Baby #2 uke 35: Vekten tar nye høyder

Her-re-gud! Så lei!

Nå er det bare fem uker til termin. Og to uker igjen på jobb. Akkurat det med permisjon har jeg ikke tenkt så mye på, all nedtelling er fokusert på terminen.. Jeg er på samme nivå angående lei-lei-lei som jeg var en uke før terminen sist. Hvordan skal dette gå? Håper jeg klarer å ikke være så muggen til jul, for det er jo ikke noe koselig.

Vekten har jeg nesten sluttet å besøke. Sist jeg sjekket hadde jeg gått opp nesten 12 kg, og jeg har en sterk mistanke om at den bare raser videre oppover. Det kan ha noe med at jeg spiser usunt hele tiden… :faint:

Ellers sparker Lillegutt bare 1-2 ganger i uken, så jeg begynner å bli bekymret for at han kanskje ikke har motorikken helt med seg. Jordmor sa at det sikkert bare var normalt for han, men jeg tenker jo på det likevel. Han beveger seg mye, så jeg vet at han er der inne :)

Jeg kjenner nå at det begynner å bli veldig tungt å reise alene med Emeline fra barnehagen. Det hender at folk gir meg plassen på bussen, men det er nok mest fordi jeg bærer på Emeline enn at jeg er gravid, for det ser man ikke så godt under vinterjakka. Og bussjåførene har ingen problemer med å kjøre før jeg får validert kortet mitt sånn at jeg må balansere mine 12+ kg ekstra på kroppen og en 12 kg unge på armen mens de tar brå svinger for å komme seg raskest mulig avgårde. Det kan hende det bare er hormoner, men tålmodigheten min blir satt på prøve.

Baby #2 uke 25: Sprellemann

Kjære Lillegutt!

Du er en aktiv liten krabat som sparker mye, mye mer enn storesøstra di gjorde på denne tiden. Både pappaen din og jeg har liksom hatt på følelsen av at du kommer til å bli den rolige av dere to, men nå er jeg jammen meg ikke så sikker lenger ;)

Jeg har hatt så dårlig samvittighet på grunn av at jeg er konstant stressa — både på jobb og hjemme. Mye er på grunn av flytting og salg av leiligheten, så det begynner heldigvis å avta, men jeg vet jo at du også merker at jeg stresser, så jeg prøver å ta det mer med ro nå.

Så var det dette med navn da. Vi hadde nesten bestemt oss, men nå begynner jeg å tvile på at det er et passende navn alikevel. Vi har fem navn som vi kverner på, men jeg føler jo egentlig at hvis det ikke klaffer med én gang, så er det ikke det riktige navnet. På den andre siden var vi jo ikke enige om storesøster sitt navn med det samme heller, og vi er begge veldig glad for at vi valgte det alikevel.

Apropos storesøster… Vi snakker mye om deg, og hun peker ivrig på magen min. Jeg vet ikke om hun helt skjønner at du er der inne, men vi har fortalt henne at det er en baby inni magen til mamma, og hun utbryter: “Bebiii!” og er ivrig som bare det. Dere blir nok gode venner når du blir litt større, for da kan hun vise deg hvordan man raserer sandkaker i sandkassen og hvordan man best kan løpe nedover en bakke mens man sier: “Aa-aa-aaa-aa-aa-ah..!”, og andre kule ting.

Jeg var på kontroll på helsestasjonen i går, og det ser ut som du vokser normalt og har fin hjerterytme. Jeg vokser visstnok også normalt selv om jeg føler meg som en diger hval allerede.

:love:

Baby #2 uke 21: Kjøp av hus, salg av leilighet, stress på jobb. Puh!

Det er mye som skjer her for tiden! Vi har kjøpt hus utenfor Oslo, og flytter i oktober… forhåpentligvis. Det kommer jo litt an på om og når vi får solgt leiligheten vår — noe vi jobber hardt med nå :) Men det er mye å holde styr på med meglere for både salg og kjøp, og så har vi snakket med flere banker for å se hvor vi får det gunstigste lånet, og takstmenn og fotografer.

Ellers har jeg vært på svangerskapskontroll hos lege, der jeg glemte å ha med meg svangerskapsjournalen og andre papirer jeg skulle ha med fordi det flyter med skjemaer og diverse hjemme hos oss for tiden. Så alt jeg fikk vite der var at jeg hadde fint blodtrykk og flott urin, hehe. Lillemannen i magen sparker som bare det, men siden jeg har morkaken på forsiden kjenner jeg heldigvis det ikke så godt som sist. Emeline var en racer til å sparke, midt på natten, alltid i lunchen, og helst i lungen når jeg snakket med kunder. Ikke alltid like morsomt…

På jobben har det også vært full rulle i dag, og jeg kjenner det sliter i bekken og rygg. Den store gulroten er at jeg får akuttkurs i høst, og jeg gleder meg masse! Nesten litt synd at jeg skal ha permisjon igjen… ;)

Baby #2 uke 18: En liten oppdatering

Jeg har vært dårlig til å skrive om graviditeten denne gang. For det første har det vært et så stort sjokk at jeg faktisk er gravid at det tok mange uker før det virkelig sank inn, for det andre har jeg hatt et helt annet forhold til babyen i magen enn forrige gang. Kanskje mest på grunn av punkt én.

Vel, denne graviditeten har hittil vært veldig annerledes enn forrige. Jeg har ikke vært så innmari kvalm som jeg var med Emeline, men jeg har derimot vært kvalm over lengre tid. Ellers har jeg vært veldig svimmel og det føles som jeg skal gå i bakken nesten hver gang jeg reiser meg litt brått. Jeg ser dessuten ut som jeg er gravid i syvende måned allerede, så dette kan jo se lovende ut. Heldigvis har jeg ikke gått mer opp i vekt enn forventet, kanskje heller litt mindre, men jeg spiser snop som en annen godtegris, så jeg kan tenke meg at det ikke holder så lenge.

Man kan heldigvis ikke se så mye av magen på dette bildet. Det er heller ikke så god reklame for Ravenclaw, men dødskul t-skjorte. (Og jeg som hadde bestemt meg for at jeg var blitt for gammel for sånne ting nå…)

I denne uken var jeg hos fysioterapeut fordi jeg har fått bekkenplager. Allerede. Men etter bare én behandling er jeg nesten så god som ny, så det kan virke som det bare var en slags forstuelse :) Har fått en øvelse jeg skal gjøre hver dag, pluss anbefaling om å få gode sandaler å gå med inne. Ja, og så litt smekk for generelt dårlig holdning når jeg står i ro. Alltid fint å høre at man gjør ting feil ;) Skal tilbake i neste uke for oppfølging.

Men jeg skal ikke klage. Har jeg spark siden uke 15, og lillegutt blir som regel gira når jeg har lagt meg for å sove. Sånn det skal være ;)

Har vært dårlig til å legge ut bilder av Lillemor, så her er ett fra en varm sommerdag før vi gikk til parken:

Week #34: Home on sick leave

5 days after I got vaccinated against the new influenza, it was actually on the way home from one of our date nights, I started having problems breathing properly, and I felt like shit. Yes, I said it: Shit. I crawled to bed shivering while trying not to get hysterical that it felt like I was gonna pass out from lack of oxygen. So I managed to take some pain killers and get some sleep.

The next day I called in sick, and then I read on the Norwegian Institute of Public Health’s website that pregnant women need to call their doctors if they get sick. A week back they were wondering if Norway had a different strain of the virus since there are more sick people here than in other countries, but let me tell you this: I know why! When I called my doctor’s office and told them who I was and that I had flu-like symptoms I was told that: “Well, then you just need to stay in bed until you get better!” I was a bit put off by the reply and said a little quiter that I had read that I was supposed to call since I was pregnant. And then she just said: “Oh, but then you need to get an appointment today!” So I did. But the doctor didn’t think I had the flu, but gave me sick leave for 11 days.

So here I am. My lungs hurt like hell when I cough, but the fever is gone, and if I don’t walk outside I have no problems breathing. I’m not welcome at work for another week cause they are afraid of getting sick too (which I don’t blame them for), so I sit here, playing FarmVille on Facebook, browsing the Internet for calendars and other things cute, and eat clementines. Could be worse.

Our little baby girl is having a blast though. Since I’m not moving too much nowadays, she’s awake more often than she usually is, so she’s kicking and squirming like there’s no tomorrow. I usually sleep through the night without having to get up to pee, but the past nights I’ve woken up cause she’s tossing and turning, and there’s a moving lump showing on my belly. I groan, cause, well, it hurts, so Husband wakes up. His response is always a cheerful: “Oh, hahaha, would you look at that!” Then he gently strokes the foot or whatever it is she’s using to try to make a way out of the womb with (I always imagine one of the aliens in the, uhm, Alien movies, when she does that), until she stops.

Week #33: Getting bigger

Sometimes I feel like my skin is gonna burst and that there can’t possible be enough space in there for a baby to grow, but then it suddenly doesn’t feel like that any more, which means that I’m stretching and growing even larger to compensate for the huge belly. I have this vision that when the baby is out, I’ll have a huge flab just hanging down to my knees with a tiny dent where my navel used to be. Is that a gross image, or what?

My baby girl is fine though. She’s tossing and turning in there all the time, and we’re hoping that means she’ll calm down when she’s out. People say that they miss the feeling of the kicks and whatnot after they have given birth, but I’m sure I’ll enjoy the kicks of the baby outside the womb more ;)

Preggie yoga is now focusing more and more on the breathing through contractions. It freaks me out, cause that means it’s getting closer and closer to the big happening. I’m seriously happy that we’re pregnant for 9 months cause I’M NOT READY FOR THIS!

Picture from week #32, but I just had to post it. Pippi looks so curious.

Week #29: Nothing to report…

Except that my belly button hasn’t popped yet! Huzzah! :hehe:
But it hurts a bit, so I expect it will soon.

And little baby Doe has stopped kicking so violently and has instead started to stretch or whatever it is that she’s doing in there. Her feet are in my ribs a little bit too often. I even groaned “HNNNGHH!” in front of a customer the other day, because someone decided to stretch her legs into my right ribcage.

Week #18: New ultrasound

Dear Baby Doe,

The past week has been wonderful. I’m finally able to tell that your little kicks are actual kicks, and I can’t describe the feeling to know that you’re okay in there. We had an appointment for the standard ultrasound, the only one you get while you’re pregnant here in Norway, on Monday and that got me worried again. What if the kicks weren’t kicks? What if something was wrong? What if.., what if?

I’m sorry, but I can tell right now that I’m going to be a horrible overprotective mother, and I beg your pardon for that.

The ultrasound went well. You were kicking and boxing so hard that the doctor had to stop for a second every once in a while. We could count five fingers on each hand, but your toes were a little harder cause you were moving them so much. Your heart was okay, thank god, and your general development, too. Then there was the sex again. After kicking you decided to get shy, and turned your back on us. Cross-legged. So the doctor had problems saying what you are. She didn’t even want to say what she thought, but after a little bit of talking she said she would have guessed a girl. I must tell you right now that I have tried to tell your relatives that we’re not 100% sure that you’re a girl and that they shouldn’t assume that you are, but I’ve seen both pink and purple clothes, and I apologize for that if you’re a boy. I promise to get you lots of cars to play with to make it up to you.