Nyoperert

I går, tidlig på morgenen dro du og jeg inn til sykehuset. Vi hadde i flere uker fortalt deg hva som skulle skje, men det virket ikke å bry deg. Noen ganger lurer vi på om du skjønner hva vi sier, men kanskje du rett og slett bare ikke tar det så tungt, for da vi kom fram visste du akkurat hva som skulle skje: Legen skulle titte i halsen din, og kanskje i ørene, og lytte på hjertet ditt, og så skulle du få en ting på hånden din som legen kunne gi deg medisiner i, og så skulle du puste i en maske. Og når du våknet skulle mamma og pappa være der sammen med deg.

Du skulle fjerne adenoider, eller falske mandler/polypper som det også kalles. Du har slitt mye med sykdom, og sover sjeldent gjennom hele natten. Du puster ofte med åpen munn og har litt problemer med væske i ørene. Men nå håper vi at du slipper det mer. I alle fall for en stund.

Vi dukket opp til tiden, men det ble flere timer med venting før det ble din tur, og i mellomtiden hadde du spurt fire ganger om vi kunne spise snart, og om vi ikke skulle dra hjem igjen. Det var nok litt kjedelig å vente på det lille venterommet, men vi så på film, spilte litt spill og leste bøker. Men aller morsomst syntes du det var å løpe rundt i gangen og kjøre Finn McMissil. Han er yndlingsleken din for tiden, og er med over alt.

Da pappa hadde levert storesøster i barnehagen kom han også på sykehuset, og siden vi måtte vente så lenge, hadde vi enda ikke gått inn til operasjonen før han kom. Heldigvis for meg, for det er rimelig kjipt å sitte å vente alene når barnet sitt blir operert…

Da vi endelig fikk komme inn, var legen kjempehyggelig, og veldig flink til å få deg til å føle deg vel. Du fik to ballonger før du måtte puste i en maske — først bare med luft, og så med anestesigass. Det er nok både en forbannelse og lettelse å vite litt om anestesi selv, for det føles veldig trygt å se på at ting ligger klart, og se at du sovner relativt fint (litt ekkelt med alle bevegelsene like før du sovner, men det ble vi advart om), mens det var veldig ekkelt da storesøster skulle legge inn dren i ørene, og jeg så mengden de brukte i forhold til det jeg selv er vant til på dyr.

Men du sovnet så fint, og da måtte jeg og pappa gå ut av rommet. Alle mammafølelsene hyler ut når man ser barnet sitt ligge der, og så må man bare forlate, men jeg stoler jo på at helsepersonellet vet hva de gjør. Pappa hadde tårer i øynene der vi stod og smugspiste siden ingen av oss hadde spist tidligere. Og så var det bare å vente. Og vente. Og vente enda litt til.

Til vi fikk komme inn på postop og se at du lå der, helt stille, med oksygen og pulsoksymeter og væske intravenøst. Og brystkassen din gikk jevnt opp og ned. Opp og ned. Jeg fikk ikke lov til å ta på deg, for de var redd du skulle våkne brått, så vi satt der i en time og bare så på ryggen din.

Lillegutt nyoperert

Og da du våknet ville du på fanget, før du sovnet igjen. Det var samme tid som du bruker å sove i barnehagen, så det var nok sikkert derfor du var så trøtt. Søstra di sluttet å sovne for et halvt år siden i barnehagen, da hun var på din alder, og vi har lurt litt på hvorfor du trenger så mye søvn. Men nå har jeg skjønt at det ikke er så rart siden du er våken så mye på natten. Det blir man uopplagt av, og da er det greit å sove litt i barnehagen.

Venekateter

Alle barna får is når de er våkne etter operasjonen, og da du fikk tilbudet slo du øynene opp og nikket ivrig. Damen hentet is til deg, og du spiste to biter før øynene gled igjen. Så liten og trøtt! Pappa spiste opp isen, og vi lot deg sove på fanget en time til. Da du våknet igjen fikk du en ny is, men klarte ikke å spise den heller, så da var det på tide å komme seg hjem.

Du sov nesten hele dagen, og spiste litt is og en banan før du sovnet igjen. Og i dag har du bare sett på barne-TV og spist en yoghurt, is og masse mais. Du er ikke helt deg selv ennå, men jeg passer på deg, lille venn. Håper det er som alle andre forteller: At du blir mye mindre syk og får sove om natten. Og at vi slipper å gjøre det igjen.

God bedring, Knerten!

Auroraen min

Siden Aurora fikk sine første valper har vi visst at hun har spondylose i ryggraden. Det fant vi ut ved en tilfeldighet da vi så på røntgenbildene som ble tatt for å telle valper. Hun har i mange år vært i fin form, helt til våren da hun plutselig begynte å krype opp trappen etter kveldsturen. Jeg skjønte jo hva det var, så jeg fikk tatt CT på jobb som beviste akkurat det. Så jeg snakket med kirurgen vår som er flink på ryggoperasjoner, og diskuterte litt fram og tilbake om behandling. Det har seg jo sånn at hun ikke egentlig er min, jeg er bare fôrvert for henne, for hun er en forskningshund. Lang historie kort: De tester genetikken ved å ha sette kull på tispene som er med i prosjektet. Men med den ryggen Aurora bør hun absolutt ikke ha flere kull, både på grunn av at ekstra vekt ikke vil gjøre godt for ryggen, men også på grunn av at det å føde disse valpene kommer til å gjøre veldig vondt. Operasjonen som jeg hadde diskutert med kirurgen har ikke forskerne råd til å gjøre, så i går endte det opp med at hun ble tatt ut av prosjektet, og hun er offisielt min!

Så hun ble satt opp til operasjon samme dag, og mammaen var jo så klart superstressa på jobb. Jeg synes jo rygg alltid er skummelt å operere, men jeg jobber jo heldigvis med så dyktige folk at det så klart gikk bra, så hun overnattet en natt på klinikken og kom hjem i dag.

Mønsterpasienten var frisk som en fisk dagen etter — i dag — og jeg klarte så vidt å roe henne ned da vi skulle ut på luftetur på morgenen for hun ble helt spinnvill da hun så meg. Så det kan jo se ut som om operasjonen har gjort godt. Og nå er det bare å holde henne i ro i fire uker og håpe på at hun har fått det litt bedre 🙂 Det var nemlig ikke alt som kunne gjøres noe med, men det virket heller ikke som det plaget Roramora.