Dette er historien om en glupsk Labrador og en eier som kan være veldig glad hun jobber på klinikk…

På torsdag spiste jeg og Emeline muffins til dessert. Vi tømte et par, tre, fire, fem, seks.. host.. åtte silikonformer før vi bestemte oss for at nå var det nok. Da Mannen skulle rydde på kjøkkenet mistet han en form på gulvet, men jeg trodde at han så det og kom til å ta den opp, så jeg gikk inn på stua. Like etterpå kom jeg tilbake, og i det jeg ser på Pippi (den glupske Labradoren), harker hun ned noe som hørtes ut som var litt for stort for svelget hennes. Så jeg vrenger opp munnen hennes for å se om det er noe jeg kan ta ut, men da var det allerede for sent. Og jeg skjønte med én gang hva det var hun hadde svelgt.

Jada, dette var jo ikke akkurat første gang Pippi hadde spist noe hun ikke burde ha spist, så vi prøvde meg en teskje salt som brekkmiddel (for det hadde nemlig hjulpet bra før). Men nå var det altså null effekt. Eller… hun frådet litt rundt munnen før hun spyttet litt rundt seg, og så spørrende på oss.

Jeg visste jo hvor dette kunne ende, så jeg ba Mannen ta henne med til en veterinær for å få noe ordentlig brekkmiddel. Meeen det ville han ikke, og jeg var kvalm og hadde vondt i hodet, så da fikk vi bare vente til neste dag.

Så. Fredag. Etter å ha ventet så rolig som jeg kunne på røntgen, fikk vi tatt bukbilder. “Hei, hei!” vinket muffinsformen fra magesekken, noe som i seg selv var et godt tegn, for da kunne vi gå over til neste steg: Prøve å få henne til å spy den opp. Igjen.

Pippi fikk servert et bra måltid med boksmat (“Nam, nam, så heldig er det lenge siden jeg har vært…”) før hun fikk en injeksjon som skulle gjøre henne kvalm. I mellomtiden svinset hun rundt og gjorde seg til for det voksende publikummet som hadde begynt å samle seg i klinikken. Hun kastet seg på rygg, hilste på folk og storkoste seg. Den hunden bare elsker oppmerksomhet! Og så kom det en skygge i blikket hennes. Vi kunne si akkurat øyeblikket hun begynte å føle seg uvel. Men likevel tok det mye lengre tid enn normalt før hun spydde. Og som hun spydde! Jeg har aldri i mitt liv sett så mye spy komme ut av en hund. Eller noe annet for den saks skyld. Det var en gigantisk pølse av ufordøyd mat som kom opp. Men ingen muffinsform.

Mammaen begynte å bli ganske så desperat nå, og visste at enten måtte hun finne noen som kunne fiske den opp før den gikk over i tarmen, eller håpe, håpe, håpe på at den ikke kom til å gå ut i tarmen, og heller bli i magen for alltid… Eventuelt vente til den dagen forstoppelsen kom og åpne opp for å plukke den ut.

Så jeg fikk han stakkars kirurgen som ikke egentlig var i klinikken til å jobbe litt ekstra, og vi gikk ned med gastroskop få å prøve å få den ut. Og der lå den. Glinsende i magesaft og så klart kjempevanskelig å få ta i. Den var superglatt og glapp hele tiden. Så jeg rotet rundt i skop-utstyret vårt og fant noe som så ut som en gigantisk alligatortang (noe som dette, bare at den var ca. 50 cm lang). Og tror dere ikke at det var det som skulle til?! Da kirurgen dro til seg tangen så vi hvordan halsen bulet ut, som å se en slange spise, bare omvendt. Og plopp, der var en stykk muffinsform, slimete og illeluktende, ute. Vill jubel, fem minutter før arbeidsdagen var over, stående applaus, og en veldig glad eier kunne få med seg hunden sin hjem med én bekymring mindre.

Pippi, stakkar, var uggen resten av dagen, men i dag er hun tilbake til sitt vanlige jeg. Bare synd hun ikke har lært noe som helst av denne hendelsen…