Lillesøster 17 måneder

Kjære store Bella!

Du er så skjønn! Du babler i vei, og dine mest brukte ord nå er [tonn] (tom), «denne denne» (denne), «nei» og «mamma». Du har også fått en veldig vilje, og hvis ting ikke går slik du ønsker setter du et ordentlig brøl og hyler og skriker som bare det. De påpekte det faktisk i barnehagen i dag at du nå plutselig sier i fra når du ikke er fornøyd, og det er jo egentlig bra 😀

Du begynner å syntes at å sitte på fanget og kose er litt kjedelig, så jeg nyter hvert sekund jeg får lov til å klemme på deg 🙂 Vi sluttet faktisk å amme i går. Jeg hadde sett for meg at du kom til å bli kjempesint og kaste de små armene dine rundt, slik du har brukt å gjøre når jeg har ment at det ikke passer å amme deg (sånn midt i middagslagingen), men du har ikke spurt en eneste gang. Jeg tror rett og slett at du har glemt det! Du er så glad i å utforske og leke, at tiden går for det meste til det, og ingenting er vel bedre enn at ammeslutt kan gå så lett!

Du spiser så bra, og jeg er så takknemlig for det! Du ønsker å smake på ALT som vi spiser, og det gjør litt vondt når jeg må si nei (f.eks. til veldig sterk mat). Dessuten får du med deg alt som vi gjør, så om vi prøver å snike på litt ketchup til de eldste, så kaster du alt du holder på med, for sånn vil du også ha 😉 Heldigvis spiser du så godt at jeg ikke er så bekymret for at du skal bli så kresen som søsknene dine, men det kommer vel etter hvert 😅

Siden du har skjønt at du også kan bestemme litt, blir leken med søsknene dine ikke alltid like grei. Du plukker med deg det du ønsker å leke med, og bryr det ikke om at det kanskje var en del av bilbanen til storebror 😂 Eller at du kaster hundrevis av perler på gulvet til storesøster, som blir megafortvilet fordi hun prøver å holde rommet sitt litt ryddig.

Men du er ei god jente, og i det siste har du blitt så glad i kosedyr. Og spesielt en hund du fikk i gave da du ble født. Den er med i sengen hver kveld, og du koser og klemmer, og triller tur med den hele tiden. Skikkelig koselig å se 🙂 Pappaen din har lagt deg hver dag siden du begynte å sove på eget rom (fordi du bare har hylt og skreket og ville opp på armen hvis jeg har prøvd), men nå har jeg fått prøve meg en uke. Og det går helt fint! Jeg sitter inne hos deg til du sovner, og det tar alt fra 15-30 minutter. Dessuten sover du som regel gjennom natten også, og hvis du skulle våkne, klarer du å roe deg helt selv når du får beskjed om at det er natt og du bare kan sove videre.

Elsker deg, snuppemor!

Kos og klem fra mamma.

Ikke akkurat en A4-baby

I jula sov lillesøster to hviler i løpet av dagen, men plutselig ville hun ikke det mer. Jeg fikk henne til å sove maks en halvtime på dagtid, noe som resulterte i at hun ble supertrøtt klokka fire, og tok kvelden. Hun har heller ikke vært noe særlig ivrig på å spise på dagtid, men våkner flere ganger på kvelden og natten for å spise. Vektkurven hennes har vært litt dalende også, naturlig nok, så jeg er spent på vekten hennes i dag når vi skal på helsestasjonen igjen.

Siden det har vært så innmari kaldt har jeg ikke turt å ta henne med ut, men nå de siste ukene har vi trillet masse turer, og hun som før nektet å sove i vogna, sover som en stein! Nesten i alle fall. Men når vi triller kan hun gjerne sove i tre timer, også etter turen er over. Og jeg er kjempeglad for at hun får til å sove ute i vogna, for ikke bare er det sunt med frisk luft og søvn, men jeg får også gjort litt her hjemme 🙂 Hun tar likevel kvelden i fem-tiden, så det er lite sosial omgang med pappaen i huset, stakkars.

Jeg lurer på om jeg ikke må begynne å gi henne litt grøt allerede siden hun spiser så lite… Tenkte å vente litt for å høre hva helsesøster mener, og se hva Lillebella veier i dag.

Ellers går dagene både fort og sakte. I helgen tok vi et krafttak og ryddet på loftet. Det har sett ut som om noe har eksplodert der oppe i mange måneder der nå, for vi har ikke orket å rydde mens jeg var gravid (det er ikke så høyt under taket og ganske så upraktisk for en med stor mage å krabbe rundt der), og etter vi fikk Bella har ting bare gått i ett. Men altså, i helgen fikk vi ryddet, og kastet masse gamle ting! Vi har også lagt ut mange ting på FINN og blitt kvitt noe allerede. Neste helg skal vi gå gjennom alle barneklærne (igjen!), for det er en del ting vi savner fra forrige runde. Dessuten trenger vi å sortere alle klærne som de andre to har vokst ut av, og så har lillesøster vokst så mye at vi må ha flere størrelser tilgjengelig. Både gleder og gruer meg 😉

Sovebaby

Sove på samme rom

Som jeg har skrevet tidligere delte barna rom da vi var på ferie i sommer, og da vi kom hjem ville de fortsette med det. Fra jeg var liten hadde jeg alltid et eget rom, og da jeg fikk to barn var det derfor aldri i mine tanker at barna kunne dele rom. Da vi flyttet fra leilighet til hus var det to barnerom der det ene allerede var malt rosa, og det andre blått. Jeg gikk gravid med lillebror, og vi tenkte at det passet perfekt! Storesøster elsket det rosa rommet sitt, og da var det jo ikke noe mer å tenke på.

Men i sommer begynte barna altså å sove på samme rom, og vi foreldre syntes det fungerte som bare det. Det beste av alt var at begge barna sov bedre. Selv om de kunne ligge våken en stund lengre gjorde ikke det noe, og om morgenen våknet vi av storesøster i babycallen: «Det er mooorning, det er morning, du må vååkne!» Lillebror fikk ikke våkne av seg selv, men det syntes ikke å plage han heller. Hvis en av de våkner med gråt på natten vekker det ikke den andre, og jeg tror det knytter de sterkere sammen at de deler rom nå. Så for en uke siden gjorde vi om rommene slik at de nå har et soverom og et lekerom. Sammen. Ikke bare følte vi at det ble bedre plass, men barna syntes det var stor stas at det endelig ble offisielt.

Det rosa rommet ble soverom, med bøker som vi leser om kvelden (er det bare jeg som blir gal av at barn ikke klarer å holde orden i bokhylla?! :faint: ), og noen leker.

Storesøsters sovehjørne

Storesøsters sovehjørne

Lillebrors seng

Lillebrors seng

Små leker satt på hyller slik at de ikke så lett havner i lillebrors munn...

Små leker satt på hyller slik at de ikke så lett havner i lillebrors munn…

I det blå rommet har vi stellebord og altfor mange leker…

Kjøkkenhjørne

Kjøkkenhjørne

Bilparken til lillebror

Bilparken til lillebror

Ideelt skulle jeg gjerne hatt litt kjønnsnøytrale farger på rommene, spesielt siden storesøster husker veldig godt at det rosa rommet var hennes rom før, men jeg har ikke ork i meg til gjøre noe med det nå. At det er mange biler på det blå rommet er siden vi prøver å ha litt orden i kaoset og prøver å sortere lekene til en viss grad. Det er alltid lettere å finne ting hvis de har en fast plass 😉

Knerten 11 måneder

Månedens innlegg er en dag forsinket pga sykdom. Har jeg nevnt at jeg er lei av å være syk? Hvis ikke: Jeg er lei av å være syk!

Kjære, lille Knerten!

Eller skal jeg si, kjære store Knerten? Jeg synes du har vokst så mye i det siste, og allerede vil jeg si at du har gått fra å se ut som en baby til en liten, liiiten gutt. Verdens søteste lille gutt 🙂

Denne måneden har gått så raskt (pluss at jeg har vært sengeliggende ganske mye av tiden), så jeg er ikke helt sikker på hva som har skjedd denne tiden. Du velger fremdeles å krabbe over å gå, for du racer over gulvet på alle fire, mens det krever litt konsentrasjon å gå mens vi holder deg i en hånd. Når du står helt alene, gliser du fra øre til øre, for du vet at det kommer en flom med ros etterpå!

Du leker veldig fint, og synes det er veldig morsomt å gå inn på rommet til søster for å leke på kjøkkenet hennes. Da tar du fram en bolle eller kasserolle og et redskap for å røre med, og rører som en helt. Akkurat som søster gjør, så du har helt klart studert teknikken hennes 😉 Og hvis vi kommer innom for å sjekke så må vi så klart smake på det du har laget, og det synes du er veldig fint, for da smiler og ler du. Vi brukte jo å si at vi trodde storesøster skulle bli kokk når hun ble stor, men du er hakket mer ekstrem enn henne. Hvis vi er inne på kjøkkenet og gjør noe på benken kommer du fykende og krever å bli løftet opp. Du står rett og slett og drar oss i buksebeina mens du roper, og du stopper ikke før noen løfter deg 🙂 Og når du da får komme opp, blir du helt stille, med det undrende blikket som tar inn alt du ser.

Det største som har skjedd denne måneden, faktisk i forrige uke, er at du har begynt å sove på eget rom. Du har jo lenge sovet i egen seng på vårt rom, og jeg har ammet deg når du har våknet. Men problemet har vært at jeg sovner før deg, og så blir du liggende i sengen vår. Ikke bare har det vært dårlig nattesøvn på oss alle, men jeg må jo innrømme at siden du spiser såpass godt som du gjør på dagtid, så burde du kanskje sove litt lengre enn to timer i slengen. Det pågår jo en stor debatt om babyers søvnmønster, gråtekurer og hva som er bra for barnet, men akkurat dette tror jeg rett og slett er noe du må lære deg. Så du har blitt ammet før du skulle sove, og så har pappa tatt over leggingen. Og til min store overraskelse har det gått kjempebra! Når du våkner får du komme på armen for litt kos, før du må i sengen igjen. Litt misnøye er det jo, men det var jo ikke akkurat uventet. Likevel sover du lengre nå, og pappa kommer med én gang du våkner og er hos deg til du sovner igjen. Jeg har vært en smule redusert etter jeg byttet medisin, men jeg var inne hos deg en gang i helgen (og da trodde jeg det skulle bli storkrise siden du er vant til å få pupp, men det gikk jo kjempefint!). Du fikk litt vann, og la deg ned mens du klagde litt, før du sovnet. Herlighet, det er jo vondt å ikke kunne ta deg opp og legge deg inntil meg og sovne, men på sikt blir det nok bedre for alle. Til gjengjeld koser vi masse om morgenen, og jeg tror det må være dagens høydepunkt for meg 🙂

Du har også blitt mer interessert i bøker. Pappa leser for deg før du skal sove, og du sitter nå så fint og følger med i boken, helt til siste side, for da vil du holde den selv for å se på baksiden og forsiden, og smake litt på hjørnet 😉 Du har også de siste dagene blitt interessert i Drømmehagen (som var storesøsters favoritt på din alder), og kan sitte på fanget og se på nesten en hel episode. Du tar bare en liten pause innimellom for å pille på lysbryteren eller prøve å ta fjernkontrollen… Urolige fingre, vettu!

Siden vi har et par trappetrinn i gangen fra soverommene til kjøkkenet har jeg i lang tid prøvd å få deg til å gå ned selv. Det er bare akkurat den lille delen med å snu seg og komme seg ned det første trinnet som er litt vanskelig, så jeg må hjelpe deg på vei. Men så snart du har kommet ned det trinnet, så klarer du selv å komme ned det siste, og når foten din treffer bakken snur du deg og storgliser til meg! Herlighet, du er så skjønn!

Og så kan du nå klappe hvis jeg ber deg om det. Det tar ofte et par forsøk på å treffe hendene, og noen ganger må du vinke litt først også, men så er du i gang, og smiler som bare det. Og så kan man jo ta hele gullrekka med å vise hvor stor du er samtidig, og leke litt «Borte, titt tei» også 🙂

Elsker deg, søte kosegutten min!

Klem, mamma.

Snart helg!

Hei alle!

Beklager at jeg ikke har oppdatert her så mye denne uka, men jeg har verdens beste unnskyldinger:

  1. Jeg har blitt tante! Ikke visste jeg at man ble skikkelig tussete av å bli tante, men det er visst sånn det er… Søstera mi har fått en sønn 😀 Da vi viste bilde av han til Lillemor var kommentaren: «Det er ikke Emmy.»
  2. Jeg har brukt hver ledige time til å lage forelesning. Seriøst: Hver. Eneste. Ledige. Time. Men i dag hadde jeg siste forelesning, så nå skal jeg bli litt mer sosial igjen.
  3. Knerten vil ikke sove. Jeg vet ikke hva det er, men gutten vil bare ikke sove, så jeg bruker mye tid på å få han til å falle til ro om kvelden.
  4. Hvis jeg har hatt noe som helst tid til overs denne uken har jeg viet den til familien.

Det var kortversjonen! Nå skal jeg hoppe i senga, og så er det bare én dag til helga!

Gråtekurer

Jeg blir forbannet bare jeg hører ordet, jeg får klump i halsen og tårer i øynene hvis jeg leser en artikkel om emnet. Hvor denne metoden for å få babyen til å sove alene ennå blir anbefalt skjønner jeg ikke.

En gråtekur går kort fortalt ut på å la babyen gråte seg i søvn, enten om det er ved gradvis tilvenning der du er innom for å sjekke til babyen og er borte litt lengre for hver gang, eller rett og slett legger babyen i senga og forlate den der til neste morgen. Uansett om den gråter i mange timer. «Den vil jo sovne etter hvert», og «babyen er så kravstor og må avvennes» er argumenter som blir brukt, men hvilken mor i sitt rette sinn klarer virkelig å gjennomføre dette?!

Babyen gråter ikke fordi «du er dum» og ikke vil bysse det i søvn, det gråter fordi det forlatt og alene i verden, og de har faktisk ingen annen måte å si i fra om dette enn gråt. Lykkelig Barndom har mange artikler om temaet (anbefaler adskillelse = desperasjon og kronikken som var i Dagbladet: Unaturlig å la babyer gråte) og hver gang slår det meg: Sier ikke foreldreinstinktet deg at gråtekurer er helt feil? Skjærer det ikke deg i hjertet av å høre babyen din gråte i lang tid?

I kveld, etter jeg hadde lagt Knerten, kom jeg ned til ei jente som tok meg i hånda og ville vise meg noe i et blad hun hadde på rommet sitt. Vi ble liggende å se i det og leke litt før jeg la henne og sa god natt. Da jeg kom ut av rommet kom Mannen og lurte på om jeg ikke hørte at Knerten gråt. Og som et slag i ansiktet kom jeg på at jeg hadde glemt å sette på foreldreenheten på babycallen. Ikke vet jeg hvor lenge han hadde grått, men det kan ha vært så mye som et kvarter. Det kan også ha vært 3-4 minutter. Han hikstet da han ble løftet opp, og gned seg i øynene. Jeg la han inntil brystet mitt og tårene hans gjorde skjorta mi våt. Han var svett i nakken og jeg strøk han over håret mens bysset han rolig. Han roet seg, sovnet, og klumpen i halsen min ble svelgt.

Hvordan noen klarer å sitte å høre på at babyen sin gråter, det fatter jeg ikke.

Et steg videre: Fast føde

Etter en uke med for lite søvn valgte jeg i dag å introdusere fast føde til Knerten. For å være helt ærlig tror jeg ikke det er maten som gjør at han ikke sover så lenge om natten lenger, men jeg følte jeg måtte gjøre noe. Kanskje det er tenner, men jeg har ikke sett antydning til noe ennå, utenom at han sutter og biter mer på ting. Jeg klarer meg i hvert fall ikke med fire timer søvn om natten uten at det går utover dagsformen. Så hvis det er noe som helst håp om at han kommer til å sove litt lenger, så prøver jeg det.

Altså. Grøt.

Jeg gjorde som jeg gjorde til Lillemor: Kokte maismel med vann, og sper eventuelt ut med morsmelk. Første smaksprøve var i dag, og selv om han ikke var så trent på tygging som Lillemor var da hun fikk smake sin første grøt (hun hadde liksomspist hver gang hun så noen som tygde noe i to måneder før hun fikk sin første prøve), gikk det rett ned.

Lillemor så henrykt på seansen og ville veldig gjerne prøve å mate han, hun også 🙂 Så får vi se da, om det blir litt mer søvn på oss i nettene fremover…

Progress. And regress.

Things are going great. It took us nine months, but we finally have some kind of routine going on. It makes me a whole lot more relaxed, and I imagine that it makes Emmy more relaxed too.

She’s eating more solids now, too, and I’m having so much fun making her lunch. I wanted to cook her dinners as well, but got so discourage when she wouldn’t eat much, so I stopped. I’d bought a bunch of pre-cooked dinners since they’re so cheap now, and I’ve found some which she loves and stocked up on those.

Even the sleeping part was like a dream when she suddenly only woke up once during the night, but by celebrating that I think we jinxed it. She’s now awake for an hour or so at 2 AM, and all she wants to do it crawl around and play. So frustrating! I have no idea of what to do with that… On the other hand, it makes her sleepy at 9-10 AM and that gives me about an hour of breakfast time. Alone. With tea. Hot tea.

And most of the time she’s like this, so who cares?

8 month checkup

Tuesday was Emmy 8 month checkup. It had been rescheduled three times, so I was certain that she had grown a lot since last time. I thought she would weigh in at about 10 kg, but she was only 8.3 kg, and we even double checked her weight. She’s 73 cm, a little longer than I had expected.

Emmy has refused to eat solids for a week now, or she nibbles on everything she is able to hold in her hand, but raises a ruckus everytime I try to feed her. I told the nurse that I thought that she either probably didn’t feel too well since she has a cold, her throat hurts or maybe she just is stubborn and wants to do it herself. Or all of the above. I was also a bit stressed that she doesn’t sleep through the night, and when she eats solids regularly, she breast-feeds only at night! I thought it was supposed to at least calm down a bit during the night. I am exhausted when I wake up in the morning and can sleep up to five hours if I’m able to during the day. The nurse said that everything I worried about is normal, and it usually works itself out in the end.

Emmy was playing with a rattle in the floor during the consultation, but then she suddenly noticed the nurse’s shoelace, and crawled over and started to undo it. She then moved on to the leg of the table and tried to climb it. And then started screaming because she wasn’t able to. And then she just sat there singing and smiling. My cute, little weirdo.

And so today she ate both lunch and dinner without too much screaming, and she only woke up twice during eleven hours of sleep for two nights now. Huzzah!

3 month checkup

Whaaat? Already?!

Yes. Apparantly.

So I had dreaded that day since I heard of it. April 6th. The day of Emmy’s first vaccines. D-D-D-DOOOOM!

I mean, I hate needles. At least blood samples. At least the ones where they poke you in the finger. (Wait for it… waaait fooor iiit… BAM! And the nurse get that drop of blood she needed, and I’m left with an aching finger and sweaty hands. Seriously.) Oh, and I don’t care for vaccinations either. And I really hate venous catheters. And all this despite that I normally do all of this to animals every day. (SO SORRY, ANIMALS!) Okay, so I’m really a stellar blood sample patient, I even watch what they are doing, asking what’s in the different sample vials and whatever, but that’s only because the nurses are good at what they’re doing.

Well, babies don’t like vaccinations. That’s a fact. My baby is very verbal when someone’s doing something she doesn’t like. That’s also a fact. So the vaccination scenario I was picturing was NOT GOOD: She gets all red in the face, screaming as loud as her tiny body is able to, making her tongue all tense, tears streaming down her cheeks, until she’s out of breath, and my heart breaks.

I was sitting on the edge of the chair while Husband was holding Emmy. The nurse asked if I wanted to go outside. I shaked my head and said that I wanted to stay in the room rather than hearing her cry from the hallway. Emmy had that look «What’s going to happen now, cause you’re all acting really weird…?» And then the poke, and the sobbing began. And the «Why did you do that?» look. And the crying. Oh, the crying. And we all knew it wasn’t over yet, cause she was just about to get the second vaccine. So we just asked the nurse to get it over with, so we could comfort her again.

To be honest it wasn’t as bad as I had imagined. She actually cried harder when she had to do some belly time and nobody was helping her over on her back again. Poor little reversed turtle.

And in the afternoon she just had the longest nap, which made me a happy mom cause I could also get a nap. :crush:

Oh, and did I mention that she’s now sleeping in her own bed at night? :hero: