Lillemor 12 måneder

Kjære Lillemor!

Jeg kan ikke skjønne at det i dag er ett år siden jeg lå på fødestuen og fikk oppmerksomhet fra sikkert halve staben på hele føden. Etter tolv timer med rier kom den lille stjernekikkeren vår ut. Dette året har vært det mest innholdsrike året i mitt liv. Det har vært helt fantastisk å se deg vokse fra en liten hjelpeløs baby, til en bestemt liten frøken som vet akkurat hva hun vil, hvordan hun skal få det, og hvor ting skal være. Eller ikke være. Det er mye som havner i gulvet når vi sitter ved matbordet fordi du ikke får viljen din, noe hundene har blitt litt for oppmerksom på, og ligger og lurer rundt hjørnet for å være først bort til maten som ligger rundt stolen din.

Du liker ikke at hundene hilser på deg med de kalde, våte snutene sine, men du krabber bort til de for å klappe, kose og krype over de mens de ligger der og aner fred og ingen fare. Etter noen runder med lugging av pels ser jeg at de stivner litt i kroppen når de ser deg komme bort mot de i rasende fart. Men vi har lært deg å klappe og stryke istedet for å lugge, så nå går det mye bedre. Til og med Aurora som er litt bekymret av seg løfter bare litt på hodet når du kommer.

Jeg skal ikke si at det har vært et enkelt år for oss. Det har vært mye nytt og uventet å lære, men jeg må si at det har gått mye bedre enn jeg hadde trodd. Du er egentlig veldig enkel å ha med å gjøre. Og så blir jeg så stolt når vi er ute og fremmede kommenterer, selv bare til de de er sammen med, om hvor «snill» du er fordi du ikke lager så mye oppstyr. Hver gang jeg har flydd med deg har den skrekkslagne personen som har fått sete ved siden av oss smilt når vi skulle gå av flyet og sagt: «Ja, det gikk jo kjempebra! Så snill hun er…», og jeg har smilt og sagt, «Hehe, ja», men inni meg har jeg tenkt at babyer er jo ikke slemme fordi de gråter på flyet. Det er jo tross alt babyer. Men stolt har jeg vært for det.

Du er så utrolig god. Når du sitter på fanget vårt og ser Drømmehagen, og figurene blir introdusert med dans og sang, og du ler for deg selv. Når du krabber bak sofaen, blir borte, og plutselig dukker opp bak sofaputene og sier: «TIDDÆÆ!» (som betyr «titt tei»). Når du sitter og leker, og jeg lister meg forbi døra fordi du leker så fint og jeg ikke vil forstyrre, og du ser meg alikevel, kaster fra deg lekene og krabber så fort du kan bort til meg, smilende. Når du sitter i gangen, fullt påkledd, og bare venter på at jeg skal kle på meg for at vi skal ut og trille tur. Når du gransker en figur før du gjenkjenner den, og hele ansiktet ditt lyser opp i et smil. Når du ler av at vi lukter på føttene dine og sier det lukter babytåfis. Når du gir meg en «High Five!». Når du er kjempestolt av at du klarer å stå selv uten støtte. Når vi snakker med Mommo på Skype, og du forventningsfull ser på skjermen før videoen kommer opp, og du ser Mommo, og stråler som ei sol. Når du tar den første skjeen av maten din, smaker med en kresen, granskende mine, før du bryter ut i et «Nnnh!» og strekker deg mot skålen for å få mer. Når du ler av at jeg later som at jeg spiser fingrene dine. Når vi snakker med pappa i telefonen på høyttaler, og du synes det er litt rart, men når jeg viser deg bakgrunnsbildet (som er av den personen vi snakker med) og du ser at «det er jo pappa!» og ler. Når du krabber bort til bokhylla og drar ut noen bøker, før du sette deg ned for å se i de. Når du lager rare grimaser som jeg ikke har noen anelse om hvorfor eller hvor du har det fra. Når du leser bøker med klaffer, åpner klaffen og sier «tiddææ» hvis det er en figur bak klaffen. Noe som det er bak aaalle klaffene i «Tassen har fødselsdag»…

Ja, det er så mange ting som er så herlig med deg. Jeg kunne nok holdt på i flere dager å bare ramse opp alt som er så fantastisk, og som varmer hjertene våre. Det er mulig at jeg er litt inhabil, men du er rett og slett den beste, søteste, godeste, lille jenta jeg vet om!

Elsker deg uendelig mye, lille vennen min!