jordmor sa at det sikkert bare var normalt for han, men jeg tenker jo på det likevel. Han beveger seg mye, så jeg vet at han er der inne 🙂

Jeg kjenner nå at det begynner å bli veldig tungt å reise alene med Lillemor fra barnehagen. Det hender at folk gir meg plassen på bussen, men det er nok mest fordi jeg bærer på Lillemor enn at jeg er gravid, for det ser man ikke så godt under vinterjakka. Og bussjåførene har ingen problemer med å kjøre før jeg får validert kortet mitt sånn at jeg må balansere mine 12+ kg ekstra på kroppen og en 12 kg unge på armen mens de tar brå svinger for å komme seg raskest mulig avgårde. Det kan hende det bare er hormoner, men tålmodigheten min blir satt på prøve.

Baby #2 uke 32: Statusoppdatering

Bare 8 uker igjen. Bare 5 uker til permisjon. Bare, bare.

Denne graviditeten har gått utrooolig sakte, selv om jeg gikk glipp av de første tre månedene. Hvordan er det mulig? Likevel har det skjedd så mye her at det har vært liten tid til å gjøre annet enn å få mest mulig ut av dagene.

Vi har nå ingen esker i stua eller kjøkkenet lenger (bilder kommer etter hvert), men andreetasjen er til gjengjeld fylt med esker. Vi mangler gardiner og pynt, og kanskje noen flere planter, men det får vi bare ta etter hvert. Heldigvis får vi endelig litt bedre råd denne uken, så da skal jeg få ordnet alle hobbytingene mine i kjelleren, og vi må bestemme oss for om vi skal bygge bokhyller eller kjøpe nye, sånn at vi får orden på bøkene våre. Og vi skal få oss tørketrommel! Huzzah!

På den andre siden har det ikke vært ett sekund der hverken jeg eller Mannen har savnet leiligheten, sånn bortsett fra når jeg har forbannet Ruter for å ikke sette opp flere busser med avgang til Landet. Ellers har jeg blitt ganske rutinert i kollektivtrafikken, så jeg bruker som regel ikke tre timer hjem lengre, eller må sjekke jukselappen for å se når neste buss går.

Lillemor har blitt litt av en pratmaker de siste ukene, men det er et innlegg for seg selv.

Jeg har helt nye arbeidsoppgaver på jobb, og jeg koser meg egentlig veldig på kontoret. Hvem skulle tro det?

Jeg får fremdeles daglig spørsmål om når det egentlig er jeg har termin, og når jeg sier 11. januar blir personen litt stille, så jeg fyller inn: «men det ser jo ut som det er like rundt hjørnet…» og ler litt tørt, og personen ser lettet ut for at han eller hun ikke var helt på bærtur som trodde det var før jul…

Slik ser forresten en hvalross ut på kloss hold:

Ellers har junior bestemt seg for å gjøre seg klar, og har lagt seg meg hodet ned. Imponerende. Og han synes fremdeles at det er veldig passende å dytte meg i blæra når jeg er veldig tissetrengt og ikke har et toalett i nærheten. Han hikker mer og mer, men ikke på langt nær så mye eller voldsomt som storesøster gjorde.

Vi har fremdeles ikke noe navn klart, og jeg burde være mer stressa over det, men jeg føler ikke at jeg har tid til å tenke på det engang.

(Forslag mottas med takk.)

Og snart er det jul, og jeg orker ikke tenke på alt som må gjøres før den tid… Puh.

Baby #2, uke 22: Smil og vær glad…

Selv om det egentlig går ganske bra, er jeg så innmari lei allerede. Jeg føler meg like tung som jeg gjorde da jeg var åtte måneder på vei med Lillemor, og jeg har vondt i rygg og bekken nesten konstant, men jeg bør jo ikke klage. Lillegutt turner rundt og det virker som han koser seg. Og jeg har det jo ikke verre enn de stakkars som har en real bekkenløsning, så ja…

I går fikk jeg meg en støkk, da. Jeg var på vei til jobb og hadde med meg begge hundene. Det er et fotgjengerfelt der bilførerne er veldig sløve med å stoppe for fotgjengere langs veien som jeg krysser daglig. Jeg begynte å gå over feltet med god margin for bilen til å stoppe for meg, men da jeg var halvveis merket jeg at han faktisk ikke bremset i det hele tatt. Så i siste liten stoppet jeg opp midt i veien, og fikk nappet tak i Aurora sånn at hun ikke ble påkjørt. Og da snakker jeg 5-10 cm fra å virkelig kjøre ned hunden min, og en halvmeter fra å kjøre ned meg. Og hva gjør føreren? Han bremser tre meter fra oss, klarer ikke å stoppe før på andre siden av gangfeltet, kaster et halvt blikk bakover, og kjører videre! Jeg var så forbannet og redd at jeg bare kom meg over veien og ble stående. Hadde jeg ikke vært gravid og følt meg 20 kg tyngre enn normalt, hadde jeg løpt etter han. Ikke at det hadde hjulpet, da, men GRRR!

Jeg fikk så vondt i magen, både av redsel og fordi jeg måtte dra så hardt i Aurora, stakkar, at jeg måtte legge meg ned i en halvtime på jobb. Herregud, folk altså! Det er ikke akkurat unntakstilstand bare fordi det regner i Oslo…

Apropos regn, her er et bilde fra søndagen etter vi hadde gått en tur på Grünerløkka. Jeg hadde vært så smart at jeg hadde tatt på meg både regnjakke og støvler selv om det ikke regnet da vi gikk ut, men plutselig åpnet himmelen seg, og da hjalp det lite siden regnjakka ikke tåler så mye regn… De eneste tørre plaggene mine var BHen og sokkene. Minner meg om at jeg skulle kjøpe nytt regntøy i sommer, ja…

Baby #2, uke 20: Endelig halvveis!

Eeeendeeliig halvveis! Jeg trodde det skulle gå så raskt med denne graviditeten siden jeg «gikk glipp av» tre måneder, men det har tatt utrolig lang tid alikevel. Jeg er glad jeg ikke visste noe før etter tolv uker, for da hadde jeg nok gått på veggen allerede nå.

Jeg er fremdeles helt utslitt om dagene, men heldigvis har dobesøkene blitt færre av, så det går jo rette veien. Det skal fremdeles ikke så mye uggen lukt til for å slå meg helt ut, men jeg skal ikke klage siden det var så mye verre forrige gang.

Ellers har vi i dag kjøpt hus(!), men mer om det en annen gang. Nå skal jeg nemlig stupe i seng etter å ha holdt meg våken i flere timer etter at kroppen først begynte å hinte om søvn siden jeg har hatt besøk av ei venninne i kveld. Natta folkens!

Baby #2 uke 19: Sånn jeg virkelig ser ut…

Ja, etter den søte kommentaren til Line på forrige innlegg tenkte jeg at jeg måtte vise min sanne hval. Så here goes:

Og sånn til sammenligning er det ikke akkurat helt ulikt dette (som var forrige gang i uke 27…):

På dagens bilde er jeg forresten stylet av verdens søteste lille stylist som de siste dagene har insistert på at mamma skal ha de fine hårspennene sine i håret. Streng er hun også, men hun har jo god smak, så jeg kan ikke klage :crush:

Baby #2 uke 18: En liten oppdatering

Jeg har vært dårlig til å skrive om graviditeten denne gang. For det første har det vært et så stort sjokk at jeg faktisk er gravid at det tok mange uker før det virkelig sank inn, for det andre har jeg hatt et helt annet forhold til babyen i magen enn forrige gang. Kanskje mest på grunn av punkt én.

Vel, denne graviditeten har hittil vært veldig annerledes enn forrige. Jeg har ikke vært så innmari kvalm som jeg var med Lillemor, men jeg har derimot vært kvalm over lengre tid. Ellers har jeg vært veldig svimmel og det føles som jeg skal gå i bakken nesten hver gang jeg reiser meg litt brått. Jeg ser dessuten ut som jeg er gravid i syvende måned allerede, så dette kan jo se lovende ut. Heldigvis har jeg ikke gått mer opp i vekt enn forventet, kanskje heller litt mindre, men jeg spiser snop som en annen godtegris, så jeg kan tenke meg at det ikke holder så lenge.

Man kan heldigvis ikke se så mye av magen på dette bildet. Det er heller ikke så god reklame for Ravenclaw, men dødskul t-skjorte. (Og jeg som hadde bestemt meg for at jeg var blitt for gammel for sånne ting nå…)

I denne uken var jeg hos fysioterapeut fordi jeg har fått bekkenplager. Allerede. Men etter bare én behandling er jeg nesten så god som ny, så det kan virke som det bare var en slags forstuelse 🙂 Har fått en øvelse jeg skal gjøre hver dag, pluss anbefaling om å få gode sandaler å gå med inne. Ja, og så litt smekk for generelt dårlig holdning når jeg står i ro. Alltid fint å høre at man gjør ting feil 😉 Skal tilbake i neste uke for oppfølging.

Men jeg skal ikke klage. Har jeg spark siden uke 15, og lillegutt blir som regel gira når jeg har lagt meg for å sove. Sånn det skal være 😉

Har vært dårlig til å legge ut bilder av Lillemor, så her er ett fra en varm sommerdag før vi gikk til parken:

Baby #2 uke 13: Kul på magen…

På tide med et magebilde, sa du?

Nå skal jeg være dønn ærlig og innrømme at jeg ikke akkurat hadde flat mage før jeg ble gravid. Magemusklene mine var ikke akkurat stramme før jeg ble gravid forrige gang heller, og etter fødselen og fram til nå-ish har man fint kunne se om jeg hadde spist middag eller ikke. Jeg hadde reagert litt på at jeg hadde fått ganske stor mage for tre uker siden, som var såpass stor at Mannen også påpekte at jeg muligens kunne være gravid. Snill som han var sa han ikke noe før etter at jeg selv hadde sagt at jeg hadde gigantisk mage…

Men så, for bare noen dager siden skjedde det noe drastisk, og magen bare poppet ut. Så i dag dro jeg fram gravidbuksene — herlighet så deilig! Gravidklær er noe av det mest behagelige jeg noen gang har opplevd, og jeg hadde litt problemer med å gi slipp på de etter jeg hadde født. Men nå er de tilbake igjen, hurra!

Jeg feiret forsåvidt dagen med å spy på jobb før jeg klarte å komme meg hjem.

Belly picture of week 34

I’m getting bigger. Being sick made me lose a kilogram, but hey, the weight is going up again, trust me. I’m soon at 10 kg more than my normal weight. We had a prenatal checkup yesterday, and everything seems okay with our little girl. She’s a little above the average in size, yikes!

She also has hiccups often. Today she woke me up with her spasms, poor little baby. It makes me laugh. And feel sorry for myself at the same time. Yes, I’m silly like that.

And for all of you who’s following the development of the popping navel: No news yet! I don’t think it’ll pop at all, actually. It’s just very wide and open, and looks like it will tear if it expands even more. I’d like it better if it popped than tore 🙁