Baby #2 uke 35: Vekten tar nye høyder

Her-re-gud! Så lei!

Nå er det bare fem uker til termin. Og to uker igjen på jobb. Akkurat det med permisjon har jeg ikke tenkt så mye på, all nedtelling er fokusert på terminen.. Jeg er på samme nivå angående lei-lei-lei som jeg var en uke før terminen sist. Hvordan skal dette gå? Håper jeg klarer å ikke være så muggen til jul, for det er jo ikke noe koselig.

Vekten har jeg nesten sluttet å besøke. Sist jeg sjekket hadde jeg gått opp nesten 12 kg, og jeg har en sterk mistanke om at den bare raser videre oppover. Det kan ha noe med at jeg spiser usunt hele tiden… :faint:

Ellers sparker Lillegutt bare 1-2 ganger i uken, så jeg begynner å bli bekymret for at han kanskje ikke har motorikken helt med seg. Jordmor sa at det sikkert bare var normalt for han, men jeg tenker jo på det likevel. Han beveger seg mye, så jeg vet at han er der inne :)

Jeg kjenner nå at det begynner å bli veldig tungt å reise alene med Emeline fra barnehagen. Det hender at folk gir meg plassen på bussen, men det er nok mest fordi jeg bærer på Emeline enn at jeg er gravid, for det ser man ikke så godt under vinterjakka. Og bussjåførene har ingen problemer med å kjøre før jeg får validert kortet mitt sånn at jeg må balansere mine 12+ kg ekstra på kroppen og en 12 kg unge på armen mens de tar brå svinger for å komme seg raskest mulig avgårde. Det kan hende det bare er hormoner, men tålmodigheten min blir satt på prøve.

Jeg savner midjen min

Ikke at den var den flotteste eller fantastisk bra, men den var i hvert fall der. Jeg har nevnt det til Mannen at jeg savner den, men han har bare trekt på skuldrene, og så har samtalen liksom vært over.

Her om dagen da jeg gikk ut av rommet sa han plutselig: “Du har jo midje! I hvert fall bakfra!”
Jasså? “Mener du dette?” spurte jeg og pekte på den delen som er smalest på overkroppen.
“Ja!” svarte han entusiastisk, før han spurte forsiktig: “Er det ikke midjen din?”
Nei, kjære mannen min, det er ikke midjen min. Det er brystkassen min — den eneste delen av overkroppen min som ikke har blåst opp, og derfor er der jeg er smaleste akkurat nå. Men du skal ha for forsøket…

Vektkontroll

På tirsdag var vi på vektkontroll hos helsestasjonen igjen. Jeg har jo merket at Emeline har lagt på seg, at avføringen ikke er så ille som før, og at hun kanskje til og med spiser litt mindre, så jeg var ganske sikker på at hun var på vei til å bli en “normal” unge igjen :) Og helsesøster syntes også hun så bedre ut — hurra! Jeg ble likevel overrasket over at hun fremdeles ikke veier over 10 kg, men det er ikke noe å stresse over. Nå er hun 80,5 cm lang og veier 9800 gram.

Søteste jenta mi :)

Week #36: It's so sudden!

Yes, I know what you’re thinking, I’ve known now for about 250 days now that I’m pregnant, but I still feel like it was just yesterday. I’ve had a really great pregnancy so far, knock on wood, sans the nausea (but I honestly don’t even remember that now), and I’m really thankful for that. I’ve said all along that I don’t mind that it takes 9 months as it’s so much to take in, so much you need to get for the baby, and then there’s the thought of labour.

The past week has been a little too much for me. I’ve gained 11 kg (24 lb.) and I feel heavy! And this is before the serious water weight sets in. So I actually said that I didn’t mind if the baby came last week. But I lied.

We went to the last preggie yoga session last Tuesday. It’s for couples and how the men can support the women, and how the women can breathe through the contractions, and positions to relax and stuff like that. And it was then it really dawned on me: I’m really gonna give birth to this little baby inside of me. Like, really, give birth. Through my you-know-what. And it’s gonna hurt. A LOT.

But I’m hoping the pain won’t be unbearable, and I’m planning to give birth without any pain medication. Uhm, that’s the plan, at least. What I’m trying to say is: I’m a bit freaked out right now.

Week #35: O. M. G. !

My sister is very interested in my pregnancy. Not in a way that you’ll think, like: “How are you feeling today?” or “Would you like me to send some good lotion?” or “Is the baby and mother alright?”. No, it’s more like: “How fat are you now?” and “Do you have any stretch marks yet?” and “Where on the whale scale are you now?”

And don’t get me wrong, I love my sister, and she used to be overweight so she knows how it is, and I don’t mind that she loves my weight gain a little too much.

So today we spoke on the phone today, and she asked me again about the stretch marks, which she also did yesterday. And I said, “Noo, I can’t see any, but I’m HUUGE! Seriously huge!” and then I walked past the mirror (and since I just had come home from preggie yoga and my yoga pants were wet from the nasty weather we have now, I was pantless. And then I see them. THE STRETCH MARKS. And I scream for Husband to come, and ask him, if that’s what it is, is that a stretch mark, OMG, can it be true?!!

And he just says: “Nah.” And I just stand there, trying to wrap my eyes around that big belly of mine and look under my belly, and when that doesn’t work, try to check in the mirror again, but I can’t really decide if it’s a stretch mark or just the strange colour of my skin nowadays, but I’m pretty sure it is a stretch mark, and I run to the toilet to find a lotion to rub on.

So there it is. I managed to get 10 kg bigger, 35 weeks into my pregnancy, that’s 245 days(!), until I got a stretch mark.

BOO! :cry:

Week #21 and #22: Gaining weight with super speed…

Dear Baby Doe,

There hasn’t been much to report as of lately. My days are more or less the same. I’m trying to step on the scale every other day to keep a little track of my weight, and I can actually see the weight gain every time I’m on that glass plate. Scary! I’ve now gained 4 kg more than my normal weight — a little too fast for my liking.

I met one of my former co-workers at a work gathering Friday. She was pregnant when we worked together, and I remember her thin with a huge belly. This must have been around her week 20-something to 36-ish. So I was suprised when she told me that she had gained 21 kg! And she was shocked that I had only gained 4 kg up to week 22. So I guess I shouldn’t worry yet.

Fiancé keeps telling me that I look good, but I also learned from a friend that it can mean that you’re huge, too ;) You, my little baby, are growing in a normal pace though, so I’m happy happy.

Week #11: Feeling like a fat teen

I’m really starting to show now. Especially in the evening. We’re going to get maternity pants today, cause I don’t wanna wake up one morning and don’t have any pants to wear. And it’s getting there. I used to wear tight fit, low cut jeans, but just before I got pregnant I bought some loose ones, and these are starting to get too tight. Le sigh.

The funny thing is that I lost weight since the nausea, and since I got pregnant I’ve gained 1 kg although I look like I’ve gained 5. And I still weigh less than before I was pregnant. Oh, well, I guess I will gain more weight than I ever dreamt of in due time, haha.

My skin is another story. I don’t think it has ever been this bad, not even when I was a teenager. I actually got a Nivea Visage Young day creme. And my skin is normally very dry.

It still amazes me to think that, Wow, I’m pregnant!