Aurora <3

Etter mange år med allergiplager som vi ikke har fått til å behandle bra nok lot vi vår lille Aurora slippe på lørdag. Det var en supertung avgjørelse, men det føltes riktig etter samtale og rådgivning med veterinær.

Vi var veldig åpne med barna om hva som skulle skje, men lillebror skjønte nok ikke hva det innebar. Jeg tror ikke han har skjønt helt konseptet med døden ennå, men storesøster gråt sammen med oss, og Aurora fikk kos helt til siste hjerteslag, og døde i armene mine. Vi valgte å avlive henne hjemme, sånn at hun skulle slippe turen til veterinær og alle luktene der, og siden vi ønsket å gravlegge henne i hagen var det hele en fin løsning.

Det føles veldig rart at hun er borte nå. Hun har vært sammen med meg lengre enn noen andre i familien nå, så det er absolutt tungt. Hun var en skrulle, men også veldig snill. Hvis jeg var lei meg var det alltid hun som kom løpende for å legge hodet sitt i fanget mitt. Da vi tok til oss Ylva for syv år siden, gikk hun mellom henne og en annen hund som prøvde å angripe Ylva. Det resulterte i at Aurora ble bitt, og etter det var hun ikke den samme hunden lenger. Hun ville ikke hilse på andre hunder og ble redd hvis de kom nært. Men hun hadde trøst i Pippi som alltid har vært stødig med andre dyr, og Pippi, som hadde separasjonsangst, hadde masse trøst i Aurora. De var bestevenner og det har aldri vært noen konflikter mellom de, selv ikke da Aurora hadde valper.

Auroravalp

Selv om vi var litt bekymret for hvordan hun skulle være med baby, barn og besøkende barn har det aldri vært noe problem. Selv da nummer tre kom luktet hun bare på henne, og gikk tilbake til sitt.

Det er et tomt hull der en gæern hund skulle bjeffet manisk så snart noen nærmet seg huset, og ingen kappløper med Pippi mot matskålen. Ingen ligger og nistirrer på meg når jeg lager mat på kjøkkenet, og ingen kommer bort til meg når jeg ligger på sofaen, bare for å si hei. Og kanskje tigge litt hvis vi har noe mat der. Eller prøve seg på å klatre opp for å ligge som en prinsesse.

Aurora og lillesøster

Kjære lille skrullehund! Innerst inne håper jeg at det er et liv etter døden, og at du løper rundt i skogen og gnir deg i all bæsjen du kan komme over, spiser så masse kebabrester du bare orker, og holder utkikk etter både fugler og hjort. Du er savnet, Aurora Belize!

Julefeiringen

Dagene før jul gikk så altfor sakte…

Ventetid

Ikke fordi det lå et berg av julegaver på loftet og ventet på barna, men fordi bestemor, bestefar, tante og onkel skulle komme på besøk. «Kommer bestefar nå?» ble vi spurt flere ganger om dagen, selv om vi hadde forklart mange ganger at de skulle komme på julaften. Og da finkjolen kom på (endelig kunne hun bruke gullkjolen som hang i skapet!), så kom de omsider, og vi ordnet til ribbe og nøttestek, og en bitteliten time forsinket kunne vi spise.

Endelig middag!

Knerten tjuvstartet på desserten, og hadde for anledningen fått smekke med slips. Man skal jo være staselig selv om man søler…

Juledessert

Etter middagen lekte tante med barna på rommet, og plutselig hadde nissen vært her og lagt igjen gaver. Lillemor var veldig skeptisk til å komme ut for å se på alle gavene — mest fordi hun trodde at nissen fremdeles var her. Før jeg fikk barn lovte jeg meg selv å aldri si at nissen bare kommer til snille barn, eller få en nisse inn i stuen min som hadde så skummel maske som min barndoms nisse hadde. Er det rart barna gråter nå nissen kommer?!

Knerten syntes ikke det var skummelt i det hele tatt, og krabbet i rekordfart bort til gaveberget, og fant seg en favoritt.

Spennende!

Tante måtte lese hvem gavene var til, og så leverte Lillemor de ut. Jeg må innrømme at det var altfor mange gaver, og hadde jeg tenkt lengre, så hadde vi rett og slett gjemt vekk noen til neste dag. Etter hvert gikk det nemlig i ett der Lillemor åpnet gaver, kom til meg for å få åpnet esken, og mens jeg åpnet den, så løp hun til neste pakke. Hun ble oppriktig glad for alle gavene sine da, selv klær, søte jenta mi. Knerten skjønte ingenting, og han syntes nok at sparkesykkelen til søster var aller finest. Den hadde han jo allerede prøvd i butikken 🙂

Pippi og Aurora måtte så klart også få gave.

De firbente må også få

Etter at Knerten var lagt, spiste vi is og småkaker. Selv om Lillemor spiste dobbelt så mye is som meg, holdt hun på å sovne ved bordet. Og da begge barna sov kunne vi voksne bygge opp Playmobil-lekene… 🙂

Første juledag var vi invitert på julelunch hos Mannens tante og onkel, og tror dere ikke det lå flere pakker under treet til barna der også? De må jo tro at julen faktisk varer helt til… midten av januar, for nå er det jo bursdager i flere uker framover 😉

Knerten er julepyntet

Håper dere alle har hatt en fin julefeiring!

Lillemor 2 år

Kjære Lillemor!

Tenk at du nå er to år! Jeg kan egentlig ikke tro at den bittelille jenta mi har blitt så gammel. På den ene siden har tiden gått veldig raskt, på den andre siden har det skjedd så utrolig mye på to år.

Bestefars jente

Hvis jeg skulle beskrive deg nå med tre ord hadde det vært: Bestemt, skøyer og god. Bestemt fordi du vet akkurat hva du vil ha, hvordan du vil ha det, og når du vil ha det (helst akkurat i samme øyeblikk som du ber om det). Skøyer fordi du elsker å tulle. Du kiler oss, og hermer etter oss, da spesielt etter pappa ved frokostbordet. Han bruker å være litt distré, dra fingrene over ansiktet og i håret, og så hvile hodet på hendene. Og så sitter du der og studerer han nøye, før du gjør akkurat det samme. Og når han oppdager det, ler du høyt, og vi ler sammen med deg. God fordi du deler villig ut klemmer. Og når du skal sove sier du: «Natta, mamma», og lukker øynene. Hvis jeg sitter på gulvet og jobber med noe kan du plutselig komme løpende bare for å gi meg en klem. Du er så utrolig herlig, jenta mi.

Og så snakker du i ett sett. Om alt mulig, men spesielt om månen (eller hvis du ikke kan se den: «Måne bak sky?»), om hesten («Hesten oppe der?», «hesten spiser» eller «hesten sover»), om transportmiddel som «f-y» (fly), bilen, «busse», «båte» og «toge». Og så sier du ha det til bussen når vi går av på stoppet vårt. Så er du veldig opptatt av mat og drikke, og elsker å drikke «mekki» (melk). Ja, og babyer. «Bitte bebi seng», «bitte bebi våån», «bitte bebi sover» og så videre. Lurer på hvordan det blir å få en bitte bebi i huset…

Bursdagskake er digg!

Ellers elsker du å være ute. Du studerer verden og legger merke til et «jøøv» (løv) på bakken eller en pinne som hundene kan leke med, istapper som henger ned fra verandaen, eller at det flyr en fugl forbi. Og hvis det flyr et fly over oss blir du stille, tar deg til øret, og konstaterer at ja, det er et fly.

Og det gleder meg sånn at du har det så fint sammen med hundene. Du ler når de leker med deg eller hverandre, du elsker at de bærer på ting (bortsett fra hvis det er lekene dine — da er det krise!), du kommanderer de til å flytte seg («Passe, Boa!») hvis de ligger i veien, og du synes det er stor stas å gi de mat. Bare de ikke kommer for nærme ansiktet ditt med snutene sine, da.

Lang dag...

Det har skjedd så mye på bare to år, og jeg gleder meg til å oppleve nye ting med deg, og gjenoppleve barndommen gjennom dine øyne. Du er så god, modig, morsom og smart, og jeg er så uendelig stolt av deg, jenta mi!

Mange, mange klemmer fra Mamma.

Vinter eventyrland

Jeg er ikke noen fan av snø, men da den kom i forgårs var det utrolig deilig. Det har vært så kaldt og vått her nå, og folk begynte å snakke om at det kanskje ikke kom til å bli noe som helst snø til jul, og jeg trenger virkelig julestemning! Er så sinnsykt lei av å være gravid, og skulle gjerne født for flere måneder siden (bortsett fra at det medisinsk kanskje ikke hadde vært så ideelt)…

Hundene elsker snøen, og de leker masse ute. Aurora vil helst bare ha godbit, mens Pippi inviterer til lek hele tiden. De er som små unger når de er ute, og aker og herjer og kaster seg rundt. Herlig å se på 🙂

I helga satte vi opp et nyinnkjøpt fuglehus, og Lillemor var kjempeinteressert, og bablet i vei om «fuun spiser» og pekte «oppi der», og vi prøvde å forklare at fuglen ikke vil spise når vi står så nært, så vi måtte prøve å følge med i vinduet for å se om noen turte å komme på besøk. Så det første Lillemor gjorde da vi kom inn var å skyve stolen bort til kjøkkenvinduet for å kikke ut. Hun ble veldig skuffa da det ikke var kommet fugl, så jeg måtte fortelle henne at vi kanskje måtte vente til det kom snø sånn at fuglen ikke fant mat på bakken lenger.

Og i går kom de første fuglene. Lillemor var dessverre i barnehagen, så hun har ennå ikke sett fuglen spise, stakkar. Man holder seg faktisk ung med barn — alt er så spennende for henne, og det er så moro å dele sånne små gleder 🙂

Historien om en glupsk Labrador

Dette er historien om en glupsk Labrador og en eier som kan være veldig glad hun jobber på klinikk…

På torsdag spiste jeg og Lillemor muffins til dessert. Vi tømte et par, tre, fire, fem, seks.. host.. åtte silikonformer før vi bestemte oss for at nå var det nok. Da Mannen skulle rydde på kjøkkenet mistet han en form på gulvet, men jeg trodde at han så det og kom til å ta den opp, så jeg gikk inn på stua. Like etterpå kom jeg tilbake, og i det jeg ser på Pippi (den glupske Labradoren), harker hun ned noe som hørtes ut som var litt for stort for svelget hennes. Så jeg vrenger opp munnen hennes for å se om det er noe jeg kan ta ut, men da var det allerede for sent. Og jeg skjønte med én gang hva det var hun hadde svelgt.

Jada, dette var jo ikke akkurat første gang Pippi hadde spist noe hun ikke burde ha spist, så vi prøvde meg en teskje salt som brekkmiddel (for det hadde nemlig hjulpet bra før). Men nå var det altså null effekt. Eller… hun frådet litt rundt munnen før hun spyttet litt rundt seg, og så spørrende på oss.

Jeg visste jo hvor dette kunne ende, så jeg ba Mannen ta henne med til en veterinær for å få noe ordentlig brekkmiddel. Meeen det ville han ikke, og jeg var kvalm og hadde vondt i hodet, så da fikk vi bare vente til neste dag.

Så. Fredag. Etter å ha ventet så rolig som jeg kunne på røntgen, fikk vi tatt bukbilder. «Hei, hei!» vinket muffinsformen fra magesekken, noe som i seg selv var et godt tegn, for da kunne vi gå over til neste steg: Prøve å få henne til å spy den opp. Igjen.

Pippi fikk servert et bra måltid med boksmat («Nam, nam, så heldig er det lenge siden jeg har vært…») før hun fikk en injeksjon som skulle gjøre henne kvalm. I mellomtiden svinset hun rundt og gjorde seg til for det voksende publikummet som hadde begynt å samle seg i klinikken. Hun kastet seg på rygg, hilste på folk og storkoste seg. Den hunden bare elsker oppmerksomhet! Og så kom det en skygge i blikket hennes. Vi kunne si akkurat øyeblikket hun begynte å føle seg uvel. Men likevel tok det mye lengre tid enn normalt før hun spydde. Og som hun spydde! Jeg har aldri i mitt liv sett så mye spy komme ut av en hund. Eller noe annet for den saks skyld. Det var en gigantisk pølse av ufordøyd mat som kom opp. Men ingen muffinsform.

Mammaen begynte å bli ganske så desperat nå, og visste at enten måtte hun finne noen som kunne fiske den opp før den gikk over i tarmen, eller håpe, håpe, håpe på at den ikke kom til å gå ut i tarmen, og heller bli i magen for alltid… Eventuelt vente til den dagen forstoppelsen kom og åpne opp for å plukke den ut.

Så jeg fikk han stakkars kirurgen som ikke egentlig var i klinikken til å jobbe litt ekstra, og vi gikk ned med gastroskop få å prøve å få den ut. Og der lå den. Glinsende i magesaft og så klart kjempevanskelig å få ta i. Den var superglatt og glapp hele tiden. Så jeg rotet rundt i skop-utstyret vårt og fant noe som så ut som en gigantisk alligatortang (noe som dette, bare at den var ca. 50 cm lang). Og tror dere ikke at det var det som skulle til?! Da kirurgen dro til seg tangen så vi hvordan halsen bulet ut, som å se en slange spise, bare omvendt. Og plopp, der var en stykk muffinsform, slimete og illeluktende, ute. Vill jubel, fem minutter før arbeidsdagen var over, stående applaus, og en veldig glad eier kunne få med seg hunden sin hjem med én bekymring mindre.

Pippi, stakkar, var uggen resten av dagen, men i dag er hun tilbake til sitt vanlige jeg. Bare synd hun ikke har lært noe som helst av denne hendelsen… 😉

Bæsj

Når hundene får mat sier vi «Vær så god» før de får lov til å spise. En dag hadde vi kommet tilbake etter å ha gått tur før middagsmaten skulle serveres. Jeg målte opp maten de skulle ha, helte det i skålene deres, og satte de ned på gulvet. Samtidig fortalte jeg Mannen om turen vår (jeg er så innmari god på multitasking, ass!). Hundene satt som små hundeprester og ventet på De Tre Magiske Ordene, for de er jo alltid så veldig sultne, stakkars Labrador- og Labradorblandingshunder. Og da kom jeg til historiens høydepunkt, noe som så klart inneholdt bæsj. I det jeg sier ordet «bæsj» kaster Pippi seg over maten. Både jeg og Mannen stoppet helt opp, og lurte på hva i all verden den veloppdragne hunden vår tenkte på ved å totalt ignorere at hun skulle vente på De Tre Magiske Ordene.

Og da skjønte jeg det. «Bæsj» og «Væssjego» (som jeg så pent sier det) høres jo unektelig ganske likt ut i begynnelsen, og en Stakkars Labrador som har så mye vann i munnen at det drypper i dammer på gulvet hvis noen ikke lar henne slippe den store lidelsen å la henne vente foran matskålen, kan jo ikke vente på alle ordene av en treig nordlending. Så «væssj» og «bæsj» er så likt at det er bare å ta det som god fisk og kaste seg over maten.

Etter denne episoden har jeg nesten alltid sagt «bæsj» når de sitter og venter der. Aurora ser på meg med store, spørrende øyne og lurer på hva i all verden det er som skjer, mens Pippi sluker maten.

Helgen og sykdom

I helga dro vi til Trysil. Det er så deilig å komme vekk fra byen! Hvis vi er heldige kan vi stå ute uten å høre en lyd. Ikke biler som suser forbi, folk som roper eller trikken som dundrer forbi. Hundene løper uten bånd rundt hytta, leker og koser seg i snøen.

På lørdag våknet vi opp til dette:

Vi var kjempeheldige med været. Deilig fjærsnø og strålende sol. Minus 21 grader nede i sentrum, men bare -7 i sola ved hytta. Herlig!

Vi skulle grille pølser med Lillemor og kose oss på lørdag, men da det var klart for pølsegrilling sovna Emmy, og sov gjennom hele seansen. Der gikk hun jammen glipp av noe, for soyapølser har aldri smakt så godt som da! Hundene som hadde herjet rundt i snøen ble plutselig veldig interesserte i hva vi drev på med.

Skjer’a?

Lillemor var ellers i storform — lekte og krabbet rundt, bablet i vei og utforsket hytta.

Helt til hun ikke var i så god form lenger.

Natt til søndag våknet hun flere ganger av at hun ikke fikk puste ordentlig. Det hørtes ut som hun hadde astma eller noe annet som plaget henne, pluss at hun var snørrete. Så vi dro til legevakta i Trysil, for det fristet ikke akkurat å sitte å vente på legevakta i Oslo i fem timer. Vi hadde vært der tidligere, med hendelsene vi kaller Den Store Kvalmen i 2009, da jeg var gravid og Mannen hadde matforgiftning. Morsom tur, det. Men altså, vi gikk inn, traff en dame som vi spurte hvor vi skulle henvende oss (forrige gang var det ingen i luka), og hun sa at vi bare skulle gå inn til legen. Vi snudde oss, og der står han jammen meg, klar for å ta oss inn. Det viste seg at Lillemor fremdeles har ørebetennelse, noe som ikke var så overraskende siden hun ikke har blitt noe som helst bedre, bortsett fra at hun ikke har feber lenger, og muligens bronkitt. Så da var det på’n med en annen antibiotikakur. Vi måtte holde henne hjemme i hvert fall til i dag, så vi får vurdere hva vi gjør i morgen. Jeg vil jo gjerne at hun skal bli helt frisk nå, for nå er vi lei av nesespray og snørr og medisiner. Jeg har hatt ikke-bakteriell bronkitt, og Mannen bihulebetennelse, så nå begynner det å bli nok.

Aurora, som har fôrallergi, klarte å snike til seg en pølsebit, så nå har hun slikket seg halt på foten igjen. For et galehus…

Væær såå sniiill?!

Slik ser to hunder som så gjerne vil ta litt større del i bursdagsfeiringen ut:

Peiskos

Week #33: Getting bigger

Sometimes I feel like my skin is gonna burst and that there can’t possible be enough space in there for a baby to grow, but then it suddenly doesn’t feel like that any more, which means that I’m stretching and growing even larger to compensate for the huge belly. I have this vision that when the baby is out, I’ll have a huge flab just hanging down to my knees with a tiny dent where my navel used to be. Is that a gross image, or what?

My baby girl is fine though. She’s tossing and turning in there all the time, and we’re hoping that means she’ll calm down when she’s out. People say that they miss the feeling of the kicks and whatnot after they have given birth, but I’m sure I’ll enjoy the kicks of the baby outside the womb more 😉

Preggie yoga is now focusing more and more on the breathing through contractions. It freaks me out, cause that means it’s getting closer and closer to the big happening. I’m seriously happy that we’re pregnant for 9 months cause I’M NOT READY FOR THIS!

Picture from week #32, but I just had to post it. Pippi looks so curious.